The Mars Volta - Frances The Mute

[Cerpin Taxt]

Vel, jeg har fått tak i albumet, som er bandets andre. Kvaliteten på lyden er ikke den beste, men god nok til å bedømme materialet. Dette blir da ingen anmeldelse, men heller noen litt infantile førsteintrykk. Jeg har ikke helt fått grepet på selve historien, men den er ihvertfal delt inn i fem spor. Disse er;

CYGNUS....VISMUND CYGNUS - 13:08

A. SARCOPHAGI

B. UMBILICAL SYLLABLES

C. FACILIS DESCENUS AVERNI

D. CON SAFO

THE WIDOW - 5:57

L' VIA L' VIAQUEZ - 12:27

MIRANDA, THAT GHOST JUST ISN'T HOLY ANYMORE - 13:15

A. VADE MECUM

B. POUR ANOTHER ICEPICK

C. PISACIS (PHRA-MEN-MA)

D. CON SAFO

CASSANDRA GEMINI - 31:42

A. TARANTISM

B. PLANT A NAIL IN THE NAVEL STREAM

C. FAMINEPULSE

D. MULTIPLE SPOUSE WOUNDS

E. SARCOPHAGI

Alle sporene, bortsett fra The Widow, er delt inn i flere satser, ganske likt slik man kjenner det fra klassiske stykker. Som dere ser er sporene ganske lange, og noe upraktisk dersom man vil høre på en spesiell sats, men det er vel noe man får leve med.

Musikken i seg selv er mer beat og rytme/melodibasert enn gitarbasert, som De-Loused in the Comatorium var. Gitardelene er også mye mer konvensjonelle, som en blanding av Led Zeppelin og King Crimson, samt en dose Santana. Frykt ikke, de som digget de sprø fraseringene og licksene til Omar på DLITC så er det fremdeles mye av det på Frances the Mute også. Bassen er mye mer prominent og beviser at Juan Alderte er et geni når det kommer til fretless bass. Cedric synger fantastisk som alltid, om ikke enda bedre, siden tekstene nå gir mer mening, og som gitarene, er mer konvensjonelle uten å bli generiske. Trommis Jon Theodore er organisk og veldig inspirert av spanske latinorytmer. Organisk Ikey Owens er noe lav og ikke like prominent som han er live.

Dette er vel egentlig definisjonen på progrock, altså progressiv rock, og ikke "prog" av den voldtatte typen. Det siste sporet er på over en halv time uten at det blir kjedelig et sekund. Gjennom hele skiva blir man overasket konstant, med nye elementer som et symfoniorkester på Cassandra Gemini til fem minutter lange gitarsoloer. Det som imponerer meg mest er grooven som er den røde tråden for lydbildet. Selv om det ofte er blodseriøst og mørkt er det alltid noe funky og dansbart i det hele. Jeg venter til jeg får høre Frances the Mute i all sin storhet når selve albumet slippes i Februar med å avlegge en dom, men dette er virkelig noe av den beste musikken jeg noen gang har hørt.

[HalTan]

I just wet myself.