PINK FLOYD GJENFORENES FOR LIVE 8 KONSERTEN!!!

[master_k]

DDG har herved tatt kontroll over tråden. Jeg velger å ikke poste her.

Jeg har faktisk udiskutabelt bevis for det motsatte.

Altså, fra nå av

[fear_no_fish]

Nå liker jeg ikke Pink Floyd på noen måter, men må bøye meg i støvet å si at gjennforeningen var stort! Og at konserten var j%&% bra ! :oops:

[Steinern]

Det er da ikke noe å være flau for! For det var genialt!

[Hugo]

Nå skal det først og fremst sies at jeg er en kjempestor fan av Pink Floyd. Jeg liker ikke bare den ene eller den andre, men jeg liker det meste arbeidet Pink Floyd har gjort hele veien (også etter 1985), noe av det Gilmour gjorde alene og veldig mye av det Waters gjorde etter Pink Floyd.

Sjekk ut Roger Waters - In The Flesh DVD'en. Den er bare genial! Han har med seg en gitarist som heter Doyle Bramhall II' date=' som er sinnsykt god![/quote']'

Bramhall er dyktig' date=' ja! Han har vistnok spilt med The Fabulous Thunderbirds.

Men jeg liker ikke at han skal ta over Dave's rolle, spesielt når han gjør noe av Daves arbeid ræva.

Og til dere i DDR(W):

Les dere litt opp på hvordan Waters oppførte seg under arbeidet med The Wall, og omstendighetene rundt bruddet. Det er grunnen til at jeg ikke digger Waters. For all del, han er en brilliant musiker, og jeg elsker masse av musikken hans, men han har oppført seg litt for treskalle for min smak.[/quote']

De gitaristene Waters hadde med seg på In the Flesh gjorde en elendig jobb. Liker stort sett ingen ting av det de spilte.

Jeg vil si at den "brilliante musikeren" nok heller er Gilmour. Waters er en brilliant komponist.

Som ekstrem Pink Floyd-fan så sier du at du elsker mye av musikken til Waters, men...

hmmm...

Det som irriterer meg er folk som tenderer til å kun stå på parti med Gilmour og resten av "de snille gutta" i ”hvem er best?”, ”hvem er snillest?” og ”hvem hadde rett?” i Pink Floyd.

Jeg må faktisk si at jeg digger David Gilmour - hans soloer, vokal som spenner over et veldig bredt spekter (rå og brutal, men også myk og vakker), vennlige utseende og tilsynelatende trivelige personlighet. Man kan ende opp med å ikke ha ord for hvor flott Gilmour er. Men så får vi en smakebit av hva Gilmour står for på egenhånd som komponist (albumene ”David Gilmour” og ”About Face”), og hva Pink Floyd er uten Roger Waters. Etter 1985 har de hatt en del fine (enkelte helt fantastiske etter min mening) låter, men de fleste fans er nok enige om at albumene etter Waters ikke er i nærheten av å hevde seg mot gamle Floyd. Kvaltieten på tekstene var jo Waters fortjeneste så og si ene og alene. Og konseptene forsvant med Waters. De ”rare” lydene (et av Pink Floyd ”trademarks”) gir ikke noe i nærheten av den samme stemningen som når Waters har en finger med i spillet. Dette har jo Waters brukt videre etter PF i meningsfulle sammenhenger. I PF post Waters virker det nesten bare litt teit og tilgjort.

For å si det slik:

Roger Waters var hele grunnlaget for Pink Floyd fra 1973 og til bruddet. Det er ikke til å komme utenom. Uansett hvor mye man misliker stemmen hans, utseende og den arrogante personligheten så er det et faktum. Resultatet hadde ikke blitt det samme på 70-tallet om man hadde droppet Wright, Mason og Gilmour, det er klart. Men fundamentet var Waters. Uten alle de ”negative” sidene hans (som sikkert mange vil kalle det) så hadde ikke musikken blitt like bra. Det er jo som når Gilmour sier at hvis de ikke var helt fornøyde med noe Waters hadde presentert for dem så dukket han opp neste dag med noe helt genialt.

Det er veldig lett å snakke om hvor fantastisk Gilmour er... nesten for lett. Men det er mye morsommere å snakke om hvor fantastisk Waters var, og det blir straks litt vanskeligere for da må man gjerne trekke inn de omdiskuterte sidene ved mannen.

Maktkampen foregikk slik:

Roger vil ha kontroll over det meste.

+ Roger vurderer å kicke Nick' date=' fordi Nick ikke helt fant ut av trommene på Mother. Resultat = Roger leier inn en annen trommis. Aksepteres av resten av bandet.

