Lydidealer og forbilder

[nikotro]

Jeg vet ikke om det er liv laga for denne tråden, men jeg synes det kunne være interessant å vite mer om hva den enkelte her på forumet har av forbilder og lydidealer.

For min del har dette endret seg gjennom et relativt langt liv som amatørgitarist. Jeg hører på annen musikk enn jeg gjorde for noen tiår siden og jeg har vært innom en del sjangere på veien. Det er jo også sånn at det noen ganger rykker litt i ungdomssjelen når jeg, ofte tilfeldig, hører heltene mine fra en svunnen tid.

[Dansken]

Det er jo veldig mye smak og behag, men de jeg lytter til pt for elektrisk gitar tone er Eric Johnson, Lee Ritenour og Joe Bonamassa.

[Skullkrusher]

For meg er det Glenn Tipton (avateren min avslører jo det), spesielt når det kommer til lead-gitarlyd. Ikke at jeg har gjort så mye for å oppnå samme lyd, men er veldig inspirert av spillestilen hans. 

[mislykketmusikant]

vanskelig å si spesifikt, men jeg liker veldig godt comfortably numb solo-lyden til david gilmour. rytmegitaren i norman greenbaum`s spirit in the sky er også stilig, synes jeg.

disse er også eksempler på svært god lyd:

 

[Endt]

1 time siden, mislykketmusikant skrev:

rytmegitaren i norman greenbaum`s spirit in the sky er også stilig, synes jeg.

 

 

[mislykketmusikant]

sitter og hører på "ekstradelen/solodelen" av sultans of swing m(13min,14s - versjonen) nå. du store, herr knopfler får den gitaren til å synge, synes jeg.

ellers er det jo vanskelig å ikke like disse, synes jeg:

https://music.youtube.com/watch?v=KgplSHGfr7w&feature=share

https://music.youtube.com/watch?v=nqrSrcTJzxA&feature=share

det er klart, at "home" er jo spilt på en original 1888 torres. er vel ikke noe sjanse for å få prøve en slik gitar, noensinne.

utnefor gitarverdenen, synes jeg noen av de beste harmoniene jeg har hørt i heavy musikk, er fra 10:53 og til slutten på denne avantasia-sangen. nydelig, enkel musikk, og suveren vokal.

https://music.youtube.com/watch?v=kuQCeNyFr5c&feature=share

[Kossoff]

Lydidealer er litt gøy. 

Jeg husker jeg så dette her en gang, og da var løpet kjørt for min del.

Carl Verheyen

[Audun]

Keith Richards på Telecaster rundt 89-90 ble en åpenbaring for meg. Det var da jeg skjønte at man ikke var nødt til å overøse gitarlyden med masse vreng for at det skulle låte steintøft. Jeg er likevel fortsatt veldig glad i Les Paul -> Marshall som spesielt Slash var ambassadør for mot slutten av 80 tallet, selv om jeg egentlig ikke hadde kjempesans for G'N'R. Stratocaster i Marshall ala Blackmore og Malmsteen (til og med tidlig '90) er også helt oppi der når det gjelder lydideal.

[zed]

Jeg ble mest påvirket av rockealbumer fra syttitallet: UFO 1 & 2, Bad Co, Tattoo You, Black Sabbath 4, Highway To Hell, Back in Black, Uriah Heep Live 1973 og Kiss Alive.

 

[+Troll]

Litt sånn fjortiss-idealer for meg. Alltid vært fasinert av Metallica sitt lydbilde. Hvordan de har fått til unik sound på hver eneste plate. Hver plate har sin sjarm og lyd, likevel så låter det som Metallica. 

De siste årene har jeg kanskje vært mer opptatt av John Petrucci, Andy Timmons og Opeth. Det er kanskje grunnen til at jeg har GAS på Mesa Mark IV, Lonestar og en Laney GH50L. 

[Naigewron]

I gamle dager var det EVH for alle penga, helst lyden fra F.U.C.K. og Balance-platene. Men den gang kunne jeg ikke skru lyd, så i mine ører var det nært nok så lenge det var masse vreng.

Nå til dags er jeg på evig søken etter creamy crunch eller pushed clean, typ Andy Timmons, David Maxim Micic, Nick Johnston, Rabea Massad, etc.

Helst skal det også druknes i reverb og delay, slik at hjemmejammingen ender opp med å være mer meditasjon enn noen form for produktiv musikkspilling.

Dette er vel et godt eksempel på lydidealet jeg vanligvis går for:

 

[Audun]

23 minutter siden, Naigewron skrev:

I gamle dager var det EVH for alle penga, helst lyden fra F.U.C.K. og Balance-platene. Men den gang kunne jeg ikke skru lyd, så i mine ører var det nært nok så lenge det var masse vreng.

Gitarlyden på F.U.C.K er helt rå, ja. Spesielt der clean og vreng-gitar er mikset sammen.

[Moensel]

Clapton på Beano-albumet og Jimmy Paige på Led Zeppelin III

[Blix]

Har vært en del forskjellig oppetter årene, men alle favorittlydene fra mine favorittgitarister har stort sett alltid vært en Marshall på 10, typ Blackmore, EVH, Eric Johnson's sololyd og Yngwie..

Dette er fortsatt bare gull i mine ører.

 

 

[Gubbe]

For en infernalsk gammel gubbe som meg er lydidealet mitt for rawk:

Leslie Wests LP junior på Long Red fra livealbumet The Road Goes Ever On.

Pappalardis vrengbass på samme album er heller ikke til å kimse av.