Deep Purple 2010

[Yngtchie Blacksteen]

Nå må det sies som sant er at med unntak av enkeltlåter på de fire platene som Purple gjorde etter gjenforeningen i 1984 så kan man vel ikke si at det var voldsomt med kvalitetslåter å spore. Eller, det var en del bra låter, men mesteparten vitnet om mangel på kreative idéer. Jeg er fan av The Battle Rages On, men selv her må jeg innrømme at selv de beste låtene hørtes ganske standard ut.

Så på låtskriverfronten var det nok på tide med utskiftninger, og Morse ga bandet en vitamininnsprøytning på Purpendicular. "Ted The Mechanic", "Loosen My Strings", "The Aviator", "A Touch Away", dette var musikk vi ikke hadde hørt fra Deep Purple før, og platen hadde flere kvalitetslåter med fyrrig gitarspill. Joda, Purpendicular leverte så det ljomet, og Morse er bare helt konge.

Det er live jeg mener at vi heretter mangler mye av gnisten. Klart Blackmore var en primadonna uten like, men hans temperament var en av de aller viktigste elementene i et Deep Purple live-show. Når han var i form var det ganske enkelt umulig å finne gitarister som kunne levere tungrock med slik innlevelse, slik eleganse og samtidig slikt enormt trøkk. Deep Purple var alltid bedre live enn i studio, og personlig mener jeg at bandet mistet veldig mye energi da Blackmore pakket gitarkofferten for siste gang. Man kan vel også påstå at det sier en del om Blackmore som gitarist når man ser hvilke folk som er blitt leid inn for å erstatte mannen i sort. Først var det fusion-pionéren Tommy Bolin, så kom Joe Satriani inn i bildet, og til sist altså Steve Morse.

Ikke dårlig.

Til sist må jeg bare få si:

[Byljer]

Min personlig rangering, akkurat nå, av Deep Purples studioalbum (bortsett fra MKI som jeg ikke har et stort forhold til...):

1. In Rock (beste hard rock album ever!)

2. Machine Head, Burn, Perfect Strangers, Purpendicular

3. Who Do We Think We Are, Abandon

4. Stormbringer, Come Taste The Band

5. Rapture Of The Deep (ødelagt av Bradfords elendige produksjon og et par-tre elendige fillers, men fungerer utrolig bra live)

6. Bananas (Bradford igjen...), House Of Blue Light

[GunnarpåMo]

Min personlig rangering, akkurat nå, av Deep Purples studioalbum (bortsett fra MKI som jeg ikke har et stort forhold til...):

1. In Rock (beste hard rock album ever!)

2. Machine Head, Burn, Perfect Strangers, Purpendicular

3. Who Do We Think We Are, Abandon

4. Stormbringer, Come Taste The Band

5. Rapture Of The Deep (ødelagt av Bradfords elendige produksjon og et par-tre elendige fillers, men fungerer utrolig bra live)

6. Bananas (Bradford igjen...), House Of Blue Light

Hvor ble det av Fireball?

[Audun]

Når nå Bolin også blir nevnt, må jeg si at Come Taste The Band er ei plate jeg faktisk setter over veldig mye av det DP har gitt ut både av nytt og gammelt, og det med en besetning uten både Blackmore og Gillan. Comin' Home er simpelthen en killer av en åpningsmelodi av et band som fyrer på alle sylindre! Rett og slett magisk....

Aberet med den besetningen var dessverre det at der Blackmore ofte var enda bedre live enn på plate (og det sier litt), var vel det veldig sjelden tilfelle med Bolin.

Her er den remiksa versjonen av Comin Home:

[Byljer]

Hvor ble det av Fireball?

Skulle ligget på 4. plass sammen med de du finner der

[Yngtchie Blacksteen]

Bolin hadde to store problemer live, og det mest alvorlige var nok nervøsitet. Han klarte seg fint helt til folk begynte å bue og rope etter Blackmore, da kunne det faktisk gå ut over gitarspillet. Det andre problemet var jo den evinnelige heroinen, noe som klarte å sabotere minst ett konsertopptak med Purple, der armen til Bolin ble helt ubrukelig etter at han satt et skudd. Resultatet er kanskje det mest ubrukelige av alt jeg har hørt av Deep Purple. Kun Lord og Paice gjør det bra, resten er helt forferdelig. Coverdale og Hughes synger så brekende surt at det gjør vondt, og Bolin kunne like gjerne holdt seg hjemme. Pinlig.

