Taylor vs Martin

[Morten Larsen]

Taylor Vs Martin

En liten oppsummering.

Intro

Jeg var freidig nok til å love en review av Taylor-gitarene våre opp mot Martin-gitarene våre, og da måtte jeg jo også gjøre det. ble på litt over 3000 ord, så regner med at de fleste detter av halvveis, men da har jeg ihvertfall fått full oversikt selv. Selv om de fleste her inne er elgitarister så håper jeg det er noen som kan få bruk for en del av det som er skrevet. Sikker masse skrivefeil og annet gøy, men det får dere i såfall bare si ifra om. Starter med et lite bilde av gitarene, og så kommer tekst-haugen min etterpå. God lesing...

Bilde av Martin og Taylor-veggen vår. De du kan se på bildet er (fra høyre mot venstre):

Martin: D35, D28, DC16GTE, D16GT,OM1, DCXK1, Taylor: 414ce, 354ce, DN3, 314ce, 214ce, 110e, 110, (noen taylor-gitarer fikk ikke plass)

Taylor generelt:

Taylor har fabrikker i både USA og i Mexico. Baby og Big Baby har blitt produsert i mexico siden 2007, mens produksjonen av 100 og 200-serien ble flyttet dit i 2008. Noe så enkelt som den informasjonen har vært dødsklønete å få tak i, og hverken på gitarene eller på nettsidene står det opplyst hvilken fabrikk eller hvor gitaren kommer fra, og importøren kunne heller ikke svare meg på stående fot. Skillet mellom 200 og 300-serien har blitt veldig fornuftig etter at de flagget ut til Mexico. Alle gitarene som produseres i Mexico er laminatgitarer (sarg og bunn) og har et standard piezo-pickup-system. 300-serien og oppover har heltre i alle bauger og kanter, bygd i USA og kommer med et trepunkts magnetisk mikrofonsystem (taylor Expression system) som er en verden av forskjell fra 200-serien. Les mer om det her. Generelt sett kommer taylor fra fabrikk med gode strenger (i motsetning til f.eks Alhambra-gitarer som er knallbra, men med forferdelige strenger) , og dette er jo selvfølgelig en kjempefordel under prøving.

Taylorgitarer har litt kryptisk numrering, men jeg skal forklare det kort: Første siffer i nummeret forklarer rangeringen av gitaren og treverk: 1xx, (mexico) 2xx (mexico), 3xx (USA), 4xx (USA) etc. Andre siffer viser deg om det er 6 eller 12 strenger: x1x (6-strenger), x5x (12-strenger). Tredje siffer avslører kroppsformen, xx0 (Dreadnaught), xx2 (Grand Concert) xx4 (Grand Auditorium), xx5 (Jumbo). Det er xx4 som gir den mest tradisjonelle taylor-lyden, og de aller fleste som skal ha seg en Taylor havner nok på en Grand Auditorium, men noen vil selvfølgelig også ha dreadnaughts. Vi har forløpig fokusert på xx4 i butikken vår fordi jumboene er rimelig sære og Grand Concert i mine ører ikke gir en like balansert tone, men på sikt er det jo også spennende å ha. Som de fleste andre produsenter har Taylor bokstaver etter modellbetegnelsen som f.eks ”ce” (cutaway electric) eller bare ”e” (electric).

Martin generelt:

Martin har en helt unik lyd, og ”crispy” er vel ordet som best beskriver den lyden. Enkelte jeg har diskutert med har sagt at de synes Martin låter for ”spinkelt”. Etter noen minutters diskusjon kommer det som oftest frem at de eneste Martin-gitarene de egentlig har hørt er DCX1KE og D16GT. Det er blant de aller brighteste og sprøeste Martin-gitarene, og dermed blir sammenligningsgrunnlaget med andre gitarmerker litt feil. Det er brighte gitarer, men det er store variasjoner mellom modellene. Strengene som sitter på er såvidt jeg har sett alltid Martin sine egne strenger, så et kjapt strengeskift endrer også karakteristikken til gitaren merkbart. Martin har en USA-fabrikk i Pennsylvania (Nazareth, PA for dem som er veldig interessert) og de har også en mexico-fabrikk. Martin har utrolig detaljert informasjon om hver modell på nettsidene sine. (f.eks Martin Guitar > 16 Series > DC-16GTE%20Premium ), men akkurat som alle andre prøver de så godt de kan å skjule hvilke gitarer som er laget i Mexico og hvilke som ikke er det.

