Johann Sebastians nye funn

[jsbach]

Dette gjelder jazz-gitar.

som dere kanskje har skjønt er jeg motstander av figurer som går igjen på gitaren. Derfor har jeg nå kommet opp med et nytt prinsipp som gjør dette mye vanskeligere. Gitaren er et instrument med få begrensninger. Og begrensninger trenger vi.

Ved å spille kun mellom 8. og 12. bånd har vi begrenset oss betydelig. Her er alle tonene "unike", dvs at en bestemt tone i en oktav kun finnes det ene stedet (borsett fra g på 12. bånd, og h 8. bånd).

Det sies at man skal lære og spille over hele halsen, men i noen tilfeller synes jeg det blir for mye. Man roter seg bort for lett. I denne boksen har man de fleste tonene man trenger. Driver man med toner lenger ned enn c på e strengen så vil noen bassister fort bli irriterte. Og med clean jazz gitar, synes jeg ikke det er spesielt fint med toner høyere enn e på den høye e-strengen.

Denne ideen kommer egentlig fra saksofon, hvor man enkelt forklart har 12 toner å velge mellom. Og en oktavklaff som oktaverer det du spiller. (nå har jeg sett bortifra f#-klaff og Bb-klaff osv.)

Tidligere har det vært relativt enkelt og mestre de fleste tonearter på gitaren. Nå blir det faktisk litt værre.

Spill av akkorder bør også finne sted innen boksen.

I startfasen bør man kanskje ha en strikk på 7 bånd, og bare prøve å straffe seg selv hvis du går høyere enn 12 bånd (bite seg i armen f.eks).

Endret Desember 8, 2005 av jsbach

[+The Euphor]

Tidligere har det vært relativt enkelt og mestre de fleste tonearter på gitaren. Nå blir det faktisk litt værre.

Spill av akkorder bør også finne sted innen boksen

Blir ikke dette samme tanke som i CAGED systemet? At man bør lære seg akkorder i fem ulike posisjoner, noe som er kjekt å beherske hvis man skal spille akkorder i en boks...?

[AlexanderT]

Det er en veldig fin måte å tenke på, og brukes blant annet av Wayne Krantz. Han har en bok som heter The Improvisers OS som jeg anbefaler alle som er interessert i å se gitarhalsen på en helt ny måte. Poenget er å velge seg ut et område på gitarhalsen f.eks. fra 8. til 12. bånd, velge en formel og en key. Første del av boka handler om disse formlene. Der står alle subsets av den kromatiske skalaen. Du finner på de sidene alle mulige variasjoner. Som eksempel har vi seks-note formler:

1 b2 2 b3 3 4

1 b2 2 b3 3 b5

1 b2 2 b3 3 5

etc. Naturligvis ligger alle skalaene vi kjenner inkludert i den lista, pentatonskalaer, treklanger, ...alt!

Også er meningen at man skal velge ut en ny en hver dag og utforske. Man holder seg innenfor et område, og i boka foreslår han fire bånd. For at dette skal gå glatt, er det essensiellt å kunne navnet på notene på gitaren (ouch), også må man kunne se notene til en formel i enhver key. Det står om ulike metoder i boka å få tilgang til disse formlene på, på gitaren. En er å kunne stave ut formlene som notenavn og spille de. En annen metode er gjennom funksjon; en funksjon er en kromatisk plassering av en note innen et oktav. En må vite intervallet mellom de ulike 12 fuksjonene i et gitt oktav. F.eks. at fra 2 til 4 er en mollters. For å lære seg intervallene velger man en key og finner intervallet mellom hver funksjon av durskalaen. Skrives ned og huskes. Det andre kravet er å vite hvordan disse intervallene spilles på instrumentet.

Mot slutten her så ble det kriminellt mye avskrivning fra boka, selv om jeg tok med lite detaljer. Var meningen bare å gi en liten teaser.

[jsbach]

må bare føye til noen argumenter:

en fullstendig gitarhals med 22 bånd og 6 strenger har 132 "bånd" hvorav dette kun tilsvarer 46 forskjellige toner.

det vil si du har 46 forskjellige toner å velge mellom, og 132 måter å spille de på.

med mitt system har du 29 forskjellige toner og 30 måter å spille de på. Det sier seg selv at dette er mer oversiktelig.

De 17 tonene som mangler er ikke nødvendige. Hvis noen av dere "hylere" lurer på hvorfor jeg utelukker de 10 (noen ganger 12) tonene over 12. bånd på e strengen, så er det fordi jeg ikke synes de låter fint i denne sammenheng. Det vil si, i jazz hvor bending og vibrato ikke forekommer så ofte. Tonene over 12. bånd vil derfor låte "døde" og tamme. (synes jeg)

[AlexanderT]

Jeg var ikke klar over det før min post at du hadde planer om å sløyfe store deler av gitarhalsen - for alltid. Det er ikke noe jeg ville gjort selv, enkelt nok fordi gitarlyden blir mye fattigere. Åpne strenger, noter som spilles fra 1-5 bånd på de tynne strengene, dype toner etc. Alle steder på halsen er for meg en viktig del av gitarens klang.

