Ikke spill skalaer

[aiwass]

Ondet her er jo skalaen.

Du sa selv at problemet er at du spiller mer fra fingrene (mønstre) enn fra ørene. Slik jeg ser det er ikke problemet at du har lært skalaer, men heller at du ikke har brukt nok tid på å øve på improvisere etter gehør. Problemet er ikke det éne, men heller at du har forsømt det andre.

[tHeMuTh|n]

godt poeng aiwass

[perottol]

Noen som har prøvd å nynne en gitarsolo i stedet for å improvisere? Sett opp en mic, trykk rec og nynn gitarsoloen. Lær deg så gitarsoloen og spill den inn på gitar.

Hvis man har ringfinger på D-strengs 7-bånd og skal til G-streng 7-bånd... Hvor fristende er det ikke da og "ta en tur innom" G-streng 5-bånd med pekefinger? Det er akkurat slike ting man må prøve å unngå. Man er ikke innom denne for at det høres tøffest ut, men det er dette som er deiligst og enklest å spille. Nynner man soloen så unngår man slike standard "gitarist-vendinger".

Akkurat dette var en av styrkene til Jimi Hendrix; han hørte inne i hodet hva han ønsket å spille. Dette fulgte han slavisk uansett om det var enkelt eller avansert å spille. Som nevnt tidligere så driter lytteren i hvordan ting gjøres på gitar.

[aiwass]

Noen som har prøvd å nynne en gitarsolo i stedet for å improvisere? Sett opp en mic' date=' trykk rec og nynn gitarsoloen. Lær deg så gitarsoloen og spill den inn på gitar.

[/quote']

Det der er akkurat det samme som å improvisere. Du bare improviserer mens du synger.

Det mange gode improviserende gitarister gjør, er å nynne mens de spiller. Shawn Lane og George Benson er to store navn som er kjent for nettopp dette. På denne måten forsterker du forbindelsen mellom det du vil høre og det du spiller. Personlig synes jeg det blir distraherende, så jeg prøver bare å spille så mye som mulig etter gehør, men folk har forskjellige metoder.

Hvis du klarer å få gitarspillet ditt til å bli like "rett fra lever'n" som nynningen/sangen din, så er vel det egentlig det beste.

[Hallvardo]

mm.. Når man sitter hjemme og øver kan det være greit å synge samtidig selv om det er litt rart, for det er en annen ting som gitarister har en tendens til, som ikke er mulig for blåsere og sangere, det er å bare "spille på". Hvis man synger det man spiller, kan man heller ikke spille når man trekker pusten, og får litt flere "naturlige" pauser. Men som aiwass så klokt sier, folk har forskjellige metoder, gjør den som passer deg best

[Hallvardo]

forresten, ang. det med frasering går det jo også an å bare puste ut mens man spiller, leste jeg et sted

[tHeMuTh|n]

ja det stemmer det. Å tvinge seg til å kun spiller på utpust...og ta en pause mens man puster inn igjen. På den måten får man naturlige fraser, mye likt sang og blåseinstrumenter

[Sandman]

Tror det er opp til vær enkelt' date=' Jimi Hendrix går jo for og være en av verdens (på dette forumet får man ikke låv til og si BESTE) mest kjente musikere' date=' og han kunne ikke noe teori, han lytta til musikk og fant ut ting, mens Satriani og Vai kan disse skala boxene osv, men synes jo de spiller fra hjertet, eller???[/quote'']

Ojojoj.... klisjé!

Det der høres ut som en lang unnskyldning for ikke selv å kunne musikkteori.

Dessuten, spør du meg -dette er forsåvidt til en viss grad en smakssak- så spiller Vai mye mer fra hjertet enn Hendrix gjorde. Jeg vet, jeg vet: "Blasfemi!" og så videre, men faktum er at Hendrix strevde med å finne frem til de riktige notene, mens Vai uten problemer kan lire av seg så godt som hvilken som helst idé som måtte falle ham inn.

Ja, det stemmer at Hendrix levde i en tid da instrumentet var i sine spede barndomsår, og at Vai lever i en tid hvor gitar- og musikkbegreper som ikke eksisterte da nå er allmenkunnskap, men faktum er at Vai har bedre kjennskap til instrumentet, og dermed lettere for å uttrykke sine idéer.

Det finnes selvsagt de som da ville si at teorikunnskap forkludrer kreativiteten og uttrykket, men hvis du virkelig tror at Vai er en av de som lar seg styre av skalamønstre, da synes jeg virkelig synd på deg.