Hvis Taylor sitt system på nummerering var komplisert (noe det egentlig ikke var) så er Martin sitt et sirkus. Det letteste blir vel å eksemplifisere: 000012C-28GTNE er f.eks en gitar med kroppsformen Grand Auditorium (0000), 12 strenger (12), Cutaway ( C ), 28-series styling (28), Glossy Top (GT) Nylonstrenger (N) og pickupsystem (E). Det er kanskje en litt usannsynlig kombinasjon, men tar du bort nylonstrengene så er det mer fornuftig med en gang. Jeg går ikke inn på alt nå, men det går an å lese mer om det her: Martin Guitar > Guitars > Technical > Understanding the Martin

Tilbake til selve anmeldelsen: Jeg begynner med den mest ukurante først (Taylor Baby) og jobber meg gjennom i stigende rekkefølge på hvert merke. Først Taylor og deretter Martin. På Taylor kommer jeg bare til å skrive veiledende priser (som jeg alltid pleier på anmeldelser), mens på Martin er prismarkedet og marginene helt annerledes, så der kommer jeg til å oppgi både veiledende priser og reelle priser i butikken vår (differansen er inntil 8410kr, så noe annet vil gi et helt feil bilde av verdien på gitarene).

Taylor Baby – Veil 3.990,-

Oversikt: ¾-gitar med heltre sitkagranlokk med laminert sapele i sarg og bunn. Ubehandlet look uten plekterbrett og skrudd hals rett gjennom gripebrettet. Tidenes tøffeste rosett og knallbra finish. Låter litt boxy, men det skulle også bare mangle for en ¾-størrelse-gitar.

Lyd: Beste ¾ jeg har spilt på, men det sier ikke så veldig mye. Denne gitaren hører egentlig ikke hjemme i anmeldelsen, men ble tatt med fordi den er ufattelig tøff. Gitaren låter fint med åpne strenger og til solospill, men er er ikke så veldig glad i barréakkorder. Et godt kjøp for små barn som trenger en god gitar.

Taylor Big Baby – Veil 5.895,-

Oversikt: 15/16-dels størrelse dreadnaught med heltre sitkagranlokk med laminert sapele i sarg og bunn. Ubehandlet look, men i motsetning til Baby har storebroren plekterbrett. Fortsatt skrudd hals rett gjennom gripebrettet, samme tøffe rosetten og finishen. Buet bakside og skrudd hals gjør gitaren så stygg at den er vakker. Bruksområdet er som en fullstørrelsegitar, men den har en veldig tynn hals og samtidig som alle andre specs er i 15/16, noe som gjør den veldig lettspillt og god.

Lyd: Litt metallisk og usminket, og som sin lillebror er den ikke så veldig glad i barréakkorder. Gitarens største fordeler er at lyden er unik. Skal du ha lyden av en Big Baby må du ha en Big Baby. Jeg fikk assosiasjoner til Johnny Cash og Neil Young da jeg spilte på den. En fin gitar som du enten skal ha på grunn av særegenhetene, eller så skal du ikke ha den i det hele tatt.

Taylor 110 – Veil 7.695,-

Oversikt: 100-serien er de billigste i standard-serien. Heltre Sitkagran i lokket og laminat av Sapele i bunn og sarg. Ut fra specs antar mange at dette er en Big Baby i 16/16-størrelse, men det stemmer ikke. Treverket klinger forsåvidt ganske likt, men en helt annen konstruksjon på halsen, og andre små detaljer, gjør at de skiller seg markant fra hverandre. 100-serien får man også i Grand Auditorium-form (114), men finnes ikke som Grand Concert eller Jumbo.

