Web Analytics
Jump to content

Plektererfaringer


sarge
 Share

Recommended Posts

Det er blitt mye diskusjon om plektre i denne tråden: http://forum.gitarno...stiske-plektre/

Jeg fikk lyst til å fortelle om mine plektererfaringer, men samtidig kan jeg ikke påberope meg at mine plektre er spesielt fantastiske. Noen hevdet at man bør finne sitt plekter og holde seg til det. For min del har de ulike plekterne noen fordeler og ulemper som gjør at de passer til ulike teknikker og situasjoner. Noen er veldig spesifikt egnet til en bestemt ting, mens andre er veldig allsidige. Det er de forskjellene og hvilke erfaringer man har gjort selv som jeg håper man kan bidra med i denne tråden. :)

Edited by sarge
Link to comment
Share on other sites

Her er et oversiktsbilde over plekterne mine.

mine_plektre01.jpg

Som dere ser dreier det seg om totalt 18 ulike plektre (det ligger sikkert flere og slenger i skuffer og lommer), men slapp av, jeg skal ikke anmelde samtlige. Plekterne 1-3 er de jeg bruker mest om dagen, og disse har jeg små lagre av. Plekterne 4-7 har jeg liggende i øvingsrommet, så det hender jeg prøver disse fra tid til annen. Plekter 8 brukte jeg tidligere til gitar, nå til bass. Plekterne 9-15 har jeg liggende i "arkivet" sammen med den akustiske gitaren. Disse har jeg brukt før, men ikke alle like mye. Plekterne 16-18 har jeg ikke prøvd, og jeg tror disse fulgte med en eller annen bestilling som ren demo/reklamevare.

Here we go:

Mine vanlige plektre:

  • (1) Dunlop Jazz III XL nylon (rød) - Dette bruker jeg kanskje mest av alle. Jeg har tidligere forlatt nylonplektre fordi jeg syntes de var for myke, men det var mens jeg brukte plektre som var tynnere enn 0.9 mm. I denne tykkelsen (jeg har bare prøvd de røde) blir nylon stivt nok, og man får god kontroll. Grep: Bokstavene i plekteret gir godt grep, utenom bokstavene føles det litt glatt. Slitestyrke: Veldig god. Varer lenge. I bruk: For min del passer de til alt, men kanskje aller mest til solo/riff/skalaer. Jeg foretrekker nok noe med litt mer avrundet tupp for "strumming" (hva heter det på norsk?), og kanskje noe enda stivere for metal. Min konklusjon: Never leave home without it.
  • (2) Dunlop Gator Grip 1.5mm (grønn) - Dette plekteret er det jeg liker grepet best på. Jeg liker at hele plekteret er laget av samme materiale og det føles litt organisk fordi det har en fin overflatestruktur (som også gir grunnlag for grepet). Tuppen kunne likevel vært spissere etter min smak. Grep: Dette liker jeg veldig godt. Det er helt jevnt og veldig behagelig, samtidig som strukturen i overflaten gjør at det sitter godt, selv på litt klamme dager. Slitestyrke: Slites nok raskere enn Jazz III, men overflaten slites ikke helt blank, så den beholder grepet. I bruk: Jeg liker dette plekteret veldig godt, og det hender jeg velger det framfor Jazz III fordi Gator Grip er så behagelig å holde. Men skal jeg spille så raske soloer jeg kan, så føler jeg nok at jeg trenger noe med skarpere tupp for full kontroll. For "strumming" og litt seige powerchords er nok dette favoritten av og til. Min konklusjon: Dette plekteret er alltid med og føles veldig behagelig i hånden, men gir ikke maksimal kontroll når det trengs, men er ypperlig for komp, synes jeg.
  • (3) Dunlop Ultex Sharp 2.0mm (gult) - Dette hadde jeg store forventninger til når jeg kjøpte det. Det kommer i en matt overflate, men er stivt og ikke minst skarpt. Kunne dette være Gator Grip følelse med Jazz III kontroll? Faktisk er det ikke så langt unna når det er nytt, men det slites dessverre fort. Grep: Nesten på høyde med Gator Grip når det er nytt, men dessverre slites overflaten blank, og da blir grepet dårligere enn både Jazz III, Gator Grip og vanlig Tortex. Slitestyrke: Dessverre dårlig. Både overflaten og den skarpe tuppen slites relativt raskt. Jeg hadde forventet mer her, siden Ultex skal være et litt high tech materiale. I bruk: Ser jeg bort fra slitasjen, så er dette et veldig godt plekter når det er nytt. Behagelig grep, herlig kontroll og så stivt at man kan gjøre soloting veldig raskt. Men det slites fort, og da blir det ikke noe annet enn et spesialistplekter for meg. Min konklusjon: Godt når det er nytt, ikke så bra når det er slitt. Kan være greie å ha et nytt i arsenalet om man trenger noe veldig stivt og skarpt med et godt grep. Men selv som nytt ligger det ikke spesielt langt foran Jazz III og er så stivt at det er enda dårligere til strumming.

