Gilmour med nytt album!

[Thomas]

Det er linken du postet ja, men jeg var inne både tirsdag og onsdag, uten nevneverdig suksess da heller, dessverre.

[Floydian]

Han påstår ihvertfall å jobbe med ett. Imens skal han gjøre skam på DSotM.

Gjøre skam på? De sangene fra DS som ble spilt på In The Flesh-DVDen var langt i fra noen skam imo. Doyle Bramhall II hadde ikke så bra stemme, men det hadde da ikke alle de som prøvde å etterligne Roger på CN fra PULSE heller.

[PerA]

Han påstår ihvertfall å jobbe med ett. Imens skal han gjøre skam på DSotM.

Gjøre skam på? De sangene fra DS som ble spilt på In The Flesh-DVDen var langt i fra noen skam imo. Doyle Bramhall II hadde ikke så bra stemme, men det hadde da ikke alle de som prøvde å etterligne Roger på CN fra PULSE heller.

Vel, hvis du tar en titt på den gule dingsen som er ved siden av teksten, så får du kanskje ett hint om hva jeg egentlig mener. Men DSotM-opplegget på In The Flesh var virkelig ikke noe særlig. Egentlig var lite av Floyd-materialet noe særlig. Gitaristene greide ikke helt å følge opp Dave, synes jeg. Spesielt ikke Doyle Bramhall II. Men noen skam er det ikke.

[Hugo]

Han påstår ihvertfall å jobbe med ett. Imens skal han gjøre skam på DSotM.

Gjøre skam på? De sangene fra DS som ble spilt på In The Flesh-DVDen var langt i fra noen skam imo. Doyle Bramhall II hadde ikke så bra stemme, men det hadde da ikke alle de som prøvde å etterligne Roger på CN fra PULSE heller.

Vel, hvis du tar en titt på den gule dingsen som er ved siden av teksten, så får du kanskje ett hint om hva jeg egentlig mener. Men DSotM-opplegget på In The Flesh var virkelig ikke noe særlig. Egentlig var lite av Floyd-materialet noe særlig. Gitaristene greide ikke helt å følge opp Dave, synes jeg. Spesielt ikke Doyle Bramhall II. Men noen skam er det ikke.

Nå må du uttdype dette med skammen...

Enig angående gitaristene. De spilte kjedelig. Men han som spilte synth spilte veldig bra gitar og sang best av alle . Han burde hatt med noen som ikke prøvde å etterligne Gilmour. Blir lei av å høre soloene om og om igjen uten variasjon. Der synes jeg også Gilmour kunne gjort mye annerledes. Live skal være noe annet enn plate.

Men dette albumet til Gilmour blir ved første lytt for kjedelig og glatt. Kan ikke måle seg med Division Bell, og til og med ikke med A Momentary Lapse of Reason. De har noe dårlig, men også noen fantastiske låter. Uansett så mangler de noe så gjennomført som bare Waters kan bidra med. Musikk som ikke er ekte, gjør meg heller flau. Gilmour konstruerer galskap, Waters er galskap (og Barret er sinnsyk; da var alt dekket). Synes også Gilmour kunne gitt opp å prøve å lage en Shine On (part 1) på nytt. Det har vist seg å gå dårlig alle gangene.

[Floydian]

Han påstår ihvertfall å jobbe med ett. Imens skal han gjøre skam på DSotM.

Gjøre skam på? De sangene fra DS som ble spilt på In The Flesh-DVDen var langt i fra noen skam imo. Doyle Bramhall II hadde ikke så bra stemme, men det hadde da ikke alle de som prøvde å etterligne Roger på CN fra PULSE heller.

Vel, hvis du tar en titt på den gule dingsen som er ved siden av teksten, så får du kanskje ett hint om hva jeg egentlig mener. Men DSotM-opplegget på In The Flesh var virkelig ikke noe særlig. Egentlig var lite av Floyd-materialet noe særlig. Gitaristene greide ikke helt å følge opp Dave, synes jeg. Spesielt ikke Doyle Bramhall II. Men noen skam er det ikke.

Jeg er enig i at gitaristene ikke nådde helt opp, men jeg synes nå det var bra for det jeg. Han fyren på synth sang fantastisk som Hugo sa. Jeg er også enig i at Floyd-materialet ikke var SÅ bra, men solo-sangene var da knall.