Lyd: Ganske bright i de lyseste tonene, men mer fylde i akkordene enn Big Baby. Særlig A, D og G-strengen låter veldig tight og fint. Halsen føles litt som en Big baby (samme ubehandlede feeling), men betydelig tjukkere. Utseendet er lagd så billig som mulig (mange ”feil” i treverket som kun er kosmetiske), og lyden er satt i fokus, noe som er veldig fornuftig i min bok. Gitaren er en rimelig allrounder og et godt valg for vanlige dødelige med lavt budsjett. Mye for pengene er nok stikkordet.

Taylor 110e – Veil 8.595,-

Samme gitar som 110, men med Piezopickup. En stor fordel med Taylor sitt prampsystem er at det bare er veldig små inngrep i gitarkroppen, og derfor påvirkes ikke den akustiske lyden. Selv på 100 og 200-serien ville jeg personlig alltid valgt pickup-varianten fordi det koster relativt lite ekstra og plutselig har du bruk for det.

Taylor 214ce – Veil 13.400,-

Oversikt: Den tøffeste og dyreste normale mexico-modellen som produseres. Heltre sitkagran i lokket og laminat av indian rosewood i sarg og bunn. Veldig fine detaljer og jeg synes den er penere utseendemessig enn en del dyrere gitarer (314, DN3), men når selvfølgelig ikke helt opp med utseendet til 414ce. Behandlingen og overflaten på treverket i halsen gjør at den føles jevnere å spille på enn de rimeligere modellene, og dette er vel den billigste av gitarene hvor du kjenner i blinde at den har et typisk Taylor-preg på seg.

Lyd: En del jevnere og mer balansert i lyden enn 110, og de lyseste tonene klinger bedre i mine ører. Cutawayen på alle taylor-gitarene er fornuftig designet og praktisk. Den gjør en god jobb på akkordspill, men jeg likte lydbildet best til fingerspill og klassisk gitar (som er det jeg egentlig spiller til daglig). Indian rosewood i sarg og bunn har en helt egen karakteristikk som bør høres. Det kan være at man foretrekker den fremfor dyrere modeller, men generelt sett låter heltrevariantene enda litt bedre uavhengig av hvilket tonetre som er valgt.

Taylor DN3 – veil 17.900,-

Oversikt: Fra nå av og ut er det USA og heltre som gjelder på alle gitarene, og også det forbedrede ”Expression System”-micsystemet. Sitkagran i lokket og Sapele i sarg og bunn, og ellers en klassisk dreadnaugt-form. Veldig glossy lokk og den gitaren som viser minst at den er en taylor. Du kjenner det forsåvidt idet du nærmer deg 14.bånd på måten halskonstruksjonen er, men bortsett fra det er det lite som identifiserer dette som en typisk Taylor-gitar.

Lyd: Sammenlignet med 314 skiller denne gitaren seg mer ut i lydbildet. Dette er en gitar jeg ville anbefalt til en typisk singer/songwriter som trenger en dominerende gitar i et ellers ukomplisert lydbilde. Rett og slett en god gitarfor profesjonelle musikere, men lydkarakteristikken til DN3 gjør den nok mer til en solist-gitar enn en band-gitar. Alt avhenger av lydbildet du ønsker ut av den, og om du ønsker en gitar som passer bra i bakgrunnen eller forgrunnen. Skjer det mye annet i lydbildet når du spiller kan det være lurt å gå for 314ce i stedet.

Taylor 314ce – Veil 21.300,-

Oversikt: Sitkagran i lokket, sapele i sarg og bunn. Glanset lokk og ellers overaskende nok et realtivt diskré utseende. Denne gitaren prøver ikke å bli lagt merke til, men skjuler seg i haugen av gitarer. Det er først når man tar den frem og begynner å spille at man husker den.

