Jeff Beck i Royal Albert Hall

[Hugo]

Da får jeg vel ta en "liten" rapport på Jeff Beck-konserten og oppholdet i London, for det ble litt spesielt.

Denne historien starter 17. mai . Vel... Jeg har vært syk siden da. Russetida har ikke vært så snill med meg. Har hatt det meste av rare småting, og det har gått veldig opp og ned, men aldri gitt seg helt.

Tirsdag, for nøyaktig en uke siden, satt jeg og min kamerat oss på det grusome Ryanair-flyet etter to dødkjedelige timer i buss til Torp. Det anbefales ikke. Jeg var blitt en del dårligere i løpet av dagen, og på flyet steg pulsen opp over 100. Ryanair har selvfølgelig spart på alt og har derfor ingen tepper eller puter i et iskaldt og trangt fly, og heller ingen paracet til passasjerer som er syke. Selvfølgelig glemte jeg betydningen av at legen har sagt at jeg aldri kan bli flyver pga. mine ører. Siden nesen var litt tett og jeg var dårlig ble dette en svært smertefull kombinasjon. Flyet steg og mitt venstre øre ble utsatt for større og større trykk. Vanlig til en viss grad, men dette tok helt overhånd. Jeg ble svimmel og klarte ikke å fokusere. Jeg prøvde desperat å utlikne trykket, men smerten ble bare mer og mer uutholdelig. Min kamerat satt i det ytterste setet og jeg satt ved vinduet. Da smertene var på topp ble det nesten svart og det sa PANG. Trykket forsvant og kameraten min satt og lo seg halvt i hjel. Jeg var fremdeles svimmel. Han hadde hørt et smell som var like høyt som et middels klapp. Senere fikk jeg vite at resultatet av smellet var et stort hull i tromhinna, så trykket ble ikke noe problem på tilbakeveien.

Sist gang jeg var i London, for fire år siden, måtte jeg legges inn på sykehus pga. veldig hovne mandler og dehydrering. Det var noen forferdelige dager. Historien så ut til å kunne gjenta seg selv ettersom jeg nå hadde den styggeste hosten som kan beskrives, en hvilepuls på godt over hundre (vanlig for meg er rundt 40 for de interesserte ) og en kropp så varm at sengen jeg sov i (på et ekkelt hostel) sannsynligvis blir et hyggelig bekjentskap for nestemann. Spesielt siden de ikke så ut til å være så nøye med å skifte sengetøy der. Vi byttet hostel neste dag.

Det store problemet var jo selvfølgelig at det spøkte for Jeff Beck-konserten. Utover onsdagen ble min hoste og puls bare dårligere og dårligere. Til slutt dro vi på en legevakt og ventet i lange timer. Beck nærmet seg med stormskritt. Da vi kom inn sa vi til legen at vi selvfølgelig måtte se "the MAN". Men det var ikke noe problem. Jeg fikk en eske røde piller, som førte meg videre nedover "the rabbit hole". Diagnosen var av alle hyggelige ting bronkitt. Men nå var det Beff Jeck på programmet. Ingen ting kunne stoppe oss.

Det som var litt dumt var at vi hadde bestilt billetter litt sent. Så plassene var, i forhold til scenen, på andre rad på øverste "hylle" ganske langt til venstre. Men i Royal Albert Hall er det ganske intimt selv om det er enormt. Grunnen til dette er at salen er veldig "bratt". Så vi så veldig ned på ham.

Amy Wadge varmet opp med sin bassist. Det var fint, men... gørr kjedelig. Mens hun holdt på drev gitarteknikkeren til Beck og fiksa på gitarene hans under en liten lampe på motsatt side av oss. Det var vanskelig å se hva han gjorde siden det var så lang avstand, men det foregikk mye rart som jeg ikke har sett noen gjøre med gitaren sin før. Skulle gjerne ha prata litt med ham.