Hva mener du nå, at Vai har lettere for å uttrykke sine ideer enn Hendrix? Da tror jeg du må begynne å grave frem de gamle Hendrix-platene dine gutt.

[Sandman]

Jeg er så UTROLIG enig med Hugo, og jeg skjønner at vi kommer fra samme skole, nemlig vår egen. Det beste eksempelet på dette er, selvfølgelig, meg selv. For noen år tilbake spilte jeg fast i coverband som øvde ganske ofte, men ikke spesielt seriøst. Av en eller annen merkelig grunn var det jeg som skulle være sologitarist, og jeg kunne absolutt INGENTING teori. Her om dagen hørte jeg på noen gamle opptak fra den tiden, og jeg må bare si, fy faen for noen soloer. Det var,om jeg skal få si det selv, BEINTØFT. Nå, derimot, har jeg lært meg litt teori, noen skalaer, begynt å snuse på modes, og jeg må bare si at jeg er blitt mye verre, fordi nå tenker jeg matte istedenfor følelse. Jeg hører ikke hva som skjer i hodet mitt før jeg spiller det lengre, jeg tenker bare 12 band,15band osv.

Poenget må være at dette med skalaer passer ikke for alle mann, og som jeg har sagt tidligere, i mange tilfeller så minsker kreativiteten proporsjonalt med tillært teori, fordi man henger seg opp i regler og "hva er dette?"-spørsmål istedenfor bare å spille. Det spontane forsvinner ofte,og det blir, ihvertfall for meg, og kanskje også Hugo, vanskeligere å uttrykke det JEG mener er viktig med musikk, nemlig følelser.

[Peri]

Sant nok, men det er du som er problemet, ikke skalaene. Det jeg hele tiden vil frem tid her, er at skalaene bør brukes som ET HJELPEMIDDEL til å kunne uttrykke dine følelser. Ta Miles Davis. Tror dere ikke han spilte med hjertet, selv om han kunne alt av teori? Selv om han visste hvilke skalaer han var i? Dersom noen spiller skalaer bare for å spille skalaer, og ikke bryr seg om hvordan det låter, fordi han vet at det er lov å bruke den skalaen, så har han misforstått.

Ta dette med å synge mens man spiller. Etter at jeg begynte å øve modes/skalaer, har det blitt så veldig mye lettere. Nå kan jeg spille praktisk talt alt mens jeg synger det, uten å tenke. Det gjelder å bruke modes/skalaer som et hjelpemiddel til å kjenne gitaren inn og ut. Skjønner virkelig ikke hvordan dette kan være BEGRENSENDE på noen.

Men det er vel rett som det sies, at det som funker for en funker ikke nødvendigvis for en annen,.

[aiwass]

Tror det er opp til vær enkelt' date=' Jimi Hendrix går jo for og være en av verdens (på dette forumet får man ikke låv til og si BESTE) mest kjente musikere' date=' og han kunne ikke noe teori, han lytta til musikk og fant ut ting, mens Satriani og Vai kan disse skala boxene osv, men synes jo de spiller fra hjertet, eller???[/quote'']

Ojojoj.... klisjé!

Det der høres ut som en lang unnskyldning for ikke selv å kunne musikkteori.

Dessuten, spør du meg -dette er forsåvidt til en viss grad en smakssak- så spiller Vai mye mer fra hjertet enn Hendrix gjorde. Jeg vet, jeg vet: "Blasfemi!" og så videre, men faktum er at Hendrix strevde med å finne frem til de riktige notene, mens Vai uten problemer kan lire av seg så godt som hvilken som helst idé som måtte falle ham inn.

Ja, det stemmer at Hendrix levde i en tid da instrumentet var i sine spede barndomsår, og at Vai lever i en tid hvor gitar- og musikkbegreper som ikke eksisterte da nå er allmenkunnskap, men faktum er at Vai har bedre kjennskap til instrumentet, og dermed lettere for å uttrykke sine idéer.

Det finnes selvsagt de som da ville si at teorikunnskap forkludrer kreativiteten og uttrykket, men hvis du virkelig tror at Vai er en av de som lar seg styre av skalamønstre, da synes jeg virkelig synd på deg.

Hva mener du nå, at Vai har lettere for å uttrykke sine ideer enn Hendrix? Da tror jeg du må begynne å grave frem de gamle Hendrix-platene dine gutt.

Jada jada, Hendrix er Gud, ham kødder man ikke med, osv...