Lyd: Den har en veldig varm lyd, faktisk den varmeste lyden av alle gitarene jeg skriver om her. USA-fabrikken bruker tydeligvis også andre strenger enn mexico-fabrikken, og det kjennes ut som det sitter Elixir .012 på alle gitarene. Herlig rytmegitar som føyer seg fint inn i hektiske lydbilder, også når du kobler det til forsterker. Bruksområdet blir nok helst proffmusikere som trenger en diskré kvalitetsgitar til akkompagnement. 2xx og 3xx er alltid en spennende sammenligning for de fleste som er ute etter ny gitar. Folk er gjerne i tvil når de bare har hørt gitarene akustisk, for de er gode, men med forskjellige karakteristikker. Når man kobler til en forsterker pleier folk flest å enten gå ut av butikken tomhendte eller med en 3xx i hendene...

Taylor 354ce – Veil 23.400,-

Oversikt: Sitkagran og Sapele kan vel de fleste gjette seg til etter å ha lest helt hit. Cutaway og ”expression system” sier seg også ut fra navnet. Anynym utseendemessig, men oser selvfølgelig kvalitet.

Lyd: Rett og slett den beste 12-strengeren jeg har spilt på. Skikkelig arbeidshest for musikere, men kanskje litt overkill for den vanlige mannen i gata. Låter knall enten det er akustisk eller oppmikket, og noe mer er det ikke å si om det. Har du over 20k å bruke på en 12-strenger får du det du forventer med denne.

Taylor 414ce – Veil 24.400,-

Oversikt: Sitkagran i lokket, men nå byttes treverket i sarg og bunn med det noe kryptiske ovangkol. For alle som ikke gikk naturbruk på videregående kan det være greit å opplyse om at ovangkol kommer fra tropiske strøk vest i Afrika, og det er et veldig allsidig tonetreverk. Det har ingen ekstreme klangegenskaper, men er litt mindre bright i lydgjenngivelsen enn det Sapele gjerne er.

Lyd: For profesjonelle musikere vil jeg nok anbefale den hvis man er avhengig av en gitar som gjør absolutt alt. Som en ren akkompagnementgitar i bakgrunnen gjør 314 en god jobb, og som en singer/songwriter-gitar er DN3 mer egnet, mens 414 er mer allsidig og en slags potet-gitar, men fortsatt helt unik pga treverket. Desidert den peneste taylor-gitaren vi har stående akkurat nå også.

Martin: DCX1KE – Veil 11.268,- Markedspris (29.09.09): 8990,-

Oversikt: Heltre Sitkagran i topp og laminat av Koa i sarg og bunn. (laminat skjules under den litt vage betegnelsen HPL når man leser Martin-specs) Eneste av Martin-gitarene jeg skriver om som kommer fra Mexico. Enkelt og greit en dreadnaught med cutaway. Da jeg så den for første gang tenkte jeg at halsen var den peneste jeg noensinne hadde sett på en gitar (før jeg så OM1 for noen år siden). Den lille rakkeren kommer med Fishman Classic 4 preamp.

Lyd: Usminka og rå gitar med mye diskant og helt særegen karakteristikk. Man kan kanskje argumentere med at Fishman classic 4-systemet er et for billig preampsystem til å sitte på en Martin-gitar, men blir overakset hver gang jeg hører den på et anlegg. Karakteristikken og særegenheten til gitaren kommer tydelig frem, og sånn sett blir lyden veldig bra, men snakker man anvendelighet og allsidighet blir nok ikke resultatet det samme. Den er nok litt for bright og crispy for de fleste, men er det er nettopp det du leter etter trår du skjeldent feil med en DCX1KE.

Martin OM1 – Veil 13800,- Markedspris (29.09.09) 10990,-

Oversikt: Sitkagran i lokk og sapele i sarg og bunn. Kroppsformen er veldig tøff og kalles på fint Orchestra (minner litt om en gammel Parlour-form fra tidlig 1900-tall, men ikke like ekstrem) . Halsen på gitaren og siden på headstocken er det peneste jeg noensinne har sett på en gitar.

Lyd: Skiller seg veldig fra typiske ”billige” Taylor-gitarer ved at denne låter bedre når du spiller barrégrep, enn med åpne strenger. Taylor har en tendens til å være motsatt. Med åpne strenger låter forøvrig D, G og B-strengen låter fantastisk til fingerspill, mens de andre strengene heller mot å låte gjennomsnittlig bra. De åpne strengene låter litt for metallisk for min smak, men spiller du mye med capo eller barrégrep vil dette kunne være et knallbra alternativ.