Øvingsrom-plekterne:

  • (4) og (5) Treplektre fra Timbertones - kjøpt hos Backstage Musikk i Sandvika. Kjøpt for eksperimentets skyld. Grep: VELDIG behagelig. Jeg liker virkelig følelsen av ubehandlet tre og jeg tror også at disse plekterne takler varme, svette dager eksemplarisk. Slitestyrke: Når det gjelder tre mot metall, så vinner metall ganske fort. Disse slites ganske raskt, dessverre. I bruk: I den grad plektre har lydkarakter, så har disse det. Hvert treslag gir en særegen følelse akkurat i anslaget. Jeg liker disse plekterne veldig godt for myk clean og på akustisk gitar. Min konklusjon: Disse er veldig spennende, og akustisk kan det være disse som gir det lille ekstra.
  • (6) Dunlop Tortex Fins 0.73mm (gul) - Middels hardt sharkfin-plekter. Har egentlig aldri funnet meg til rette med sharkfins, selv om jeg har prøvd. Grep: Vanlig Tortex, hvilket vil si smooth, men ikke helt glatt. Ikke samme grep som Gator Grip. Blir ikke helt vant til formen. Slitestyrke: Som vanlig Tortex, hvilket vil si på linje med Gator Grip. I bruk: Om man ser bort fra at det kan være litt rart å holde i, så bruker jeg den butteste enden som allround-plekter. Den spisse enden og den med de avrundede taggene har jeg forsøkt til mye, men aldri blitt komfortabel med. Min konklusjon: Tilsynelatende et plekter med mange muligheter, men jeg synes heller det blir for mye kompromiss.
  • (7) Tommelplekter i noe som ligner hard plast, muligens celluloid - Greit om man ønsker å spille en kombinasjon av plekterspill og fingerspill. Jeg bruker det kun for det. Brukes ikke så ofte, sliden jeg egentlig føler det er litt i veien for fingerspillet, så det brukes kun dersom man har både plekterspill og fingerspill i samme låt.

Plekteret som ble reinkarnert

  • (8) Dunlop Tortex Standard .60mm (oransje) - Standardplekter med noe mykhet. Dette var standardplekteret mitt på gitar en stund før jeg gikk mot stivere og spissere plektre. Jeg har nå ingen nye liggende, men har noen som er litt slitt. Bruker nå disse en sjelden gang som bassplekter. Jeg foretrekker faktisk mykere plekter på bass enn på gitar, men når sant skal sies bruker jeg som regel fingrene på bass istedenfor plekter.