+ Roger (merk, han alene!) kicker ut Rick. Av den grunn at Rick ikke bidrar nok til bandet. Rick blir imidlertid med på turnéen, men kun som "set-artist".

+ David (som allerede er ganske så lei av Roger, da Dave selv vil ha en finger eller fem med i spillet) blir naturlig nok sur.

= Krangling. Når "The Final Cut" slippes, har roger laget alt av musikk. Dave og Nick krever sine credits fjernet fra coveret, slik at det bare står "All music written by Roger Waters. Performed by Pink Floyd". Burde si det meste".[/quote']

”Burde si det meste”

Dette sier veldig mye om hva slags PF-fan du er. Du presenterer bare ørsmå brøkdeler av sannheten her. Og de stiller vel ikke akkurat Waters i et spesielt godt perspektiv.

Turbulensen startet allerede under Wish You Were Here. ”De to store” (Gilmour og Waters) begynte å drive litt i fra hverandre. Waters mente hans ideer angående albumet var best og han fikk etter hvert viljen sin.

Jeg synes ikke vi skal moralisere så mye over akkurat det. Albumet er kåret til det beste PF-albumet blant hele verdens PF-fans. Waters gjør forøvrig en helt fenomenal vokalinsats på Shine On You Crazy Diamond (til de som ikke liker Waters stemme).

Så over til The Wall:

Roger Waters var proppfull av ideer til nytt album. Gilmour ville vente med å sette igang et nytt album til han hadde komponert noe selv. Waters hadde ikke noe gehør for den begrunnelsen siden han ikke kunne se at Gilmour kom til å komponere noe som helst når han ikke hadde gjort det de siste årene. Mason har vel vært den som har bidratt med minst opp gjennom årene når det gjelder komposisjon. Wright hadde ikke gjort så mye de siste årene heller.

Ut ifra dette annonserte Waters at bare han og Gilmour kom til å betales for produksjonen av albumet av de fire gutta (det er låtskriver og produsenter som tjener de store gryna i dette gamet). De to andre skulle betales som studiomusikere. Trommis Nick Mason godtok dette med en gang, men synthist Richard Wright gjorde ikke det. Da sa Waters: ”OK, vi får se...”. Så satt de igang. Mason er med på innspilling og tar tiden imellom som ferie. Wright gjør som han har sagt og stiller opp og skriver timer for produsering. Dette irriterer Waters mer og mer ettersom Wright ikke gjør noen jobb, men bare skriver timer for den tiden han møter opp. Wright får etter en stund beskjed om at dette ikke holder. Han kan ikke late som om han gjør en jobb han ikke gjør. Han blir da furten og dropper ambisjonene om å få betalt noe mer enn som studiomusiker. Etter noen stunder finner Waters og teamet ut at tangentene må spilles inn på nytt med nye fraiche ideer. Da har Wright tatt ferie med familien, og han vil ikke ofre tiden sammen med kone og barn han ikke har sett på lange tider for å spille inn. Han satt altså familie foran musikken, som er forståelig nok. Men for resten av bandet var dette uholdbart selv om de forstod situasjonen. Waters kicka Wright.

Gilmour og Waters glir lenger og lenger fra hverandre ettersom The Wall etter hvert i større grad blir preget av å være et soloprosjekt av Waters. Medlemmene blir irritert over Waters arroganse, mens Waters blir irritert over at de andre ikke klarer å bidra med noe mer.

Tarin sier ”+ David (som allerede er ganske så lei av Roger, da Dave selv vil ha en finger eller fem med i spillet) blir naturlig nok sur.”

Man kan jo vinkle det den andre veien. Roger var ganske lei av David som prøvde å ha fingre med i et spill som David i utgangspunktet ikke hadde vært med på å konstruere, og Roger blir naturlig nok sur.

Waters hevder selv at han ikke husker at Gilmour kom med noe annet enn akkordene som ble grunnlaget til Comfortably Numb. Waters lagde definitivt teksten og den snakkende vokallinja til verset. Og Waters lurer litt på om Gilmour kanskje nynnet noe såvidt da han presenterte refrenget. I følge Waters så skal vel han ha kredit for hele låta bortsett fra akkordene. Etter min mening er dette en ganske morsom arroganse fra Waters’ side.

Forresten et fantastisk arrangement av avdøde Michael Kamen til denne låta. Takk til ham...

[PerA]

Først og fremst, Hugo: Slike innlegg er av min smak!

Jeg vil si at den "brilliante musikeren" nok heller er Gilmour. Waters er en brilliant komponist.

Det var nok ordet "komponist" jeg lette etter' date=' men ikke fant, og dermed brukte ordet "musiker". Enig med deg her.