Martin D16GT – Veil 15660,- Markedspris (29.09.09) 11990,-

Oversikt: Dette er vel en veldig typisk Martin-gitar. Sitkagran i lokket og mahogny i sidene. Dreadnaughtform og høy byggekvalitet. Lite som skiller seg ut utseendemessig så blir kortfattet.

Lyd: Gitaren låter bra, men relativt bright. Skal du ha denne er det fordi du er ute etter en bright gitar av god kvalitet. Jeg vet rett og slett ikke hva mer jeg skal si. Lettspillt og en typisk Martin.

Martin DC16GTE Premium – Veil 21900,- Markedspris (29.09.09) 15950,-

Oversikt: Veldig tilsvarende D16GT; Dreadnaught i sitkagran, og mahogny. De to store forskjellene er cutaway og Fishman Prefix Premium-micsystemet. En piezopickup under stolen og en fleksibel og flyttbar elektretmikrofon montert med feedback-luking, blanding av de to mikrofonsignalene og generelt god eq. Fin innebygget tuner er også med.

Lyd: Det høres litt sært ut, men jeg våger meg utpå det allikevel. Cutawayen får gitaren til å låte litt ”fyldigere” enn D16GT og med en mer avrundet tone. Noe av skarpheten forsvinner, og gitaren blir dermed mer allsidig. Faktisk den mest allsidige Martin i mine ører dersom du bruker den koblet opp mot PA-anlegg. Justeringsmulighetene med preampen gjør at du kan tilpasse lyden i veldig stor grad, og plutselig var utgangspunktet med en litt spesiell og bright D16GT endret. Mulighet til å luke ut feedback og valget mellom piezopickup og mikrofon gjør også at jeg ville følt meg komfortabel på en spillejobb uten en skikkelig lydtekniker, og for den typiske pubgitaristen er nok denne gitaren et knallbra valg. singer/songwriter-gitar eller til små band der gitaren skal skille seg ut. Det beste Martin-kjøpet for spillejobber etter min lommebok, og et skikkelig verktøy.

Martin D28 - Veil 28200,- Markedspris (29.09.09) 19990,-

Oversikt: Dreadnaught med sitkagran i toppen og indian rosewood i sarg og bunn. Glanset og pen med detaljer bak på headstocken og bunnen som man setter pris på etter selv etter å ha sett på denn en stundRett og slett føles denne veldig som en stuegitar. Ikke fordi den ikke kan brukes på scenen, men både lydbildet og utseende er lagt opp for at du skal få en god førsteopplevelse og at den skal skrike etter å bli tatt med hjem.

Lyd: Relativt fyldig lyd, samtidig som den har den ”sprø” Martin-signaturen. Forsåvidt en veldig allsidig gitar, men allikevel satt jeg igjen med følelsen at jeg aldri ville tatt den med meg på scenen fordi den hører hjemme i stua mi. Den er like mye møbel som verktøy, og som hjemmegitar må det sies at den er helt knall.

Martin D35 – Veil 29400,- Markedspris (29.09.09) 20990,-

Oversikt: Om du faller for D35 eller D28 blir en smakssak. Sitkagran og indian rosewood i begge modellene, og også dreadnaughtform. Baksiden på denne gitaren er 3-piece, men det har ikke det helt store utslaget på lyden. Med en rell prisforskjell på 1000kr blir det bare vekslepenger i mellom de to når man først er oppe på dette nivået, så velg det du foretrekker.