Røkla - de gamle plekterne

  • (9) Dunlop Nylon Standard 0.73mm (mørk grå) - Standardplekter med middels hardhet. Dette var standardplekteret mitt i mange år mens jeg var student. Da spilte jeg mindre elgitar og mer akustisk. Veldig slitesterkt og samme grepsfølelse som Jazz III Nylon omtrent. Foretrekker nå stivere og spissere plektre.
  • (10) Clayton Acetal 0.63 - mener jeg brukte dette parallelt med Dunlop Nylon Standard 0.73 og at det gradvis tok over som favorittplekter før gitarspill i noen år ble lagt mer eller mindre på hylla. Faktisk et ganske godt plekter som jeg mener er på høyde med Dunlop Tortex Standard.
  • (11) Dunlop Delrin 0.71mm (rosa) - Stivt for tykkelsen. Laget i hardt plastmateriale som etter min mening ikke gir nok grep. Ved tett inspeksjon ser jeg at jeg en gang har laget striper i rutemønster med en kniv på begge sider for å gi mer grep.
  • (12) og (13) Dunlop Tortex Fins 0.60mm og 0.50mm - Ganske tynne sharkfins. Se lenger opp om hva jeg synes om sharkfins (blir aldri helt komfortabel med dem).
  • (14) Tjah, hva er nå dette? Et relativt mykt nylonplekter. Ikke mye i bruk lenger, for å si det slik.
  • (15) Muligens et av mine første plektre. Et reklameplekter i hard plast fra Opland musikk, kan det se ut som .

Nye som jeg ikke har prøvd:

  • (16) - (18) Firestone 0.73, 0.88 og 1.0mm - Har aldri prøvd dem. Kjennes som hardplast med et logotrykk som gir litt grep. Middels spisse. Tror nok de er litt for myke og litt for glatte for meg. Kan hende 1.0mm-plekteret kan passe til noe...

Nåvel. Håper det er av interesse for noen.

Edited by sarge
  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

Bruker disse på alt. Gjort det i en årrekke og ser ingen grunn til å skifte de ut.

[...ESP Heavy og ESP Medium...]

Kan du si noe om hva du liker med dem? Er det forskjell på hva du bruker henholdsvis Heavy og Medium til?

Link to comment
Share on other sites

Logoen er sticky så mister skjelden plekteret under spilling noe jeg veldig fornøyd med. Bruker stort sett det hvite (1mm) men fant ikke ett bildet med bare det på i farta.

Brukte 1mm Dunlop med krokodillelogo som du viser til i ditt bilde Sarge, men de er glatte og jeg mistet de lett.

Link to comment
Share on other sites

3609_Fender_351_Medium_White_Moto_Picks_a.jpg

Fender Medium!, brukes på alt og fungerer til alt jeg spiller ihvertfall :)

synes de er akkurat passe tykke, samt at de "Flexer" litt slik at når jeg har brukt de en dag, så har de bøyd seg i en bue, slik at tommelen får perfekt passform!

Kjøper 500pack fra ebay som holder en god stund om gangen :)

Edited by Concker
Link to comment
Share on other sites

Jeg har mer enn nok med å skifte gitarer under en spillejobb om ikke jeg skulle hatt forskjellige plektre for hver låt, og kanskje mellom komp og solo også! Så nok en gang: 1.5mm Dunlop Delrin 500! :)

Link to comment
Share on other sites

Til all slags spilling på både akkustisk og elektrisk gitar:

dog06.jpg

Til bassgitar:

dog08.jpg

Grunner til at jeg bruker disse plektrene:

  • Relativt billige. 90kr for 12stk kjøpt over disk i Norge, og da får man med sånn fin boks man kan ha dem i.
  • Ru overflate så man får godt grep selv om man blir svett på henda (selv om jeg klarer å miste dem likevel)
  • God holdbarhet. Et plekter holder fint i 3 timer med hard strumming på tjukke kassegitarstrenger.
  • Fin form. Ikke noen rare, spisse tupper, haifinner eller andre merksnodigheter.

Byttet til disse fra Dunlop USA Nylon pga bedre grep og bedre holdbarhet. Med USA Nylon i samme tjukkelse bytta jeg plekter mellom hvert sett. Det gjør jeg stort sett fortsatt, men nå er det ikke lenger en nødvendighet, så jeg kan klare meg på spillejobb med to plektre om jeg glemmer å kjøpe inn i forkant. Liker myke plektre, og synes at nylon er det som funker best da. Har prøvd Dunlop Tortex 0.6, men de er jo steinharde ift nylon.