Ærlig talt, Hendrix var ekstremt god for sin tid, og rock-gitar ville ikke ha vært det det er idag uten ham, men som gitarist, musiker og utøver, var Hendrix ikke i nærheten av Vais nivå. Elektrisk gitar var såvidt oppfunnet på Henrix' tid, og det er både selvfølge og fakta at gitarister kan mer om instrumentet og dets fulle potensiale idag enn for 35 år siden. Det er ikke snakk om sammenligning av talent; disse to herrene levde/lever i vidt forskjellige tidsaldre.

Arkimedes og Descartes var begge meget intelligente menn. Kunne Descartes mer om matematikk enn Arkimedes? Ja, fordi han, ettersom han levde lenge etter Arkimedes, hadde tilgang på mer informasjon. Var han en viktigere matematiker enn Arkimedes? Antagelig ikke. Kunne han mer om matte? Definitivt.

Slutt med idoliseringen, og kom ned på jorden. Ingen sa at Hendrix var dårlig, men det er ingen tvil om at Vai har større kontroll og ferdighet på instrumentet.

Og ikke kall meg "gutt".

[Nilsefix]

godt poeng

[Peri]

Jepp. Det ER ingen tvil om at Vai behersker instrumentet sitt bedre enn hva Hendrix gjorde, hehe. Går liksom ikke ann å diskutere det. Men hva man liker må jo være inviduelt. For meg personlig kommer ingenting av vai opp mot hendrix på sitt beste. På langt nær.

[Faktor]

Jeg har merket meg fra noen her, at det å lære seg skalaer ikke har gitt de resultatene som det ble sagt at de skulle gi.

Blant annet Sandman snakker om at han begynte å tenke matte istedenfor følelser.

Men det jeg merker meg her er at det er ingen som trekker frem hvor mye trening som skal til for å gjøre skalaene til Følelse istedenfor Matte.

Siden jeg startet med skalaøvinger har det gått på en måte litt "trinnvis". I begynnelsen var det veldig begrensende, "Åhh må ikke spille den noten for den er ikke i skalaen" osv. Men etter en stund så ble det litt anderledes, etterhvert som jeg fikk mer kontroll over skalaene i forskjellige tonearter, og det med Modes. Dermed kunne jeg lettere "legitimere" en "feil" note, ved å si at det var bare en "chromatic passing tone", eller at det var en liten tone fra neste toneart i kvintsirkelen. Jeg tok et bevisst valg om jeg skulle gå dypere inn i musikkteorien, og fokusere på det. Jeg innså tidlig at å bare lære litt ville være begrensede, derfor bestemte jeg meg for å dykke ned i teorien.

Det jeg prøver å si, er at det å lære seg skalaer er en omstendig prosess, og at det ikke bare handler om å vite hvor de enkelte notene i skalaen er på gripebrettet. Det handler om å frigjøre seg fra gamle gitarvaner som det var noen som kom med et godt eksempel på.

Men til alle som har vært borti skalaer og teori - stå på! Jeg har ihvertfall fått nytte av det, og det tror jeg de fleste vil komme til å gjøre.

[aiwass]

Jeg har merket meg fra noen her, at det å lære seg skalaer ikke har gitt de resultatene som det ble sagt at de skulle gi.

Blant annet Sandman snakker om at han begynte å tenke matte istedenfor følelser.  

Men det jeg merker meg her er at det er ingen som trekker frem hvor mye trening som skal til for å gjøre skalaene til Følelse istedenfor Matte.

Siden jeg startet med skalaøvinger har det gått på en måte litt "trinnvis". I begynnelsen var det veldig begrensende, "Åhh må ikke spille den noten for den er ikke i skalaen" osv. Men etter en stund så ble det litt anderledes, etterhvert som jeg fikk mer kontroll over skalaene i forskjellige tonearter, og det med Modes. Dermed kunne jeg lettere "legitimere" en "feil" note, ved å si at det var bare en "chromatic passing tone", eller at det var en liten tone fra neste toneart i kvintsirkelen. Jeg tok et bevisst valg om jeg skulle gå dypere inn i musikkteorien, og fokusere på det. Jeg innså tidlig at å bare lære litt ville være begrensede, derfor bestemte jeg meg for å dykke ned i teorien.

Det jeg prøver å si, er at det å lære seg skalaer er en omstendig prosess, og at det ikke bare handler om å vite hvor de enkelte notene i skalaen er på gripebrettet. Det handler om å frigjøre seg fra gamle gitarvaner som det var noen som kom med et godt eksempel på.

Men til alle som har vært borti skalaer og teori - stå på! Jeg har ihvertfall fått nytte av det, og det tror jeg de fleste vil komme til å gjøre.

Veldig bra innlegg.

Hvis det å bruke ørene er et problemområde, så må man øve på nettopp dette, ikke bare si til seg selv at skalaene har skylden.