Lyd: Den låter litt crispere og mer typisk Martin enn D28 gjør, men det er ikke en verden av forskjell. Som alle andre gitarer fra Martin har den en veldig positiv egenskap, og det er særpreg. Det er ikke de mest allsidige gitarene, og ikke de største arbeidshestene, og mange forståsegpåere mener de er overpriset. Jeg må nesten få lov til å sette dem på plass, for det er ikke slik at alle gitarister har de samme behovene, og de aller fleste som kjøper seg en Martin vet nøyaktig hvilken lyd de er ute etter (ikke alle går bare etter merke). Det er nok ikke den rette gitaren for akkurat meg, men skulle jeg først valgt en Martin i denne prisklassen ville det nok blitt D35. Da hadde jeg riktignok også plukket med meg en Taylor 314 til samme pris, og de to gitarene utfyller hverandre knallbra til proffbruk. En veldig spesiell og en litt mer diskré.

Konklusjon:

Det er og blir en smakssak hvilken gitar man er ute etter, men jeg vil tørre å påstå at Taylor lager mer allsidige gitarer dersom man bare famler i blinde, men skal man først ha seg en gitar og ikke er en profesjonell musiker er sansynligvis ikke allsidighet det du er ute etter. Du vil ha personlighet, og da blir det umulig å finne fasit. En hvilken som helst person som prøver gitarer og har et fleksibelt budsjett bør prøve alle disse gitarene, samt noen outsidere: Fürch D41-CM (veil 7295kr), Fürch D40-CM (veil 5695kr), Yamaha LLX6A (Veil 7260kr) og noen utvalgte gitarer fra Godin-fabrikken (seagull, S&P, Art & Lutherie etc). Hvis du har tenkt til å bruke inntil 25000kr så ikke tenk på om gitaren koster 2000 eller 20000. Ha et åpent sinn og velg det du selv er mest komfortabel med. De beste kjøpene i forhold til pris er nok (i tilfeldig rekkefølge): Taylor Big Baby, Taylor 314, Taylor DN3, Martin DC16GTE og Martin D35 avhengig av bruksområde og personlig smak.

Alt som er skrevet her skal jeg bruke selv senere, og det er jeg som har opphavsretten på det, så hvis noen vil låne er det bare å gjøre, men husk å referer til meg som kilde i såfall.

Jeg må nesten stoppe der så det ikke blir altfor langt. Har allerede fått deler av forum-systemet til å knele (understrekingsfuknksjonen er bl.a. tydeligvis ikke dimensjonert for så lange innlegg. Derfor får det bli opp til dere å evt spørre mer om de forskjellige gitarene. Komentarer og spørsmål?

Endret September 29, 2009 av Morten Larsen

[Torh]

Takk så mye for innsatsen! Bokmerker denne gitt.

[CastorFiber]

Veldig flott, altså! Har lest igjennom denne, må nok lese den flere ganger. Misunner deg at du har tid, og tilgang til så mye fine gitarer.

[+The Euphor]

Veldig bra!

[shv]

Takker for bra arbeid!

[Morten Larsen]

Veldig flott, altså! Har lest igjennom denne, må nok lese den flere ganger. Misunner deg at du har tid, og tilgang til så mye fine gitarer.

Det å ha tid til og tilgang på gitarer er jobben min det, så vanskelig å slippe unna, uansett om jeg prøver eller ikke.

Blir jo litt dumt å ha en vegg full av Taylor og Martin hvis vi ikke kan noe om dem, eller vet hva de forskjellige passer til.

Er det noen som har enda mer konkrete spørsmål om noen av gitarene? I såfall er det bare å fyre løs. Hvis ikke lener jeg meg bare tilbake og slapper av...

Følte jeg måtte korte ned på sammenligningen for å unngå at det ble umulig å lese seg gjennom det, så det er jo mye uavklart her.

[Greasykid]

Heisann,

Takker for bra tråd. Kan legge til at alle Taylor stålstregere kommer med Elixir nanoweb, og alle nylonstrengere kommer med D'Addario Pro-Arté.

Taylor feirer i disse dager 35 år, og har i den forbindelse produsert 10 serier med litt annerledes gitarer. Disse produseres i et veldig begrenset opplag på 35 gitarer i hver serie. Verdt å sjekke ut morroa på:

http://taylorguitars.com/guitars/limiteds/35thAnniversary/

M

[Morten Larsen]

Heisann,

Takker for bra tråd. Kan legge til at alle Taylor stålstregere kommer med Elixir nanoweb, og alle nylonstrengere kommer med D'Addario Pro-Arté.