Link to comment
Share on other sites

Dunlop Jazz III (de små), det jeg er vant til.

Jeg kan ikke tro at plekter er noe annet en en smakssak. Jeg tror rett og slett ikke på når folk sier at "det og det" er "bedre til solo". Holdbarhet er vel kanskje det eneste man kan argumentere for. Jeg tror virkelig plekter kun går på smak og vane.

Dette tror jeg kan være viktig å formidle for de som gjerne begynner med plekter eller akkurat har begynt med gitar. Man kommer ikke noen vei om man bruker mer tid på utstyr enn på spilling.

Ellers en flott tråd sarge, for dem som leter etter sitt ene!

Jeg liker jazz 3 pga:

- Jeg har alltid brukt det.

- Det er lite, så er (for meg) lett å kombinere med hybrid picking.

- Det er ikke så veldig tykt, og bevarer derfor en del av 'spanket' jeg liker godt.

Edited by Kossoff
Link to comment
Share on other sites

Plektervalg er helt klart avhengig av preferanser, det er få universelle sannheter. Jeg hadde likevel ikke funnet Dunlop Jazz III XL uten at andre anbefalte dem, og synes sånn sett at en slik tråd har en verdi. :)

Edited by sarge
Link to comment
Share on other sites

Dunlop Tortex Pitch Black Jazz

dunlop-tortex-pitch-black-jazz-0.60mm_m.jpg

De er små og jeg får bedre kontakt med strengene enn med plektre i standard størrelse. Overflata er passe ru så de detter ikke ut av handa heller. Jeg liker å hybridpicke og da er det ikke i veien.

Link to comment
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.