Det som irriterer meg er folk som tenderer til å kun stå på parti med Gilmour og resten av "de snille gutta" i ”hvem er best?”, ”hvem er snillest?” og ”hvem hadde rett?” i Pink Floyd.

Vil vel egentlig ikke si at jeg tar noen side. Gruppa ble splitta, og det er gruppas sak. Jeg har bare mest forståelse for Gilmour og co. i denne saken, sett utifra det jeg har lest og forstått.

For å si det slik:

Roger Waters var hele grunnlaget for Pink Floyd fra 1973 og til bruddet. Det er ikke til å komme utenom. Uansett hvor mye man misliker stemmen hans' date=' utseende og den arrogante personligheten så er det et faktum. Resultatet hadde ikke blitt det samme på 70-tallet om man hadde droppet Wright, Mason og Gilmour, det er klart. Men fundamentet var Waters. Uten alle de ”negative” sidene hans (som sikkert mange vil kalle det) så hadde ikke musikken blitt like bra. Det er jo som når Gilmour sier at hvis de ikke var helt fornøyde med noe Waters hadde presentert for dem så dukket han opp neste dag med noe helt genialt. [/quote']

Helt enig i alt du sier her.

Mitt syn på maktkampen i PF.

”Burde si det meste”

Dette sier veldig mye om hva slags PF-fan du er. Du presenterer bare ørsmå brøkdeler av sannheten her. Og de stiller vel ikke akkurat Waters i et spesielt godt perspektiv.

Jeg ble tross alt bedt om å gi en kort innføring i maktkampen. Skulle jeg dekt alle perspektiv' date=' måtte jeg ha gitt ut bok.

Waters hevder selv at han ikke husker at Gilmour kom med noe annet enn akkordene som ble grunnlaget til Comfortably Numb. Waters lagde definitivt teksten og den snakkende vokallinja til verset. Og Waters lurer litt på om Gilmour kanskje nynnet noe såvidt da han presenterte refrenget. I følge Waters så skal vel han ha kredit for hele låta bortsett fra akkordene. Etter min mening er dette en ganske morsom arroganse fra Waters’ side.

Dave hevder jo selv at han og Roger hadde nesten like store roller i arbeidet med CN (dog teksten minner aller mest om Roger enn om Dave), noe som på sett og vis stemmer. Det at roger krever kredit for hele låta er jo regelrett teit, for som du selv sier:

Forresten et fantastisk arrangement av avdøde Michael Kamen til denne låta. Takk til ham...

Jeg skjønner godt at du skriver dette innlegget' date=' da noen må representere Waters-siden i denne saken også. Jeg har mest forståelse for Gilmour, og har veldig lett for å trekke Waters ned når jeg fremstiller mitt syn på saken. Men bortsett fra det, så er det ikke stort jeg er uenig med deg i.

Jeg kjenner til stoffet som du har lagt frem her, men jeg skriver jo mine egne meninger, basert på hva jeg har fått med meg, og har på ingen måte forsøkt å fremstille konflikten så objektivt som mulig.

Roger var jo hele PF etter at Syd tok hatten sin og gikk, det kan man jo ikke nekte for. Waters er et geni, og man kan gi en fantastisk stor del av æren for Pink Floyd suksess til han. Som du sier:

(...) det er mye morsommere å snakke om hvor fantastisk Waters var' date=' og det blir straks litt vanskeligere for da må man gjerne trekke inn de omdiskuterte sidene ved mannen.[/quote']

Her er jo hele poenget. Roger Waters er en særing, som gjør ting på sin måte, uansett hinder. Noen kaller det "drittsekk", andre "geni". Jeg sier en ting midt i mellom.

Men skal man diskutere Roger Waters, trengs det en egen tråd.

Men som jeg sier: Jeg er slettes ikke uenig med deg i det du skriver, det er jo to parter i en konflikt, og Roger alene er ikke grunnen til bruddet. Men jeg skriver ting slik som jeg har forstått det, og er det feil, så rett på meg.

I PF post Waters virker det nesten bare litt teit og tilgjort.

Uenig. Men det får man heller ta en annen gang.

[Hugo]

Jeg har bare mest forståelse for Gilmour og co. i denne saken' date=' sett utifra det jeg har lest og forstått.[/quote']

Etter min mening er vel det ensbetydende med å ta side.

Jeg ble tross alt bedt om å gi en kort innføring i maktkampen. Skulle jeg dekt alle perspektiv' date=' måtte jeg ha gitt ut bok.[/quote']

Innføringen var veldig anti-Waters på alle punkter. Og den var avsluttet med "Burde si det meste".

