Ny akustisk gitar, men aner ikke hva...

[gitarmagnus]

Hei.

Er ny på dette forumet, så aner ikke hvor ofte slike poster kommer, men lager likevel ny siden jeg ikke fant noe på fremsiden

Jeg er for tiden på utkikk etter ny kassegitar, da min nåværende låter shait.

Og mens jeg liker å tro jeg har "litt" peiling på elektriske gitarer, og hvordan bedømme disse, så er jeg pinlig blank på akustisk. Derav deler jeg posten inn i flere deler. Svar i noen/flere taes kjærlig imot

The basics:

Det mest åpenbare å sjekke ut med en uprøvd gitar er jo selvfølgelig lyden, og det er jo basicly en subjektiv sak. Men er det noen perspektiver med lyden man burde høre etter?

Hals er også en selvfølgelighet, og også ganske subjektivt. Men når det kommer til byggekvalitet, komponent/delkvalitet, noen tips til hvordan jeg skal spotte slike ting effektivt med et utrent øye?

Selve gitaren:

Jeg spiller for tiden ingen spesifikk sjanger. Det kan variere mellom sanger med kun store akkorder, kun fingerspill eller en kombinasjon. Slik jeg har forstått det, duger Jumbo-gitarer til det førstnevnte, mens OM- til det sistnevnte. Er det kanskje da tryggest og gå for en Dreadnaught-type, for de er mer "allsidige"? Flere former jeg burde teste?

Kjipe problemstillinger:

Hvis man finner en knallgitar til en pinlig (dog ikke mistenkelig) lav pris, er det verdt risikoen og bestille fra det store utland (les USA), eller er dette komplett NO GO?

gitarer jeg foreløpig har sett meg ut er Furch D-20 og Martin D18. Budsjettet ligger altså mellom 5-15k-ish. 4Sound her i Trondheim har flere fine Martin til lavere pris og, men med gamle strenger som gjør at de låter ganske kjipt i prøverommet..

Beklager lang post, men prøver å skaffe mest mulig oversikt før jeg faller på en beslutning.

[Morten Larsen]

Disclaimer: Jeg er medeier og driver Backstage Musikk og må derfor regnes som delvis upartisk i sammenligninger som dette. Allikvel prøver jeg å holde meg nogenlunde nøytral, og ang akustisk gitar er vi forhandler av Taylor, Martin, Gibson Guild, Yamaha, Furch, Seagull og de fleste store merkene, så jeg har ingen økonomiske interesser av å anbefale enkelte av disse merkene fremfor de andre.

Her kommer nok en oppdatering på sammenligningen mellom Taylor og Martin (har også skrevet litt Guild, Furch og Gibson men det kommer når jeg har skrevet det ferdig).

Tar først litt generell informasjon og hva gitarene har til felles.

Generelt om akustiske gitarer og lyd

En akustisk gitar påvirkes av et par ting. Treverket spiller selvfølgelig en viktig rolle, og det gjør også størrelse, men hvorfor er det en så stor lydmessig forskjell på en Martin HD-35, Taylor 810, Gibson Songwriter deluxe og Guild D-55? Spesifikasjonsmessig er de nesten identiske, men lydmessig er de helt forskjellige verdner. Grunnen til at de er så forskjellige er fordi produksjonsprosessen og ikke minst bracing har vanvittig mye å si på lyden. Du kan starte med de samme materialene og med små variasjoner i designet kan du få utrolig forskjellig lydresultat. Heligvis har de 4 store i gitarverden (Taylor, Martin, Gibson, Guild) beholdt sine individuelle identiteter. Dette er altfor generelt og kort, særlig siden alle merkene kommer med forskjellige treverk og konstruksjoner, så ikke ha dette som fasit, men som et utgangspunkt har Taylor den mest moderne lyden av de 4. Det meste av moderne pop/rock spilles på Taylor-gitarer, og skal man ha noe vanvittig allsidig faller de fleste ned på en Taylor eller Martin. Martin er jo den virkelig gamle traveren, og de har et gammeldags og all-round-preg som gjør at de passer bra til alt. Stort sett alt av gammel akustisk rock/pop er spilt med Martin-gitarer. Gibson har noe skittent og rått over lyden sin. På en måte litt ubehandlet og tøft. Guild har en lang tradisjon for folk/rock gitarer og handler i et slags mellomland mellom Martin og Gibson. Dermed er det et lite utforsket alternativ i Norge, men et godt alternativ hvis man liker karakteristikken til Martin, men vil ha noe litt røffere. Til sammen har de ca 90% av det akustiske High-end markedet i verden, så selv om det finnes mye annet spennende er ihvertfall de 4 store et lurt sted å begynne når man skal prøvespille.

Kroppsformer

Det finnes mange forskjellige kroppsformer å velge mellom. Siden Taylor har flest body shapes tar jeg utgangspunkt i dem (sortert etter størrelse), fordi de andre produsentene har shapes som ligger tett opptil.

