Web Analytics
Jump to content

Fenomenet: Jazzmusikere er bedre en andre musikere.


Pål V
 Share

Recommended Posts

Ja, som nevnt i en "feil" tråd her på forumet, så er påstanden altså at jazzmusikere er bedre enn andre musikere.

Noen synspunkter på dette?

Jeg personlig mener ikke det, men jeg sier heller ikke at de er dårligere enn andre musikere.

Det som irriterer meg er at enkelte som spiller jazz tror at de er mere "verd" enn andre vedr musikk.

Jeg ser ikke på jazz som mere spesielt enn annen musikkform. Det handler om interesse og ønske.

Påstanden bærer på at jazzmusikere har en større utdanning og er bedre teoretisk enn andre musikere.

Jeg tror dette kan bli en gøy debatt hvis alle tør å si hva de virkelig mener, og ikke lander i "Tabu" eller "Jantelov"-fella..

;)

Link to comment
Share on other sites

Når det gjelder såkalt "rytmisk musikk", så har jazzmusikere vært heldige. Jazz har vært godkjent og anerkjent som kunstform av akademika og samfunnet ganske lenge, slik at det har vært mulig å få en teorietisk utdannelse innen sjangeren ved høgskoler og universiteter. Slik sett har vel trolig en som spiller jazz i snitt en bedre teoretisk utdannelse enn de som sysler med andre sjangre, rett og slett fordi det er et tilbud om opplæring fra godt skolerte folk.

Om du da nødvendigvis blir "bedre" som musiker, avhenger jo av hva man mener med bedre. Det at man har en større musikalsk verktøykasse å ta av, er nok sikkert, men slik jeg ser det er det lite med sjangeren som tilsier at de dyktigste musikerne blir "dratt" til jazzen. Man trenger ikke et langvarig universitetsstudium for å lære seg noen akkorder med tall på.

Link to comment
Share on other sites

Som "jazzmusiker" kan jeg vel si noen ord. Riktignok ikke på gitar da, men på trommer, med 6 års utdannelse.

Først, det der med at de som spiller jazz tror de er mer verdt, det er noe jeg ikke kan huske å ha sett siden vgs. Da var det litt sånn at de som hadde oppdaga Autumn Leaves og kunne maj9 var litt oppesen, dette har jeg vel forsåvidt sett når jeg har vært vikar på div musikklinjer de siste årene også. De jeg kjenner som driver med jazz, er som regel reflekterte folk som gjerne driver med andre typer musikk i tillegg. Jeg f eks, spiller rock og blues og metall og mye annet.

Så er dette med sjangeren jazz da. Det kan være New Orleansjazz, via swing,storband, fri-impro til fusion, og masse annet. Dermed får man alt fra karer i 60-åra som spiller sax i storband, 40-årige fusiongitarister, til sangere som synger standards til nyutdanna 25-åringer fra musikkhøgskolen. Alle disse kan med rette kalle seg jazzmusikere, men det er vel stort sett det eneste de har til felles også. Så da blir påstanden "jazzmusikere er bedre enn andre musikere." fort upresis.

På skolen fikk man selvfølgelig innsyn i teori, historie, improvisasjon og slike ting, i tillegg til stilforståelse og jobbing på trommene. Alt dette kommer selvfølgelig godt med (kunnskap er ikke tung å bære, sier faren min), men er ikke i seg selv årsaker til at en musiker er god. Området der jeg føler jeg vokste mest som musiker, var musikkforståelsen. Ikke hva jeg spiller men HVORFOR man spiller det man gjør. En viktig forskjell, synes jeg. Gjennom å jobbe med jazzrelatert musikk, ble jeg mye bedre til å lytte på hva som skjer ellers i musikken, og reagere på det. Dette er ting, som jeg lærte gjennom å jobbe med jazz, som har kommet veldig godt med når jeg spiller andre typer musikk. Spørsmålet blir da om dette er eneste måten man kan bli bra på dette på, er ved å jobbe med jazz-relatert musikk. Svaret er nok nei, men at mange

som har jobbet seriøst med jazz(les studert dette på høyere nivå) har dette inne, stemmer nok.