Waters hevder selv at han ikke husker at Gilmour kom med noe annet enn akkordene som ble grunnlaget til Comfortably Numb. Waters lagde definitivt teksten og den snakkende vokallinja til verset. Og Waters lurer litt på om Gilmour kanskje nynnet noe såvidt da han presenterte refrenget. I følge Waters så skal vel han ha kredit for hele låta bortsett fra akkordene. Etter min mening er dette en ganske morsom arroganse fra Waters’ side.

Dave hevder jo selv at han og Roger hadde nesten like store roller i arbeidet med CN (dog teksten minner aller mest om Roger enn om Dave)' date=' noe som på sett og vis stemmer. Det at roger krever kredit for hele låta er jo regelrett teit, for som du selv sier:

Forresten et fantastisk arrangement av avdøde Michael Kamen til denne låta. Takk til ham...

Du oppfatter kanskje det som teit. Jeg oppfatter Waters som ganske morsom på sitt vis. Du har sikkert sett Live in Pompei. Under intervju er jo Waters passe absurd og morsom...

Konklusjon:

PF-fan skal nok være overlykkelige over Waters var som han var og gjorde som han gjorde. Ellers hadde det ikke vært noe PF etter Barrett. Og hvis man virkelig er PF-fan synes jeg det blir litt dumt å stille denne mannen i et negativt lys på noen måte i forhold til de andre gutta (vel og merke bare for de som hevder de er innbitte PF-fan).

[Gjest]

Har lasta ned konserten, så nå kan jeg se den så mye jeg vil!

[PerA]

Jeg har bare mest forståelse for Gilmour og co. i denne saken' date=' sett utifra det jeg har lest og forstått.[/quote']

Etter min mening er vel det ensbetydende med å ta side.

Javel' date=' da tar jeg vel side, etter dine mål.

Jeg ble tross alt bedt om å gi en kort innføring i maktkampen. Skulle jeg dekt alle perspektiv' date=' måtte jeg ha gitt ut bok.[/quote']

Innføringen var veldig anti-Waters på alle punkter. Og den var avsluttet med "Burde si det meste".

Siden jeg tar side' date=' er vel ikke det så rart.

Waters hevder selv at han ikke husker at Gilmour kom med noe annet enn akkordene som ble grunnlaget til Comfortably Numb. Waters lagde definitivt teksten og den snakkende vokallinja til verset. Og Waters lurer litt på om Gilmour kanskje nynnet noe såvidt da han presenterte refrenget. I følge Waters så skal vel han ha kredit for hele låta bortsett fra akkordene. Etter min mening er dette en ganske morsom arroganse fra Waters’ side.

Dave hevder jo selv at han og Roger hadde nesten like store roller i arbeidet med CN (dog teksten minner aller mest om Roger enn om Dave)' date=' noe som på sett og vis stemmer. Det at roger krever kredit for hele låta er jo regelrett teit, for som du selv sier:

Forresten et fantastisk arrangement av avdøde Michael Kamen til denne låta. Takk til ham...

Du oppfatter kanskje det som teit. Jeg oppfatter Waters som ganske morsom på sitt vis. Du har sikkert sett Live in Pompei. Under intervju er jo Waters passe absurd og morsom...

Det er mange teite mennesker som er morsomme.

Konklusjon:

PF-fan skal nok være overlykkelige over Waters var som han var og gjorde som han gjorde. Ellers hadde det ikke vært noe PF etter Barrett. Og hvis man virkelig er PF-fan synes jeg det blir litt dumt å stille denne mannen i et negativt lys på noen måte i forhold til de andre gutta (vel og merke bare for de som hevder de er innbitte PF-fan).

Jeg stiller ikke Waters i noe negativt lys i andre situasjoner enn når det gjelder splittelsen av bandet. Som du sier, PF etter Barret hadde ikke eksistert uten han.

[Mikke]

Jommen sa jeg smør..

[McKagan]

Hva er vitsen med denne tråden? Trodde Live8 var ferdig, jeg? :?

[Gjest DackA]

ja, men Pink Floyd er på ingen måte ferdig!

[Lasse]

Pink Floyd rocka ass på Live 8, dritkult.

[Floydian]

Hugo's første post i denne tråden

Veldig godt skrevet. Jeg er på Waters' side og han har vært min helt i oppveksten etter at jeg "oppdaget" Pink Floyd. Pink Floyd etter Waters har mange bra låter (noen fantastiske: Coming Back To Life, High Hopes), men jeg synes ikke det kan måle seg med perioden 71 - 80, da Waters styrte mye.

[WizendraW]

Jeg kan ikke så mye om Pink Floyd, men jeg har lest meg ganske godt opp på Metallica-historie, og jeg må si jeg kjenner igjen mange trekk fra maktkampene som har vært blant de gutta. Tror man skal være ganske god for ikke å la suksè gå en til hodet.

[McKagan]

suksè?