De som klager over en sliten, gammel Gillan ville nok med glede valgt ham framfor Coverdale/Hughes på den konserten jeg måtte pine meg igjennom. Et eksempel:

[Audun]

Ja, Bolin var en "lovely, lovely... lost soul" som Lord sa. Og herrene Coverdale/Hughes hadde jo til tider VM i å gaule høyest / synge surest. Til slutt sa jo også Coverdale: I've had enough! I've been fucking screaming for years!" Det hører med til historien at han klarte å la være å skrike i mange år før han faktisk ble enda verre. Nå er han også et trist skue, men det er en annen sak.

Likevel hadde de sine glimt den gangen:

[Blix]

Det var på House Of Blue Light turnéen du så dem Jeg har konserten fra Valle Hovin på DVD, lastet fra web, og må bare si at konserten, selv om den er forholdsvis bra, ikke kan måle seg med den siste MKII konserten holdt i Norge, 15.11.93. Blackmore var da så pissed på bandet for at de mot hans vilje fikk inn Ian Gillan på vokal igjen at han gikk på scenen nesten hver kveld (37 konserter totalt) med det mål for øyet og blåse resten av bandet av scenen. Dette gjorde at resten av bandet skjerpet seg betraktelig, og det igjen medførte at denne turnéen har blitt stående som den beste siden bandets storhetstid siden 70-tallet. Blackmore forlot bandet etter å ha holdt sin siste konsert med dem i Helsinki to dager etter Oslokonserten, 17.11.93.

Har vært på 7-8 konserter med Purple, men MKII konserten i 1993 står som en milepæl selv om bandet låt utrolig bra på Abandonturnéen i 1998.

House of Blue Light var det selvsagt ja, vanskelig å huske alle detaljer rundt min første skikkelige konsert som 15-åring. Før Deep Purple på Valle Hovin var Stage Dolls på det lokale samfunnshuset det største jeg hadde sett!

Ingen tvil om at Blackmores temperament alltid var en stor drivkraft hos DP, på godt og vondt.

Jeg digget virkelig Purpendicular, som Yngtchie sier var det virkelig en boost for gutta og det høres på plata.

[Byljer]

Bolin hadde to store problemer live, og det mest alvorlige var nok nervøsitet. Han klarte seg fint helt til folk begynte å bue og rope etter Blackmore, da kunne det faktisk gå ut over gitarspillet. Det andre problemet var jo den evinnelige heroinen, noe som klarte å sabotere minst ett konsertopptak med Purple, der armen til Bolin ble helt ubrukelig etter at han satt et skudd. Resultatet er kanskje det mest ubrukelige av alt jeg har hørt av Deep Purple. Kun Lord og Paice gjør det bra, resten er helt forferdelig. Coverdale og Hughes synger så brekende surt at det gjør vondt, og Bolin kunne like gjerne holdt seg hjemme. Pinlig.

De som klager over en sliten, gammel Gillan ville nok med glede valgt ham framfor Coverdale/Hughes på den konserten jeg måtte pine meg igjennom. Et eksempel:

Den platen du refererer til er Last Concert In Japan, og er et forferdelig produkt gitt ut, etter kraftig editering, i Japan for å tjene penger på Purplenavnet rett etter kollapsen i 1976. Men, har du hørt hele konserten? Den finner du på den doble, remastrede live cd'en "This Time Around, Live In Japan '75", og den er faktisk ikke så ille tatt i betraktning hvilken tilstand Bolin og Hughes var i. Bolin hadde satt et skudd heroin en stund før konserten, noe som medførte delvis lammelse i venstre arm, og Hughes hadde på det tidspunktet utviklet total avhengighet av kokain. Begges oppførsel ødela flere konserter, men spesielt denne. Men, Lord og Paice redda dagen....igjen! Uansett, konserten er langt ifra så ille som Last Concert In Japan gir inntrykk av. En må høre hele konserten for å danne seg et inntrykk, og jeg ble nærmest sjokka første gangen jeg hørte hele greia pga at den var så mye bedre enn jeg hadde trodd. Ikke så bra som storhetstiden med MKII/ MKIII, men bra.