Så går det hele litt på hvordan man defineren en god musiker da, og det er jo enda en lang diskusjon :D

Link to comment
Share on other sites

Å være en awesome jazzmusiker kan slå begge veier. Er så teit med de som ikke klarer å spille en powerchord fordi det er for "enkelt". Dermed er de håpløse med mindre de spiller avansert jazzmusikk, for de skal absolutt jazze opp og "forbedre" alt som fins. Men jeg vil absolutt si at å lære seg litt jazz gjør deg til en bedre musiker på mange måter. Men slik er det jo egentlig med alt. Jo flere stilarter du behersker jo bredere blir din erfaring og allsidighet, ikke minst når det gjelder improvisering.

Når jeg kommer over de jazzmusikerne som ser på seg selv som bedre fordi de spiller jazz, faller de oftere enn ikke inn i den grupperingen jeg nevnte over, og blir da også like ofte sett ned på av andre musikere som ikke deler deres overbevisning. Nå skal det jo sies at slike finnes det innen de fleste sjangere. Bluesgitarister som ser ned på alle som spiller mer enn et par noter i sekundet. Det handler jo om feeling, så om du spiller bittelitt fort engang så har du jo ikke feeling! Eller shreddere som føler de må fylle soloene sine med så mange noter som mulig. Det er jo ideelt om du kan fylle hver eneste solo med både sweeping, tapping, stringskipping og whatnot!

Link to comment
Share on other sites

Joda, det gjør det. Teori, og musikkforståelse gjør deg til en bedre musiker. Jeg har spilt i ganske mange forskjellige sammenhenger i mange år, og jeg har ennå ikke truffet en medmusikant som har sagt at han/hun har angret på at de har tatt et eller annet nivå av musikkutdannelse. Skal man på høgskole/universitetsnivå, har det jo vært et enkelt valg- nemlig jazzlinja, hvis det er rytmisk musikk man spiller.

En annen veldig fin sak med et musikkstudium, er at man da har anledning og tid til å spille mye hver eneste dag. Personlig er det noe jeg savner, etter at jeg begynte med en jobb som ikke har noe med musikk å gjøre i det hele tatt.

Uansett, hvis man spiller et instrument, er det ikke nettopp en utdannelse man driver på med? Uansett om man fordyper seg i polyrytmikk ved UIO, eller om man har en kompis som kan lære deg GSus2 på gitaren som grep nummer fem?

Jeg kjenner meg heller ikke igjen at jazzmusikere synes de er "bedre" eller finere enn andre musikere.

De få som er ganske påståelige i meningene sine, er rockegitarister som ikke kan noter, og som "ikke vil lære det fordi det vil låse den musikalske utviklingen".. :P

Det har vært mange "teorier" og forklaringer på hva som er lurest og best for en musikers utvikling. Ta for eksempel punken- der skulle man helst ikke kunne spille. Jeg, og flere med meg har blitt kastet ut av punkeband fordi vi var for flinke. Det rare er at da ville alle få en veldig kort karriere, men det er en annen sak.

Link to comment
Share on other sites

Ja, som nevnt i en "feil" tråd her på forumet, så er påstanden altså at jazzmusikere er bedre enn andre musikere.

Noen synspunkter på dette?

Jeg personlig mener ikke det, men jeg sier heller ikke at de er dårligere enn andre musikere.

Det som irriterer meg er at enkelte som spiller jazz tror at de er mere "verd" enn andre vedr musikk.

Jeg ser ikke på jazz som mere spesielt enn annen musikkform. Det handler om interesse og ønske.

Påstanden bærer på at jazzmusikere har en større utdanning og er bedre teoretisk enn andre musikere.

Jeg tror dette kan bli en gøy debatt hvis alle tør å si hva de virkelig mener, og ikke lander i "Tabu" eller "Jantelov"-fella..

;)

Hmm. Jeg tror tidene forandrer seg. Tidligere var jo noe av kjennetegnet for jazzmusikere at de ikke var skolerte,

og at de drev med improviasjonsmusikk, som de fleste skolerte musikere fort fikk store problemer med.

Det var i visse jazzmiljøer stor skepsis for å jobbe med skolerte musikere fordi de var låst i faste teoretiske

mønster, spilte for "riktig", og ofte var de heller ikke gode til å improvisere.

Nå virker det som om jazzmusikere er de som er utdannet, og at skepsisen igjen kommer fra de som ikke er det.

