Web Analytics
Jump to content

trenger hjelp til å skaffe en lyd


jørgen10
 Share

Recommended Posts

Men en grei rørforsterker med lett brekking av rørene benytt bridge PU på en strat funker greit... med mindre TS skal klone lyden fra SRV. I så tilfelle så ligger det noen tiår med studering av plekteranslag, plektertykkelser, gitaroppsett og investering i masse kostbart utstyr.

Link to comment
Share on other sites

Hei!

Det er et vanskelig mål; å spille som SRV. For det første har SRV en helt enorm høyrehåndsteknikk som er vanskelig å kopiere, selv ikke gode, erfarne gitarister som John Mayer og Kenny Wayne Shepherd får det til. De har brukt mange år på å studere SRV's spillestil og lyd. J. Mayer sa i et intervju jeg så en gang at kanskje 20 sek en gang i måneden, fikk han til noe som nærmet seg. Jeg tror det er viktig å finne sin egen tolkning av bluesen og kanskje bruke SRV som et utgangspunkt for hva du vil jobbe mot.

Vil du derimot ha konkrete tips for hvordan å låte mest mulig likt på utstyrsfronten, fins det mange myter og mange gode tips. SRV's gitar- og ampteknikker kan i alle fall fortelle mye.

Når det kommer til amper kan du egentlig spille på hva som helst. Stevie Ray spilte på en blanding av Marshalls, Fendere og de ekstremt sjeldne Dumble forsterkerene. SRV låt likt uansett. Bla på en finsk jazzfestival spilte han på to relativt moderne Marshalls og det låt SRV. Når min onkel så han i Bergen spilte han på en Marshall JCM 800, det låt SRV da også. Men en god pekepinn er en (rør)forsterker som spiller på full pupp.

Gitarene til SRV er det også mange myter rundt. Her er også gitarteknikeren en god faktakilde. Myte nr.1: Stevie spilte på ekstremt tykke strenger. Dette er feil. 011-052, stemt ned til D#. Det er ikke spesielt tykt. Når du også stemmer ned er det ganske "normalt". Gitarteknikeren satt strengehøyden høy og brukte høye/store bånd. Dette gir litt samme effekt som scalloping. Pickupene på gitaren hans (nr. 1) er det også mange myter rundt. At det er noe som likner på dagens Texas Specials er også ganske feil. Pickupene til SRV var underwound som det heter. Gitarteknikkeren fjernet regelmessig kobber for å hindre korrosjon. Dette gir en helt spesiel lyd, som er ganske stilig. Det fins sikkert flust av pickuper som lages slik idag, uten at jeg kan nevne noen av dem.

Søk litt videre på gitarteknikeren på google (Rene Martinez) og du finner masse snacks.

Pedaler har jeg ikke så mye peiling på men TS-9, Vox Wah, og Arbitter Fuzz Face var gjengangere.

Ellers oppfordrer jeg deg til å spille mye, øve og ha det artig med gitaren. SRV er en utrolig interessang gitarist, men en ufattelig kjedelig låtskriver. Jeg elsket SRV for 2 år siden, men falt litt fra etterhvert. Musikken blir litt ensidig i lengden. Jeg oppfordrer deg også til å sjekke ut annen blues, grave litt lengre en SRV, BB King og Clapton om du skjønner. Gode musikkere er Sean Costello, The Allman Brothers Band, Jack White (ikke Whitestripesgreiene), Joe Bonamssa og mange andre. Kos deg med bluesen, den feteste sjangeren!

Dette ble sikkert et langt og uoversiktelig innlegg, men du får prøve så godt du kan! Lykke til!

Link to comment
Share on other sites

Når min onkel så han i Bergen spilte han på en Marshall JCM 800, det låt SRV da også.

stemt ned til D#.

Det er her mest sannsynlig snakk om clean kanalen på en to kanals JCM800 (2205 eller 2210). Det er ihvertfall det jeg har sett på bilder. Den clean kanalen er faktisk ganske lik en fender men selvfølgelig med EL34 i power ampen. Han brukte også innimellom 1959 100W topper i studio og på turne i statene.

Tror han som de fleste andre av oss stemte ned i Eb :D

Han brukte såvidt jeg vet alle TS versjonene selv om han stort sett har skyld i de skyhøye prisene på orginale TS808er. På slutten brukt han vel en TS10. Jeg har en Analogman TS9/TS808 men for å være helt ærlig kommer du laaaangt med en vilken som helst TS9 eller kopi. Ellers så har jeg også en Orginal Diaz Square Face fuzz som er samme fuzzpedal som Diaz lagde til SRV. Den låter dritfett, men hvis du skal "in the ballpark" holder det med en god fuzzface kopi. Jeg har også en Customshop Vibroverb et eller annet sted. Det er en vibroverb som har alle mods'enen som Diaz gjorde på ampen til SRV. Sammen låter det relativt close to SRV.

Hmmmm, når jeg tenker på det nå høres det vel mest ut som et SRV kick gone babanas........... eneste jeg mangler er jo en CS #1 og en kul hatt.