  • Siste aktive tråder

    • Høres helt sykt ut. Men takk for infoen. Ser jeg har litt lesning å gjøre nå.    Ha en fin kveld videre. 😊
    • Det er vel en ting midt imellom;Hva selgeren forventer(kan jo være litt fantasi) og hva en kjøper er villig til å betale.
    • Nesten 13000 dollar for en mint condition Wandre BB. Er dette réelle priser eller fullstendig fantasi tall? 
    • Jøss. Tusen takk for infoen, det settes stor pris på. Neste må da være å få gjort noe med den gyselige lakken, ettersom den ikke er orginal så står jeg da med to muligheter. Prøve å fjerne den for å få frem orginal finishen eller finne ut hvilke farger de kom med da den var ny å re-lakkere den, men det sitter langt inne. Hadde vært best å prøve å få frem orginalen.   Med litt google translate så tror jeg at jeg bommet på årstall. Er nå rimelig sikker på at den er fra Juli 1959.    Ble også medlem av Wandre gruppa på facebook.    Tusen takk for hjelpen din mister. Var hwlt lost på hva dette var for en snodig sak. 
    • Fabrikken kom igang i 1958,så det er nok 58. Har ikke så mye mer,men kan si at det ser ut som disse gitarene er verd endel: https://www.guitar-list.com/compareprices/23856/us/electric%2Bguitars De har også en facebookside: https://www.facebook.com/groups/47506813863/?mibextid=HsNCOg Her er en side med bilder og info: https://www.fetishguitars.com/wandre/ Og en google oversettelse fra fransk wikipedia: "Wandré er en italiensk produsent av gitarer, spesielt elektriske, som var aktiv i årene 1957 til 1969. Markedsposisjonen var på den tiden ganske marginal, men den ekstreme originaliteten til kreasjonene har gjort det siden slutten av det 20. århundre. et ekte kultmerke. Den ekstravagante Antonio Pioli Antonio Vandre Pioli, med kallenavnet "Wandré" (født 6. juni 1926 i Cavriago, død 15. august 2004 i Montecchio Emilia) var sønn av en variert snekker innen lutheri, som etterlot seg en rekke kontrabasser, mandoliner og fioliner av utmerket faktura. . Meget ung, Antonio Pioli utmerker seg ved sin eventyrlyst, går våren 1944 inn i motstandsbevegelsen og tar maquis, knapt 18 år gammel. I etterkrigstiden ble han anleggsformann, jobbet en tid i Calabria, men returnerte til hjemlandet tidlig i 1957 for å ta opp farens spesialitet som luthier. En venn, hvis familie eide en fabrikk, ga ham et verksted for å utvikle denne aktiviteten der Wandré veldig raskt viste en overfylt fantasi i jakten på former og tekniske løsninger. Drevet av den økende suksessen til produksjonene hans, fikk han bygget en fabrikk i Cavriago som aldri hadde blitt sett, på en helt sirkulær plan, bygget på sine egne planer for å optimalisere naturlig belysning og for å forkorte overføringer fra ett verksted til et annet . Fra 1970-tallet mistet Antonio Pioli interessen for musikkinstrumenter og overførte sin sprudlende kreativitet til andre felt som design av skinnklær, tilpasning av motorsykler, maling, scenekunst, etc. Rundfabrikken Cavriago kom i drift i februar 1958. Dette var tiden da rock 'n' roll fortsatt var i sin spede begynnelse i Europa. Wandré-merket er det første i Italia som masseproduserer elektriske gitarer. Mesteparten av denne produksjonen ble først markedsført av det milanesiske firmaet Meazzi, under "Framez"-logoen. Deretter vil Wandré opprettholde et voksende partnerskap med Davoli-selskapet, kjent som en forsterkerprodusent, og som produserer mikrofonene som er montert på Wandré-gitarer. Firmaet var på sitt høydepunkt i årene 1960 til 1962. Wandré-gitarer ble distribuert i utviklede land, inkludert USA (spesielt under private merker som Avalon, Avanti, Noble, Orpheum). Men Cavriago-anlegget er ikke lenger tilstrekkelig til å møte etterspørselen, noe som vil tillate andre europeiske produsenter som har investert i overdreven industrialisering (Eko, Framus, Hagström) å ta markedsandeler. Wandré lot seg gradvis stå bak i løpet av 1960-tallet. Antonio Pioli var mye mer en kunstner enn en markedsføringsmann. Utformingen av instrumentene hans, med en dristighet som noen ganger anses som sjokkerende, avsetter flere potensielle kunder enn den tiltrekker seg. Dens tekniske nyvinninger (som aluminiumshalsen som går fra hodestokken til broen) er så i utakt med resten av markedet at de virker mistenkelige. Det er nettopp disse faktorene som vil føre til revalueringen av Wandré-gitarer fra 1980-tallet og fremover. ivrig ettertraktede og høyt rangerte samleobjekter (selv den enkleste Wandré får høye priser), så mye at det er rapporter om økende utseende av flere eller mindre dårlig imiterte forfalskninger. Foruten gitarer produserte Wandré elektriske basser, kontrabasser (først akustiske, deretter elektriske, uten lydboks) og lap steel-gitarer. Verdsatt for sitt uvanlige utseende, er Wandré-gitarer også verdsatt for sin karakteristiske lyd, litt jazzete med en metallisk undertone. Den amerikanske gitaristen og sangeren Budy Miller bruker veldig ofte en Wandré Soloist type 1964. Andre artister som Joe Perry, Sean Lennon, Eduardo Leal de la Gala, Yarol Pouaud, Matthieu Chedid spiller på Tri-lam 1960 og BB-modeller. Til hyllest til Antonio Pioli, for 10-årsdagen for hans død, ga den tyske produsenten Duesenberg ut i 2014 en ny modell av gitar kalt Wandrella, som ikke er en kopi av noen Wandré, men er inspirert av estetikken til Mark."
  • http://www.BILDELERstore.co.no

  • Støtt driften av GitarNorge


  • Https://Www.AutoDELER.co.NO
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.