Men nå har du fortalt meg at du syntes det området du har valgt ut låter best for musikken du spiller, så jeg vil ikke hindre deg. Vil bare presisere at det jeg mente i min forrige post var mer å velge ut et tilfeldig område på halsen for å øve på der og da, for det er en fin ting å begrense seg til et lite område - især når man spiller gjennom skjemaer og må bytte skalaer ofte.

[Indeam]

Med andre ord, open position flytta oppover halsen? Har du ei grå Mick Goodrick bok i hylla di?

[stringmaster]

regler for jazz gitar? er ikke det litt.. eh. kreativt?

[bove]

regler for jazz gitar? er ikke det litt.. eh. kreativt?

[Hallvardo]

god tanke. Der jeg studerer gjør vi en slags versjon av dette i bladlesing - de "gode" notene er fra 2. bånd på dypeste e-strengen (for å få et stort omfang) og et "diagonalt bånd" opp til ca. 9 bånd på lyseste e-streng. Man kan også lage et nytt "bånd" fra 7. på dypeste til 12. på lyseste, og vil man spille lysere gjentar man det bare 12 bånd høyere. Vi lærer ingen fingersettinger eller mønster for forskjellige tonearter, men dette funker bare helt genialt. etter 3 måneder har lesingen min blitt 10000 ganger bedre, og jeg kan lese i alle tonearter.

Når det gjelder jazz/improvisering blir ting basert på en blanding av CAGED, treklanger og pentatonskalaer, og dette synes jeg også funker helt glimrende. Det er en veldig visuell måte å se det på, men det er en "idiotsikker" måte å spille F lydisk og ikke "F lydisk = C-dur". Vi bruker også øvelser som å hoppe over bestemte intervaller osv, og jeg må si at selv om det har tatt litt tid å sette seg inn i, har det virkelig, ja, fått improviseringen min til et mye høyere nivå.

hmm, dette var kanskje off-topic, er bare veldig begeistret for skolen.

Men jeg tror det viktigste er å finne en metode for å lære hele gitarhalsen, og selvfølgelig vil det være mest praktisk med å begynne å lære seg områdene som man får mest bruk for - og så utvide.

[hkh]

hvilken skole går du på?

[aiwass]

Som metal-/fusiongitarist har jeg ingen interesse av å begrense meg til et såpass snevert område på gripebrettet, men øvingsmessig kan det utvilsomt være svært nyttig. Steve Morse har blant annet snakket en del om dette, og oppfordrer i sitt instruksjonsmateriale til å prøve å spille over forskjellige akkorder med forskjellige skalaer uten å bytte posisjon.

Likevel vil jeg påstå at med mindre man er ren jazzgitarist, så vil man ha mer utbytte av å øve på dette i alle mulige posisjoner, og ikke bare la det bli med denne éne. Med andre ord, øv f. eks. én uke på å spille utelukkende i 5. posisjon, så én uke i 7. posisjon, deretter 8., etc.--når alle posisjonene kan navigeres komfortabelt, da kan jeg garantere at kjennskapen til gripebrettet er blitt forbedret betraktelig.

[hkh]

Har faktisk drevet på med noe lignende ubevisst de siste månende..

Har ikke satt faste begrensninger på meg selv som bare 8. til 12. bånd, men har hatt mer vage regler som "bare bruke de 4 lyseste strengene ca midt på halsen" og lignende... moro det.

[jsbach]

Som metal-/fusiongitarist har jeg ingen interesse av å begrense meg til et såpass snevert område på gripebrettet, men øvingsmessig kan det utvilsomt være svært nyttig. Steve Morse har blant annet snakket en del om dette, og oppfordrer i sitt instruksjonsmateriale til å prøve å spille over forskjellige akkorder med forskjellige skalaer uten å bytte posisjon.

Likevel vil jeg påstå at med mindre man er ren jazzgitarist, så vil man ha mer utbytte av å øve på dette i alle mulige posisjoner, og ikke bare la det bli med denne éne. Med andre ord, øv f. eks. én uke på å spille utelukkende i 5. posisjon, så én uke i 7. posisjon, deretter 8., etc.--når alle posisjonene kan navigeres komfortabelt, da kan jeg garantere at kjennskapen til gripebrettet er blitt forbedret betraktelig.

Jeg har også hele tida trodd at man blir en bedre gitarist av å kunne spille over hele halsen. Men har insett nå at dette ikke er nødvendig. Hva mener du er grunnen til at man skal spille over hele halsen?

[Captain Koala]

Kjekt å kunne

[+The Euphor]

Hva mener du er grunnen til at man skal spille over hele halsen?

Jeg synes det er viktig fordi samme tone (i en oktav) på forskjellige strenger låter forskjellig.

Har også lest om Steve Morse sin metode, alle tonene finnes innenfor hver enkelt posisjon, akkurat som Bach sier. Føler likevel at Morse har et annet utgangspunkt, da jeg tror endel av årsaken til hans tankegang er at han spiller akkorder og melodi samtidig. Omvendinger kan fungere, men i visse sammenhenger vil man ha grunntone høyere eller lavere enn den forrige.