Hughes ja. Har levd et hardt liv, men tidlig på 90-tallet begynte ting å gå bedre. Jeg fikk sett ham med det norske tribute bandet Come Taste The Band på Trondheim Rock i fjor, og det låt f..n mæ tøft! Spilte kun MKII/ MKIII låter, bortsett fra en sololåt, og stemmen til mannen er jo langt bedre i dag enn den var på midten av 70-tallet. Skulle gjerne sett ham med "sitt" nye band Black Country Communion med Joe Bonamassa på gitar og Jason Bonham på trommer (søk dem opp på YouTube).

[Yngtchie Blacksteen]

Den platen du refererer til er Last Concert In Japan, og er et forferdelig produkt gitt ut, etter kraftig editering, i Japan for å tjene penger på Purplenavnet rett etter kollapsen i 1976. Men, har du hørt hele konserten? Den finner du på den doble, remastrede live cd'en "This Time Around, Live In Japan '75", og den er faktisk ikke så ille tatt i betraktning hvilken tilstand Bolin og Hughes var i. Bolin hadde satt et skudd heroin en stund før konserten, noe som medførte delvis lammelse i venstre arm, og Hughes hadde på det tidspunktet utviklet total avhengighet av kokain. Begges oppførsel ødela flere konserter, men spesielt denne. Men, Lord og Paice redda dagen....igjen! Uansett, konserten er langt ifra så ille som Last Concert In Japan gir inntrykk av. En må høre hele konserten for å danne seg et inntrykk, og jeg ble nærmest sjokka første gangen jeg hørte hele greia pga at den var så mye bedre enn jeg hadde trodd. Ikke så bra som storhetstiden med MKII/ MKIII, men bra.

Jeg har ikke Last Concert in Japan, kun This Time Around, så jeg baserer alt jeg sier på sistnevnte. Den er nok bedre i sin helhet enn det som ble gitt ut i første omgang, men jeg har fremdeles store problemer med musikken. Lord og Paice redder dagen, men bare såvidt, og alle låter der Coverdale og Hughes får sjansen til å bælje løs foran mikrofonen er låter jeg helst ikke vil utsettes for, annet enn for ren selvpining.

Det er snodig, men det virker som Coverdale og Hughes ble verre og verre etterhvert som tiden gikk. Hughes hadde en fantastisk spennvidde på stemmen, men alt potensiale han hadde gikk dunken med de infernalske hylene og hva enn du måtte kalle det andre som kom ut av munnen hans. Coverdale hadde også en god stemme, men live ble det for mye halvkvalt mumling og "ooooh baby!" til at jeg klarer å ta ham seriøst.

[Byljer]

Og fra lidt mer Gyldne Tider præsenteres...

Blackmores absolutt siste Fendersmash- ever!

Hush/ Speed King, Oslo 14.11.1993

O' du hellige jul, jeg er sååååå utrolig takknemmelig for at jeg fikk oppleve denne konserten!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Endret Januar 17, 2011 av Byljer

[Yngtchie Blacksteen]

Det var en flott konsert. Jeg er stor fan av 1993-turnéen, og har en del DVD'er fra denne aller siste Purple-turnéen til Blackmore, blant annet den fra Oslo. Morsomt når Blackmore spiller Grieg til en haug med fulle nordmenn.

[Byljer]

Det var en flott konsert. Jeg er stor fan av 1993-turnéen, og har en del DVD'er fra denne aller siste Purple-turnéen til Blackmore, blant annet den fra Oslo. Morsomt når Blackmore spiller Grieg til en haug med fulle nordmenn.

Jeg va'kke full Jeg bestemte meg før konserten at dette var såpass historisk at jeg skulle være helt klar i toppen. Det lønte seg! Konserten står som en musikalsk milepæl hos meg den dag i dag.

Vet du, den beste konsertanmeldelsen jeg noensinne har hørt var rett etter siste tone var spilt den kvelden. En eldre herre med langt grått hår snudde seg mot en flokk ungdommer og sa "Detta var som på 70-tallet guttær". Så bare gikk han. Forsvant i mengden liksom, etter å ha slått spiker'n så grundig på hodet.

[Yngtchie Blacksteen]

Kan ikke sies bedre enn det der, nei.

Og jeg må jo si at selv om jeg ikke var der, så virket den konserten helt magisk. Jeg storkoste meg med DVD'en jeg fant for noen år tilbake, der hele konserten er foreviget.

[GunnarpåMo]

En litt eldre kamerat av meg var på Deep Purple konsert 11/11 1970 i Njårdhallen.

Der skulle jeg likt å ha vært. Måtte nøye meg med Mk II på Valle Hovin en del år senere.