Ikke vet jeg, men en fordel jazzmusikere kan ha, er vel at de har stor forståelse og øvelse i improvisering.

Link to comment
Share on other sites

Jeg kan spille dim7-akkorder og kromatiske, atonale soloer. HAIL ME

He he :D

Vel, jeg har spilt i både jazzband (både standarder og mer moderne jazz) og punkband, og ser på det som det samme. Man møtes og spiller musikk. Folka i jazzbandet var ikke bedre musikere, selv om de kunne mer teori, og jeg er den samme i begge band, enten jeg spiller dim7-akkorder og kromatiske, atonale soloer, eller powerchords og pentatoniske hylesoloer. Det jeg har merket på noen som er inne i jazzmiljøet er at de fnyser av "enkel" musikk som pop og techno. Det er en holdning jeg absolutt ikke deler, kanskje er jeg en bedre musikere fordi jeg har en mye videre musikksmak?

Akkurat nå sitter jeg og hører på Black Eyed Peas, i går satt jeg med Miles Davis. Det ene er ikke bedre enn det andre, alt er musikk. Hvis Davis brukte et år på å skrive en låt mens Will I Am brukte et par dager, blir resultatet det samme. Klart at noe musikk krever mer arbeid enn annen, men det gjør den ikke bedre.

En jazzmusiker kan ha fordel i at han/hun kan spille "alt", men det berty ikke at de kan LAGE alt musikalsk. Hvis en gjeng jazzere skulle lage en punkskive hadde den ikke nødvendigvis blitt bra, og skulle en gjeng punkere laget en jazzskive hadde nok ikke den heller blitt det helt store.

Poenget mitt er at man ikke kan gradere musikere eller musikk. For noen er Bethoven en helt, for andre John Coltrane, for noen Dave Gahan, for andre Noel Gallgher, for noen Lindstrøm, for andre Lady Gaga. Og alle har rett, alt er god musikk. Selvfølgelig finnes det drittmusikk, men det er like relativt som god musikk.

Bottom line: Mange jazzmusikere er teknisk flinkere, men musikalsk er vi alle like mye verdt <3 Peace out!

Link to comment
Share on other sites

Mye av dette er jo å rakke ned på jazzmusikere. Sjeldent man møter en som går på høgskolen i Oslo, som studerer jazz, som er blærete og ovenpå. En kamerat av meg går første året der nå, og alle jeg har møtt der er veeeldig hyggelige.

De stiller jo veldig sterkt teorimessig, for det MÅ man kunne når man spiller jazz. Prøv å improviser over How High The Moon uten og ha noe i sekken.. Da låter det ikke pent. Meeen.. Be dem spille Back In Black. Angus Young som har "sverget" til 3 grep og pentaton skala speller den fetere enn en jazzmusiker med master i jazz.

Som det ble nevnt tidligere så kommer det helt ann på hva man har satt seg inn i og hvor hjertet har ført dem! Musikk, enten det er jazz eller rock, må spilles av noen som "føler" det.. Ikke som "spiller" det..

Link to comment
Share on other sites

Noen sanger, uansett sjanger, krever vel en del teori bak seg hvis man skal improvisere over akkordskjemaet. For å dra det helt ned, finnes det en norsk vals som heter "Frøsøminner", hvis jeg husker rett. Den høres rett så enkel ut, som valser flest, men forsøk å spille den. Jeg skal love deg du skal få deg en saftig fomletur over gripebrettet, i hvert fall hvis du ikke har svart belte i kvintsirkel.

For å forsøke å summere- jeg har lyst til å konkludere med at påstanden i førstepost er en myte, i første rekke framsatt av misunnelige teoriunderernærte tregrepsgitarister. Så det så.

Og for å balansere- en av de mest geniale låter jeg vet om, er "Tulsa Time" av Danny Flowers. Den har to grep. Nettopp derfor.

Link to comment
Share on other sites

De stiller jo veldig sterkt teorimessig, for det MÅ man kunne når man spiller jazz. Prøv å improviser over How High The Moon uten og ha noe i sekken.. Da låter det ikke pent. Meeen.. Be dem spille Back In Black. Angus Young som har "sverget" til 3 grep og pentaton skala speller den fetere enn en jazzmusiker med master i jazz.

Tror vel ikke det ha master i jazz gjør at man ikke kan spille acdc??

Link to comment
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
 Share

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.