Grand Concert (Orchestra model hos de fleste andre):

Dette er en relativt liten kroppsform og et veldig spennende valg av flere grunner. For det første gir de en veldig crisp, klar og balansert lyd som ikke er like ”boomy” som de større kroppsformene kan være. Grand Concerts er også ofte veldig gode til scenebruk både fordi små gitarer gjerne er lettspilte, men også fordi små balanserte gitarer er en lydteknikers drøm, og sluttresultatet ofte blir fantastisk, også hvis man ser etter en lyd ut av PA som ikke nødvendigvis er lik den akustiske. Beste måten å karakterisere denne kroppsformen blir vel som en swiss army knife som kan gå til det meste. Innvendinger kan ofte være at det blir for ”tynt”, men det gjelder hovedsaklig hvis du har en stor slem strummingbasert spillestil med mye trykk, og selv da kan det være midt i blinken hvis du ser etter en unik lyd.

Grand auditorium:
Denne kroppsformen er Taylors egne, og fra inntrednen i 1994 har Grand Auditorium-kroppsformen utviklet seg til å bli en av de absolutte bransjestandardene (sammen med dreadnought-formen). Den er så populær at selv Martin har begynt å komme med GA-formede gitarer (de kaller den grand performance). Hovedkarakteristikken til GA-formen er en balansert og jevn tone som sørger for at gitaren reflekterer karakteristikken i treverkene man velger og måten du selv spiller. Derfor er dette et veldig godt valg når man prøver ut hvilke treverk På generelt grunnlag kan man si at GA-formen passer til alle treverk (og særlig kombinert med Indian Rosewood, sapele eller ovangkol er det en perfekt studio/scene-kombinasjon for mange). Blant mahogany-gitarister er ofte dreadnough eller GS-formen veldig gode alternativer avhengig av hvilken karakteristikk man foretrekker. Dette er helt individuelt og må rett og slett prøves. Du får litt mer volum og bass enn Grand Concert-modellene. Mange av fordelene ved en grand concert beholder man naturligvis, men med en litt større og mer moderne lyd.

Dreadnougt:

Dette er den tradisjonelle klassiske gitarformen som har eksistert i snart 200 år. Mye har skjedd siden den tid, men det meste har også forblitt det samme. I gitarverden er det ikke nødvendigvis slik at større er bedre, men når man prøvespiller gitarer er ofte førsteinntrykket at stort = bra. Dermed har vi fått en ”loudness war”, litt som vi har i platebransjen. Noen dreadnougt-modeller er rett og slett lagd for å gi vanvittig mye volum og overtoner, nesten på grensen til å bli grumsete. Heldigvis har man et gigantisk spenn innenfor dreadnougt, så her finnes det ingen fasit. Lurer man på om man liker dreadnaugt-formen bør man ofte begynne med en liten Martin-runde og gå gjennom fullkvalitetsgitarene deres fra D-18 til HD-35 og se om noe i det spennet appelerer til deg. Bør også sammenlignes med Guild sine D40 (ligner på D-18) og D55 (ligner på HD28/35). Kort fortalt en gammel traver med en klassisk akustisk lyd, men spennet er så stort at det er vanskelig å si noe generelt om dreadnoughts.

Grand Symphony:
Dette er Taylors kroppsform som de stort sett får ha i fred, og noen produsenter har former som ligner, men de fleste er større jumbo-modeller. Dette er Taylors mest volumsterke gitar, men den er allikevel noe mer balansert enn dreadnought-modellene kan være (men de kan jo som sagt være mye rart). Du får rett og slett mer av alt. Ofte er dette en strumminggitarists drømmegitar, men mange fingerspillsgitarister ser også etter lyden i disse gitarene. Allikevel må tipset være å vurdere en slik hvis man vil ha en big bad strummer.

Jumbo:

Den vanlige oppfattelsen er at større gitar = større lyd, men hva skjer når man går for langt? En gitar på størrelse med et hus vil låte dødt, og et sted går faktisk grensen. Det ikke alle vet er at den går et stykke før de store jumbo-modellene. En stor jumbo 6-strenger vil ofte faktisk ganske smått, mer som en grand concert. Den store massen og de kraftige bracingene gjør at det skal ganske mye energi til for å få ”liv” i en jumbo. Så hvorfor bygger man disse beistene da? Rett og slett fordi man trenger noe å sette 12 strenger på. Med alt det ekstra spennet som er i en typisk 12-strenger vil gitarene bli balanserte og klare gitarer med et spenn fra Grand auditorium til Grand Symphony avhengig av øvrig konstruksjon. Min egen konklusjon er at jumboer er egnet til 12-strengere og ikke så mye annet (men som 12-strengere er de til gjengjeld ofte fantastiske).

Grand Orchestra:

Her har jeg ikke hatt tid til å oversette og gjøre meg ferdig ennå, så se videoene jeg har laget for 2 uker siden med Bob Taylor og Andy Powers. Dette er en variant av en Jumbo-shape, men laget for fingerspill i stedet for strumming. Se videoene så har man det meste av info. Skal få skrevet det i tekst når jeg har tid.

Andre lydmessige faktorer:

Bracing:
Dette er spilene på innsiden av lokket og baksiden av gitaren som fungerer som skjellett. Det finnes mye å si om bracing, men det avhenger veldig av kroppsform.