Link to comment
Share on other sites

Guest
This topic is now closed to further replies.
 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.
  • Siste aktive tråder

    • Høres helt sykt ut. Men takk for infoen. Ser jeg har litt lesning å gjøre nå.    Ha en fin kveld videre. 😊
    • Det er vel en ting midt imellom;Hva selgeren forventer(kan jo være litt fantasi) og hva en kjøper er villig til å betale.
    • Nesten 13000 dollar for en mint condition Wandre BB. Er dette réelle priser eller fullstendig fantasi tall? 
    • Jøss. Tusen takk for infoen, det settes stor pris på. Neste må da være å få gjort noe med den gyselige lakken, ettersom den ikke er orginal så står jeg da med to muligheter. Prøve å fjerne den for å få frem orginal finishen eller finne ut hvilke farger de kom med da den var ny å re-lakkere den, men det sitter langt inne. Hadde vært best å prøve å få frem orginalen.   Med litt google translate så tror jeg at jeg bommet på årstall. Er nå rimelig sikker på at den er fra Juli 1959.    Ble også medlem av Wandre gruppa på facebook.    Tusen takk for hjelpen din mister. Var hwlt lost på hva dette var for en snodig sak. 
    • Fabrikken kom igang i 1958,så det er nok 58. Har ikke så mye mer,men kan si at det ser ut som disse gitarene er verd endel: https://www.guitar-list.com/compareprices/23856/us/electric%2Bguitars De har også en facebookside: https://www.facebook.com/groups/47506813863/?mibextid=HsNCOg Her er en side med bilder og info: https://www.fetishguitars.com/wandre/ Og en google oversettelse fra fransk wikipedia: "Wandré er en italiensk produsent av gitarer, spesielt elektriske, som var aktiv i årene 1957 til 1969. Markedsposisjonen var på den tiden ganske marginal, men den ekstreme originaliteten til kreasjonene har gjort det siden slutten av det 20. århundre. et ekte kultmerke. Den ekstravagante Antonio Pioli Antonio Vandre Pioli, med kallenavnet "Wandré" (født 6. juni 1926 i Cavriago, død 15. august 2004 i Montecchio Emilia) var sønn av en variert snekker innen lutheri, som etterlot seg en rekke kontrabasser, mandoliner og fioliner av utmerket faktura. . Meget ung, Antonio Pioli utmerker seg ved sin eventyrlyst, går våren 1944 inn i motstandsbevegelsen og tar maquis, knapt 18 år gammel. I etterkrigstiden ble han anleggsformann, jobbet en tid i Calabria, men returnerte til hjemlandet tidlig i 1957 for å ta opp farens spesialitet som luthier. En venn, hvis familie eide en fabrikk, ga ham et verksted for å utvikle denne aktiviteten der Wandré veldig raskt viste en overfylt fantasi i jakten på former og tekniske løsninger. Drevet av den økende suksessen til produksjonene hans, fikk han bygget en fabrikk i Cavriago som aldri hadde blitt sett, på en helt sirkulær plan, bygget på sine egne planer for å optimalisere naturlig belysning og for å forkorte overføringer fra ett verksted til et annet . Fra 1970-tallet mistet Antonio Pioli interessen for musikkinstrumenter og overførte sin sprudlende kreativitet til andre felt som design av skinnklær, tilpasning av motorsykler, maling, scenekunst, etc. Rundfabrikken Cavriago kom i drift i februar 1958. Dette var tiden da rock 'n' roll fortsatt var i sin spede begynnelse i Europa. Wandré-merket er det første i Italia som masseproduserer elektriske gitarer. Mesteparten av denne produksjonen ble først markedsført av det milanesiske firmaet Meazzi, under "Framez"-logoen. Deretter vil Wandré opprettholde et voksende partnerskap med Davoli-selskapet, kjent som en forsterkerprodusent, og som produserer mikrofonene som er montert på Wandré-gitarer. Firmaet var på sitt høydepunkt i årene 1960 til 1962. Wandré-gitarer ble distribuert i utviklede land, inkludert USA (spesielt under private merker som Avalon, Avanti, Noble, Orpheum). Men Cavriago-anlegget er ikke lenger tilstrekkelig til å møte etterspørselen, noe som vil tillate andre europeiske produsenter som har investert i overdreven industrialisering (Eko, Framus, Hagström) å ta markedsandeler. Wandré lot seg gradvis stå bak i løpet av 1960-tallet. Antonio Pioli var mye mer en kunstner enn en markedsføringsmann. Utformingen av instrumentene hans, med en dristighet som noen ganger anses som sjokkerende, avsetter flere potensielle kunder enn den tiltrekker seg. Dens tekniske nyvinninger (som aluminiumshalsen som går fra hodestokken til broen) er så i utakt med resten av markedet at de virker mistenkelige. Det er nettopp disse faktorene som vil føre til revalueringen av Wandré-gitarer fra 1980-tallet og fremover. ivrig ettertraktede og høyt rangerte samleobjekter (selv den enkleste Wandré får høye priser), så mye at det er rapporter om økende utseende av flere eller mindre dårlig imiterte forfalskninger. Foruten gitarer produserte Wandré elektriske basser, kontrabasser (først akustiske, deretter elektriske, uten lydboks) og lap steel-gitarer. Verdsatt for sitt uvanlige utseende, er Wandré-gitarer også verdsatt for sin karakteristiske lyd, litt jazzete med en metallisk undertone. Den amerikanske gitaristen og sangeren Budy Miller bruker veldig ofte en Wandré Soloist type 1964. Andre artister som Joe Perry, Sean Lennon, Eduardo Leal de la Gala, Yarol Pouaud, Matthieu Chedid spiller på Tri-lam 1960 og BB-modeller. Til hyllest til Antonio Pioli, for 10-årsdagen for hans død, ga den tyske produsenten Duesenberg ut i 2014 en ny modell av gitar kalt Wandrella, som ikke er en kopi av noen Wandré, men er inspirert av estetikken til Mark."
  • http://www.BILDELERstore.co.no

  • Støtt driften av GitarNorge


  • Https://Www.AutoDELER.co.NO
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.