Praiser is in the house

[Praiser]

En oktober-dag i 1980 (året KISS gav ut Dynasty-plata) kom jeg til verden. Jordmora gråt og fattern gikk i dyrehagen å kasta stein på storken.

Det begynte med keyboard og jeg gikk i lære hos en fyr som driver musikkbutikk i Egersund (hvor jeg kommer fra). Musikalsk hadde jeg alltid vært så det bød ikke på allverdens problemer med å lære seg ting og tang. Merkelig nok var det Aha som inspirerte meg til å begynne med det (jeg var rett rundt 10 år så ikke mobb). Fordelen med å kunne spille keyboard var at i skolesammenheng kunne jeg spille det mens de andre i klassen måtte spille blokkfløyte. Etter 2-3 år avtok interessen for å spille synth så jeg la musikken på hylla. Fikk prøve meg litt på bass på barneskolen, men ikke så mye.

I begynnelsen på VK2 begynte ting å skje. Gjennom ei vennine ble jeg kjent med typen til venninna hennes. Han het (og heter fremdeles) Jarle Sayo. Han spillte bass i metodistkirken i Egersund, men ville gå over til gitar. Vi var blitt gode busser på kort tid så jeg sa han kunne jo lære meg litt. Etter vår første jam-session på 2 timer måtte vi stoppe fordi jeg blødde på fingrene. Mye gamle kunnskaper satt fremdeles bak i huet så jeg ble umiddelbart bassist i lovsangsteamet der. Det ble invester i bass og jeg øvde som en hest. Den første sangen jeg kunne på bass var forøvring Wildthing av The Troggs.

Jarle og jeg jammet rett som det var og det morsomste vi visste var å spille blues. Den dag i dag kaller vi hverandre blues-brødre. Etter å ha basset i 9 måneder spurte jeg om han kunne vise meg litt på gitar. Nema problema, jeg kunne til og med låne den ene kassegitaren hans. Jeg øvde jevnt og trutt, men syntes det ble litt kjedelig å kun spille akkorder i lengden. Jarle lærte meg blues-skalaen og etter det gikk det taktslag i taktslag. Min første el-gitar ble kjøpt og det var en billig strat-kopi. Kjøpte senere en Samick kassegitar som jeg har enda selv om hode-festet knakk og ble limt igjen. Jeg var allerede ihuga KISS-fan så etter et par år kjøpte jeg meg en Les Paul custom (brukt vel og merke). Den ble forøvrig solgt til broren til exen min for en del måneder siden. Tiden for millitæret kom og jeg havna i Hans Majones kongens garde som drivstoffansvarlig. Jeg begynte å vanke på Trompeten Karaokebar i Oslo (for de av dere som vet hvor det er) og jeg sang nesten hver helg. Hvis noen av dere vanka der i første halvdelen av 2000, se om dere kan huske en rocker som kallte seg Wildthing (thats me).Kan le av det nå, men jeg ble utrolig mye bedre til å synge etter det opplegget der. Før jeg havna i Oslo kunne jeg ikke nå opp på de høyeste tonene til Bon Jovi`s Always. Nå tar jeg den som oppvarming. Har i etterkant lært meg å spille blues på munnspill

Litt sånn generelt info:

Navn: Praiser. Bare kall meg det. Mitt egentlige navn kan bli mistolket når det blir sagt på engelsk: Helvik. Det uttales Hellvik så du kan tenke deg resten selv.

Alder: Nærmer meg 26

Bosted: Sauda, men flytter til Egersund i august

Favorittmusikk: Bare det låter bra i mine ører så driter jeg i sjangeren. Er glad i Guns n Roses, Aerosmith, Joe Satriani, Hammerfall ++++

Email: Send meg et pm hvis du vil ha

[Gersen]

A-ha er bra de...

[Strat fan]

helt enig i det du sier med at det er samme hva slags sjanger det er bare det låter fint... det er så jævla mange folk som har fordommer mot forskjellige sjangre

[Praiser]

helt enig i det du sier med at det er samme hva slags sjanger det er bare det låter fint... det er så jævla mange folk som har fordommer mot forskjellige sjangre

Sånt irriterer meg ja. Mange blir overrasket når jeg sier jeg liker en sang for de tror jeg ikke liker slik musikk. Har null problem med å høre på Run DMC selv om jeg er mest glad i heavy. Jeg mener, hvorfor begrense sine inspirasjons-kilder. Ta Andy Timmons for eksempel. Fyren er rocker, men låta heading for the ditch er jo country-preget så det lukter høy av høytaleren. Den sangen vil jeg forøvrig definere som shred-country.

P.S. Hvis noen har tips om artister som ligner tidlig Run DMC så si ifra!