Etter Amy Wadge kom det et langt pusterom før Jeff Beck beskjedent entret scenen med sitt matte og svarte hår, i sin svarte singlett og svarte bukse med noe striper på siden. Han kom inn på motsatt side av hvor gitarteknikkeren satt, altså til høyre under oss. Denne turneen er foregår uten hans faste band den siste tiden med Jennifer Batten (synthgitar), Randy Hope Taylor (bass) og Andy Gangadeen (trommer). Det syns jeg er litt dumt for bandet gav et inntrykk av å ikke ha spilt så lenge sammen. Sannsynligvis ikke hørbart for vanlige øret, men jeg følte at noe ble litt ustrukturert. Trommisen spilte utrolig bra teknisk, men han manglet dynamikken og feelingen. I tillegg spilte han alt for fort etter min mening. Bassisten spilte sikkert bra, men gikk ikke an å høre ham fra der vi satt. Kan være det var bedre andre steder i salen, men de kunne gjerne kjørt opp bassen en god del siden det hadde gitt konserten bedre trøkk. Og når vi snakker om trøkk, så kunne forsåvidt hele gjengen vært en del høyere. Jeff Beck er jo kjent for å ha konserter hvor man absolutt trenger ørepropper. Han levde definitivt ikke opp til det ryktet nå. Synthisten var Jan Hammer, en som Jeff Beck har samarbeidet mye med opp gjennom åra. Denne turneen er en slags ?reunion? greie mellom de to. Men selv er jeg ikke noe fasinert av Jan Hammer. Han er tykk, skallet og spiller hensynsløst fort på synthen. Det låter ikke noe fint. Så her fikk konserten et litt feil preg siden Hammer var veldig høy og Beck for lav. Det er jo helt feil. Beck skulle jo blåst øra av oss. Dermed fikk vi ikke hørt de små detaljene hans, som jeg syns er så utrolig viktig. Beck virket også veldig beskjeden siden han hele tiden fremhevet Jan Hammer. Etter mange låter sto han og pekte på Hammer mens han nikket på hodet. Hjelp! Jeg vil høre Jeff Beck. Ikke han ekle grisen. Han fikk også alt for mye spillerom med tanke på soloer. Skulle heller bytta de alle ut med soloer av Beck. For når han satte igang sitt, da... det var helt ubeskrivelig.

Jeff Beck hadde en del morsomme gags på scenen. Etter vi hadde hørt mye søppel av Hammer ble på ny en sang startet med en grusom synthtone. Den kom ganske overraskende på de fleste. Selv på Jeff Beck, og han spratt bakover og tok seg til øra. Gitarteknikkeren løp ofte ut på scenen for å bytte gitarer for Beck og gjøre andre småting. Beck så ut til fullstendig å overse ham. Da gjengen skulle gå av scenen løp gitarteknikkeren etter Beck. Idet han nådde ham snudde Beck seg brått og tok opp ?guarden?. Det var jo ikke så rart siden han hele tiden ble angrepet av dette vesenet. Høydepunktet var da en eller annen fyllik plutselig dukket opp med en gitar. Vi så ham nesten bare bakfra, så det var umulig å identifisere typen. Men alle klappet så han var sikkert en velrenomert person. Han så tynn og skrøpelig ut, og han må ha tatt et eller annet som gjorde at hans gange ble litt suspekt. De to gikk litt rundt på scenen; Beck dro en fast gang på sin gule Telecaster og fyren spilte et eller annet på sin Strat (vi kunne ikke høre hva pga. dårlig lyd). Dette foregikk en stund. Plutselig stoppet Jeff Beck å spille å begynte å vifte med hendene. Fyren stusset litt over dette. Beck fortsatte å vifte. ?Kom deg vekk?. Jeff Beck var blitt ganske lei av ham. Fyren tuslet litt forvirret av scenen, og bandet avsluttet sangen. Da tok Beck og vinket ham på igjen og han fikk en verdig avskjed. Vi fikk et inntrykk av at Jeff Beck gjorde som han ville. En tanke mer enn andre ville ha gjort. Selvfølgelig litt sært...

Alt i alt så var Jeff "the man" Beck en fantastisk opplevelse. Selv om han er 58 år gammel er han kanskje den mest stilfulle og kule gitaristen som står på en scene. Skulle tro han kanskje var sliten etter alle disse åra, men det er så absolutt ikke tilfellet. Denne mannen er sprek og kommer til å være den kuleste i mange år til.

Hvis det er noen som har orket å lese dette innlegget så har de noen dårlige bilder fra konserten her:

http://www.home.no/hugoemk/Bilder%20fra%20...ck%20konserten/

[Nilsefix]

mye bra farger på lyset ...