[Gluke]

Gitaristene greide ikke helt å følge opp Dave, synes jeg. Spesielt ikke Doyle Bramhall II. Men noen skam er det ikke.

Det er det værste jeg har hørt. Doyle spiller jo fett som faen. Han er jo det feteste med hele live dvd'en. Han gjør helt sin egen greie, har ingen ting med Gilmour å gjøre. Hvis dere skal prøve å måle gitaristene til Waters opp mot Gilmour misser dere hele poenget. Doyle rocker som bare faen. Clapton tok han med på turne etter at han gjestespilte på skiva og det viste seg at Clapton ikke greide å spille greiene hans live.

[PerA]

Nå må du uttdype dette med skammen...

Enig angående gitaristene. De spilte kjedelig. Men han som spilte synth spilte veldig bra gitar og sang best av alle . Han burde hatt med noen som ikke prøvde å etterligne Gilmour. Blir lei av å høre soloene om og om igjen uten variasjon. Der synes jeg også Gilmour kunne gjort mye annerledes. Live skal være noe annet enn plate.

Det med skammen var et forsøk på en liten spøk. Gikk tydeligvis ikke så bra.

Er litt enig i at Dave varierer litt lite live. Men det gjør ikke så mye for min del. Carin overrasket mye med vokal og gitar, der er jeg helt enig.

Men dette albumet til Gilmour blir ved første lytt for kjedelig og glatt. Kan ikke måle seg med Division Bell, og til og med ikke med A Momentary Lapse of Reason. De har noe dårlig, men også noen fantastiske låter. Uansett så mangler de noe så gjennomført som bare Waters kan bidra med. Musikk som ikke er ekte, gjør meg heller flau. Gilmour konstruerer galskap, Waters er galskap (og Barret er sinnsyk; da var alt dekket). Synes også Gilmour kunne gitt opp å prøve å lage en Shine On (part 1) på nytt. Det har vist seg å gå dårlig alle gangene.

Er ikke helt enig med deg her. Var heller ikke så begeistret for tittelsporet til å begynne med, men den har "vokst" ved hver gjennomlytting. Skjønner ikke helt hva du mener med "ikke ekte", for min del er musikken ekte nok. Tekstmessig er det ikke like bra som Waters, men musikken er flott.

Er også uenig i at de "nye Shine On"-sangene har gått dårlig. Signs of Life er jo ganske så pen, det samme med Cluster one. Og Castellorizon høres ganske så stilig ut.

Gitaristene greide ikke helt å følge opp Dave, synes jeg. Spesielt ikke Doyle Bramhall II. Men noen skam er det ikke.

Det er det værste jeg har hørt. Doyle spiller jo fett som faen. Han er jo det feteste med hele live dvd'en. Han gjør helt sin egen greie, har ingen ting med Gilmour å gjøre. Hvis dere skal prøve å måle gitaristene til Waters opp mot Gilmour misser dere hele poenget. Doyle rocker som bare faen. Clapton tok han med på turne etter at han gjestespilte på skiva og det viste seg at Clapton ikke greide å spille greiene hans live.

Det at han gjør sin helt egen greie synes jeg ødelegger hele det "Floydiske" med lydbildet. I tillegg har han direkte puslete lyd noen steder, imo. Jeg måler gitaristene opp mot Gilmour fordi han er et såpass viktig element i sangene. Og Snowy White var jo en hel del bedre enn Bramhall II, tror han kunne ha gjort jobben hans bedre.

Og jeg gir direkte beng i om han var med Clapton på turné, da Clapton er kjedelig for det meste.

[Gluke]

Det at han gjør sin helt egen greie synes jeg ødelegger hele det "Floydiske" med lydbildet. I tillegg har han direkte puslete lyd noen steder, imo. Jeg måler gitaristene opp mot Gilmour fordi han er et såpass viktig element i sangene. Og Snowy White var jo en hel del bedre enn Bramhall II, tror han kunne ha gjort jobben hans bedre.

Og jeg gir direkte beng i om han var med Clapton på turné, da Clapton er kjedelig for det meste.

[PerA]

[PerA]

Jepp, i går ble platen sluppet, så jeg tenkte jeg skulle lete frem noen anmeldelser:

- http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=302693 - VG gir den terningkast 5.