Taylor feirer i disse dager 35 år, og har i den forbindelse produsert 10 serier med litt annerledes gitarer. Disse produseres i et veldig begrenset opplag på 35 gitarer i hver serie. Verdt å sjekke ut morroa på:

http://taylorguitars.com/guitars/limiteds/35thAnniversary/

M

Er du sikker på at Elixir-strenger også gjelder Mexico-modeller? Jeg mener å kjenne en markant forskjell på en 214 og en 314 mtp spillbarhet og synes det kjennes som en forskjell i strengene også. 314 og oppover er også merket med at de kommer med Elixir-strenger.

Gleder meg som en unge til å få prøvespilt den nye 214-nylon som kommer snart. Har mer lyst på den enn 314 nylon, så tror jeg skaffer meg ny nylongitar om noen små mnd.

35th Aniversary-gitarene er skikkelig spennende, og en 9-strenger hadde vært helt genialt. Selv om jeg selv mener det ville vært mer fornuftig med forskyving av de 9 strengene så du hadde dobblet G, B og lys E i samme oktav...

Endret Oktober 12, 2009 av Morten Larsen

[Greasykid]

Er du sikker på at Elixir-strenger også gjelder Mexico-modeller? Jeg mener å kjenne en markant forskjell på en 214 og en 314 mtp spillbarhet og synes det kjennes som en forskjell i strengene også. 314 og oppover er også merket med at de kommer med Elixir-strenger.

Gleder meg som en unge til å få prøvespilt den nye 214-nylon som kommer snart. Har mer lyst på den enn 314 nylon, så tror jeg skaffer meg ny nylongitar om noen små mnd.

35th Aniversary-gitarene er skikkelig spennende, og en 9-strenger hadde vært helt genialt. Selv om jeg selv mener det ville vært mer fornuftig med forskyving av de 9 strengene så du hadde dobblet G, B og lys E i samme oktav...

I følge hjemmesidene til Taylor blir alle levert med Elixir, men man vet jo aldri helt sikkert. Har ikke mulighet til a-b testing slik du har ,så jeg stoler på deg...

Opprinnelig så var planen for 9-strengern slik du sier med doble G, B og E, men de har tydeligvis gått bort fra det.

Uansett så er Taylor guitars generelt veldig spennende gitarer med mye godlyd og god spillbarehet. I dagens noe konservative gitarmarked er det ikke alle som anerkjenner det Taylor holder på med, da spesielt med tanke på NT set neck, eller bolt on som det heter på norsk. Etter det jeg har testet av gitarer med dette systemet kan jeg ikke se annet enn fordeler med det. Samtidig så har de lagt ned mye arbeid og utvikling av Expression systemet som fungerer utrolig bra. De har en liten gjeng med elektronikknerder som stadig holder på med forbedringer av plugga akustisk lyd. Og hva er det? Jo, det er bra... For oss.

Sjekk ut Taylor artikkelserie i MP om dagen. Fokus på Taylor BTO som er et spenende alternativ til andre custom-gitarer.

M

[tomsti]

Hvilke gitarer bør vurderes i sjangeren i singer/songwriter? jeg prøvde en martin d-28 og likte den veldig godt, i tillegg til at du anbefaler taylor 314ce. Noen andre? må prøve noen flere når drar til oslo over nyttår.

[CastorFiber]

Morten har beklageligvis ikke vært innom forumet på lenge. Hvorfor vet jeg ikke.

[labeldd]

Hva med Gibson gitarer? J45, Hummingbird, SJ 200, bluesking, songwriter etc? Hadde vært fint med en sammeligning her.

Persoling liker jeg gibson gitarene mye bedre enn både Taylor og Martin da de er mer karakteristiske både i lyd og utseende.

[zed]

Joda,...det hadde vært interessant med sammeligning av Gibson gitarer, mye bra og interessant der. Min personlig favorit er bluesking, selv om songwriter og J45 er ikke så verst.