Treslag: Her er det igjen veldig vanskelig å finne en fasit. Se på diagrammet i vedlegget til denne posten.

Bone Tone: Rett og slett klangen i fingrene og spillestilen din. Vanskelig å si noe om uten å ha hørt deg spille.

Preferanser: Ingen som har lik smak. Jeg liker noe helt annet enn mange andre gitarister jeg kjenner, så "bra lyd" er et skummelt begrep å sysle med. "God gitar" derimot kan være objektivt.

Fabrikk"signatur": Her er det mye forskjellig. Heldigvis er det ingen av de store som prøver å lage hverandres gitarer. De lager sine egne, og der bør du prøve alle de store fabrikatene før du bestemmer deg.

Taylor generelt:
Taylor har fabrikker i både USA og i Mexico. Baby og Big Baby har blitt produsert i mexico siden 2007, mens produksjonen av 100 og 200-serien ble flyttet dit i 2008. Noe så enkelt som den informasjonen har vært dødsklønete å få tak i, og hverken på gitarene eller på nettsidene står det opplyst hvilken fabrikk eller hvor gitaren kommer fra, og importøren kunne heller ikke svare meg på stående fot. Skillet mellom 200 og 300-serien har blitt veldig fornuftig etter at de flagget ut til Mexico. Alle gitarene som produseres i Mexico er laminatgitarer (sarg og bunn) og har et standard piezo-pickup-system. 300-serien og oppover har heltre i alle bauger og kanter, bygd i USA og kommer med et trepunkts magnetisk mikrofonsystem (taylor Expression system) som er en verden av forskjell fra 200-serien. Generelt sett kommer taylor fra fabrikk med gode strenger (i motsetning til f.eks Alhambra-gitarer som er knallbra, men med forferdelige strenger) , og dette er jo selvfølgelig en kjempefordel under prøving.

Taylorgitarer har litt kryptisk numrering, men jeg skal forklare det kort: Første siffer i nummeret forklarer rangeringen av gitaren og treverk: 1xx, (mexico) 2xx (mexico), 3xx (USA), 4xx (USA) etc. Andre siffer viser deg om det er 6 eller 12 strenger: x1x (6-strenger), x5x (12-strenger). Tredje siffer avslører kroppsformen, xx0 (Dreadnought), xx2 (Grand Concert) xx4 (Grand Auditorium), xx8 (Grand Orchestra) Det er xx4 som gir den mest tradisjonelle taylor-lyden, og de aller fleste som skal ha seg en Taylor havner nok på en Grand Auditorium, men noen vil selvfølgelig også ha dreadnoughts. Vi har forløpig fokusert på xx4 i butikken vår fordi jumboene er rimelig sære og Grand Concert i mine ører ikke gir en like balansert tone, men på sikt er det jo også spennende å ha. Som de fleste andre produsenter har Taylor bokstaver etter modellbetegnelsen som f.eks ”ce” (cutaway electric) eller bare ”e” (electric).

Martin generelt:
Martin har en helt unik lyd, og ”crispy” er vel ordet som best beskriver den lyden. Enkelte jeg har diskutert med har sagt at de synes Martin låter for ”spinkelt”. Etter noen minutters diskusjon kommer det som oftest frem at de eneste Martin-gitarene de egentlig har hørt er DCX1KE og D16GT. Det er blant de aller brighteste og sprøeste Martin-gitarene, og dermed blir sammenligningsgrunnlaget med andre gitarmerker litt feil. Det er brighte gitarer, men det er store variasjoner mellom modellene. Strengene som sitter på er såvidt jeg har sett alltid Martin sine egne strenger, så et kjapt strengeskift endrer også karakteristikken til gitaren merkbart. Martin har en USA-fabrikk i Pennsylvania (Nazareth, PA for dem som er veldig interessert) og de har også en mexico-fabrikk. Martin har utrolig detaljert informasjon om hver modell på nettsidene sine. men akkurat som alle andre prøver de så godt de kan å skjule hvilke gitarer som er laget i Mexico og hvilke som ikke er det. Hvis Taylor sitt system på nummerering var komplisert (noe det egentlig ikke var) så er Martin sitt et sirkus. Det letteste blir vel å eksemplifisere: 000012C-28GTNE er f.eks en gitar med kroppsformen Grand Auditorium (0000), 12 strenger (12), Cutaway ( C ), 28-series styling (28), Glossy Top (GT) Nylonstrenger (N) og pickupsystem (E). Det er kanskje en litt usannsynlig kombinasjon, men tar du bort nylonstrengene så er det mer fornuftig med en gang.

Spørsmål til det jeg har skrevet så langt? Skal prøve å skrive mer en annen gang, og gjerne med konkrete anbefalinger til merke/modell, men da hadde det vært supert om du skrev litt om hvilken lyd du ser etter og hva du ser etter i gitaren.

[RalphDarwin]

Må bare si at jeg alltid er imponert hver gang jeg leser noe sånt fra deg, Morten=) Har ingenting å tilføye i det hele tatt.