- http://www.dagbladet.no/kultur/2006/03/07/459905.html - Dagbladet gir 4.

- http://www.brain-damage.co.uk/reviews/dgoai.html - Brain Damage er ikke ovveraskende ekstremt positive.

- http://www.bbc.co.uk/music/classicpop/revi...ur_island.shtml - BBC gir ros.

- http://arts.guardian.co.uk/reviews/story/0,,1716312,00.html - The Guardian gir fire av fem stjerner.

Ikke nok med dette, men mannen fylte også 60 år i går! Gratulerer med overstått, Dave!

(Nei, jeg har ikke fått albumet. Styggstygge CDON.)

[PerA]

Javel, da kom plata på fredag, og jeg har gitt den et par dusin runder i flere forskjellige anlegg.

Negative aspekter:

- Tekstmessig er det varierende. Alt fra genialt til middelmådig/skuffende. Polly Samson burde holdt seg unna tekstene til Dave, synes jeg. Tekstene som er skrevet kun av Gilmour eller med Polly kun som en del av et tospann er de beste. Men det er jo et kjent faktum at det er Waters som er den mest dyktige lyrisk sett.

- "The Blue" blir for lang og dermed litt kjedelig, dessverre.

- "A Pocketful of Stones" høres ut som den er hentet fra en Lloyd Webber-musikal. Flott vokal og hypnotiserende gitar til tross, den blir litt for døll.

Postitive aspekter:

- "Castellorizon" ble ikke en "ny" Shine On, som man kunne la seg friste til å tro, synes jeg.

- Spennende lydeffektbruk, mange Waters-aktige effekter (biler som suser forbi, etc), likevel med et klart Gilmour-preg.

- Fantastisk gitarspill. Dave er i storform. Dette er langt fra den Gilmour man kunne se på "Strat Pack"-DVDen, her har han selvsikkerheten fra 70-tallet, eksperimenteringen fra AMLoR og kontrollen fra TDB, alt samlet på ett brett. Og som vanlig, flott lyd.

- Selv om tekstene er varierende, har faktisk Samson og Gilmour greid å ta ett tema som kan virke meget døllt og selvsagt, og gjort det romantisk, poetisk og mer eller mindre interessant.

- Lydbildet på albumet er fantastisk. Deilige stemmeharmonier.

- "Take A Breath" høres ut som en blanding av post-Syd og post-Waters PF. På en god måte.

- Og selv om det er umulig å høre Pink Floyd i så godt som alt, så er det likevel et klart personlig preg fra Gilmours side på alt man hører.

- Gilmours saksofonarbeid på "Red Sky At Night".

- Meget pent cover m/booklet.

Favorittlåter: Castellorizon, On An Island, Take A Breath, Red Sky at Night og Smile.

[PerA]

Jada, jeg skal gi meg snart.

Men jeg kom over et bilde fra Hamburg-konserten som var veldig moro:

David Gilmour på saksofon!

Bildet er © Guido Wulf - www.greenandgrey.de.

Endret Mars 14, 2006 av Tarin

[Thomas]

Skriver under på din vurdering Tarin. Føler i tillegg det blir litt retningsløst av og til (både lyrisk og musikalsk), men det har jeg i grunnen følt tendenser til ved det meste han har vært borte i siden PF-dagene med Waters, så det går mest på mine preferanser.

[PerA]

Skriver under på din vurdering Tarin. Føler i tillegg det blir litt retningsløst av og til (både lyrisk og musikalsk), men det har jeg i grunnen følt tendenser til ved det meste han har vært borte i siden PF-dagene med Waters, så det går mest på mine preferanser.

Floyd har jo måttet lete etter noe som kan fylle tomrommet etter Waters, så der er jeg enig.

Men på OAI har Gilmour ikke noe tomrom å fylle, så jeg er ikke enig med deg der i at det er retningsløst.

[Thomas]

Retningsløst er egentlig et litt vagt uttrykk, men vet ikke hvordan jeg skal beskrive det på noen bedre måte. Det er ikke noe konkret tomrom eller lignende, bare en følelse av at sangene av og til ender opp uten å ha noen mening, de roter seg inn i litt en del forskjellig, uten at jeg helt skjønner hvorfor.

Uansett, jeg kommer til å kose meg gløgg ihjel med OAI en god stund fremover, så jeg skal ikke klage.