Mark knopfler's solo karriere Vs. Dire straits

[Heilage]

Jeg er veldig glad i begge deler, men det er nok mer "hits" fra Dire Straits-perioden. Det avhenger av riktig humør da.

[Audun]

Anbefaler Shangri La- plata til Knopfler for de som ikke er så bevandret i Knopfler etter Straits. Noen veldig fine ting der.

[Heilage]

Shangri-La er knall, men ville også anbefalt Sailing to Philadelphia til når man er i det rolige humøret.

[gage1103]

synes det akustiske gitarspillet til Mark Knopfler er det beste han gjør og det er på høyde med de beste i verden

[Carpal67]

Etter at Pick Withers forsvant gikk det bare en vei.....zzzzzzzzzzzzz.

[Skateaway]

Som både profilbilde og navn antyder er jeg blodfan av Mark Knopfler, og etter flere samtler med andre frelste blir konklusjonen at solo-karrieren holder et høyere nivå generelt, men at ingenting slår de absolutte høydepunktene fra DS-perioden. At Dire Straits aldri ver mer enn en plattform for Knopfler sier jo nesten seg selv, det samme gjør det at han har mistet noe av farten etter en motorsykkelulykke i 2003 hvor han ble måkt ned av en sør-amerikansk dame på motorveien.

Det som gjorde Dire Straits helt unikt i mine øyne var hvordan de toppet seg selv live. Det finnes knapt én studioversjon av sangene deres som er på høyde med det de presterte på scenen, hvilket denne Brothers in Arms-versjonen er et greit eksempel på:

Ellers er det jo et poeng å merke seg at Straits-tekstene ofte er langt mer gjennomtenkte enn de først kan høres ut som. De fleste har nok fått med seg at Money for Nothing er en parodi mens Sultans of Swing er en lite flatterende beskrivelse av et elendig jazz band i en trist pub i London, men færre vet at Heavy Fuel er basert på den romanen som kanskje best beskrev overforbruket og dekadensen på 80-tallet, nemlig Money av Martin Amis. Helhetelig sett var stemningen til Dire Straits basert på melankoli, og det er derfor det ofte er vanskelig å finne en setting der de passer naturlig inn (finnes selvsagt unntak, som f.eks Walk of Life).

Dagens Knopfler er mer avslappet, mer fokusert på tekstskriving enn på å toppe det vanvittige gitarspillet han perfeksjonerte i DS-årene. Som det allerede har blitt påpekt er denne musikken veldig stemningsbestemt (ikke akkurat noe å jogge til), men på biltur, på toget på vei ut av byen eller bare en stille høstkveld med en god bok og litt vi passer han ypperlig. Blant unntakene har vi mer DS-aktige låter som f.eks What It Is, Why Aye Man og Imelda, alle tre blant mine absolutt favoritter.

Når det gjelder påstanden over om at Dire Straits ble kjedelige etter at Pick Withers forsvant er det kanskje på sin plass å nevne at Brothers in Arms-skiva og en hel haug med ekstremt bra konserter (bla. On the Night og Alchemy) ble gjort etter at Withers ble erstattet med Terry Williams.

Endret September 7, 2012 av Skateaway

[gage1103]

[PerH]

Når det gjelder påstanden over om at Dire Straits ble kjedelige etter at Pick Withers forsvant er det kanskje på sin plass å nevne at Brothers in Arms-skiva og en hel haug med ekstremt bra konserter (bla. On the Night og Alchemy) ble gjort etter at Withers ble erstattet med Terry Williams.

Tiltredes. Jeg har også sansen for samspillet mellom Knopfler og Franklin i disse opptakene. Franklin har gjennom sin karriere bidratt til å utvide horisonten til steel-gitarister betraktelig , da særlig innen jazz og rock.

[Audun]

Favoritt-låta mi med Knopfler må være Boom Like That. Den synes jeg er fet på alle vis!

[davidsen]

Men jeg kan overhodet ikke fordra den derre svensktopdansbandshiten walk of life. Jeg får vondt langt inni ryggmargen når keyboardet starter signaturmelodien.

[Skateaway]

Favoritt-låta mi med Knopfler må være Boom Like That. Den synes jeg er fet på alle vis!

Boom Like That er en dritfet låt. Spesielt nice at den er skrevet fra synspunktet til Ray Kroc, en kynisk jævel av en forretningsmann som grunnla McDonalds:

"Sometimes you got to be an S.O.B,

wanna make your dream reality

Competition, send'em south

If they're gonna drown put a hose in their mouth...

[Brötthäst]

Husker da jeg hørte Money for Nothing for første gang i 1985. Det var magisk og jeg ville ha gitar! Skrev engelskstil om dem i 6. klassen og er fortsatt fan den dag i dag. Jeg har ikke lyttet like grundig til Knopflers soloalbum, men albumet med Chet Atkins var strålende. Herlig lekent gitarspill.

[Pilean]

Synes Skateaway oppsummerte greit!

Av soloalbumene er Sailing to Philadelhia favoritten med tittelsporet, speedway at nazareth og what it is som høydepunktene.

Det nye albumet føler jeg blir litt ensformig. Blir sittende og vente på et brudd som ikke kommer. Men er et par godbiter som tittelsporet, Redbud tree og Kingdom Of Gold

[Mark Knappnål]

dire straits tidligere album var jo konge, bland annet ''making movies'' etterhvert ble det litt for glatt, eller bare bakgrunnsmusikk ,

[Mark Knappnål]

jo da, men det finnes mange ikke så tydlige hits fra DS perioden , hvis man hører på Walk Of Life, Money for nothing , brothers in arms og sultans of swing har man gått glipp av mye : Telegraph road, Solid Rock, Private investigation (live alchemy) for å nemne noen