Web Analytics
Gå til innhold
  • Bli medlem

relic og andre termer man kunne vært foruten


Anbefalte innlegg

kossoff:

når det gjelder helheten av de to innleggene mine:

jeg er ikke på noen måte irritert på disse tingene. jeg sliter bare med å skjønne hvorfor folk liker de. ikke alle innlegg som ikke beskriver ditt syn, er angrep. noen er en søken etter å forstå, i kombo med å skrive ned ting som gjør at fingrene klør.

 

"relicjobb" henspeiler i hovedsak til folk som kjøper et produkt, for så å modifisere det. det som står under "customshop" om relic, er bare en forklaring på at jeg synes det forringer verdien på produktet, spesielt om det er gjort bare for å få det til å se gammelt ut, ikke i samme grad om det er for å få det til å se ut som en kopi av en artist sitt instrument. jeg sa litt om dette i mitt andre innlegg.

grunnen til at jeg tar fram farsund-fyren som eksempel, er rett og slett fordi det for å understreke mitt utgangspunkt er et godt eksempel. jeg regner med det er ganske vanlig at folk bruker eksempler man synes er gode, når man ønsker å understreke poenget sitt. må også poengtere at jeg fremdeles har til gode å se neon gode relicjobber fra slike folk som modifiserer et eksisterende produkt. tar gjerne imot tips til folk som gjør en bra slik jobb. hadde vært moro å se noe som jeg synes er verdt prisen.

 

når det gjelder arbeidskompensasjon, så er det i utgangspunktet riktig, isolert sett. men man må også huske på at et produkt kun er verdt det folk er villige til å betale for det. og slik hjemmesnekring har ikke jeg erfart at har høynet verdien på utstyret. ihvertfall ikke på finn, markedet jeg bruker som referanse. men uansett om det gjør det, vil det ikke likevel automatisk være enig. personlig synes jeg jobben som blir lagt inn, er unødvendig, og i beste fall verdiløs.

 

jepp. likte spesielt ordet "grandiose" i din beskrivelse av en del av annonsegalleriet på finn. mye morsom lesning der.

 

god påske til deg og alle andre her også. ser for meg at alle internettbaserte diskusjonsfora vil oppleve en forholdsvis stor aktivitetsøkning i denne hjemmepåsken. la oss håpe flere av de mindre aktive medlemmene her også tar turen innom, så blir dette en påske for alle oss som liker å kverulere.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@mislykketmusikant, jeg tok ikke helt at du snakket om hjemmesnekring - og det modifiserer jo det hele i stor grad. For å ta det først da, så er jeg helt enig - tror jeg. At folk fikser på ting hjemme skal jo ikke øke verdien på et instrument i nevneverdig grad, slik jeg ser det. Da blir jo også Farsundfareren et bedre eksempel. Men, det finnes folk som gjør relic-jobber på gitarer både smakfullt og fint. Eksemplene jeg listet i forrige post står seg enda, selv om jeg tror mange av de er ansatt av andre firmaer for å gjøre jobben, eller bygger gitarer fra grunnen (eller fra allparts, warmoth ol.). 

Hvorfor folk ønsker å kjøpe relic-gitarer tror jeg er ganske lett å svare på. For det første, som jeg allerede hintet til, tror jeg mange ønsker å føle de spiller på et vintage-instrument. Gitarer som er aget gir dem denne følelsen, uten at investeringen trenger å være like stor. For det andre tror jeg mange liker hvordan en innspilt gitar kjennes ut. Jeg har hatt min strat i åtte år nå, og den blir bedre for hver dag som går. Jeg tror dette motiverer mange til å ta frem pussepapiret.

Følgende vil kanskje virke både svevende og søkt, men jeg kjører på lell; jeg tror det inngår i en debatt om "relic" og "vintage" på en eller annen måte:
Vi lever i dag i en verden som for mange virker både fremmedgjort og stor. Tidligere var mennesker knyttet tettere til sitt lokalområde, sitt folk, og dets historie. I en verden hvor forventningen er at man skal være både global, moderne og adaptiv, uten tilknytning til "primitive" størrelser som egen kultur, lokalidentitet og tradisjon, tror jeg hangen mot det som er autentisk og ekte - for mange - er stor. Jeg tror det å ta del i en tradisjon med "vintage"-instrumenter (relic) gir en form for trygghet, et slags anker. Man er da del av "noe" som er større enn selvet, og man tar del i en tradisjon og historie. Jeg tror mange av tendensene vi ser i spesielt vestlig kultur er et uttrykk for dette, om det er LP-plater, retroklær, -kjøkkenredskaper eller -møbler. Et strålende eksempel er litteraturen, men det er en helt annen debatt. 

Kårny-filosofi over! 

Til slutt må jeg jo også si at det ikke var meningen å fremstå som aggressiv eller "sint". Jeg liker også å diskutere fyrrig! Spesielt nå som jeg ikke kan snakke med andre enn konemor. 

 

41 minutes ago, Pledrik said:

Skal få laget meg en kaffekopp med den der på👍👍

Jeg tar gjerne en kopp! 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor folk ønsker relicgitarer kan jo være så enkelt som grunnen til at hele tingen oppsto til å begynne med (så vidt meg bekjent). En eller annen gang i Nitten-pil-og-bue skal Keith Richards ha sendt en batch nye Fendere tilbake til fabrikken fordi de føltes "for nye". Eureka! så var en hel liten industri i gang.

Personlig har jeg ikke sansen for det, og for meg vil det trekke ned prisen uansett hvem og hvordan det er gjort. Respekterer at andre mener noe annet. Eller egentlig ikke. Jeg sitter på fasiten. Faen ta alle andre 🙂 !!!

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

57 minutter siden, Kossoff skrev:

@mislykketmusikant, jeg tok ikke helt at du snakket om hjemmesnekring - og det modifiserer jo det hele i stor grad. For å ta det først da, så er jeg helt enig - tror jeg. At folk fikser på ting hjemme skal jo ikke øke verdien på et instrument i nevneverdig grad, slik jeg ser det. Da blir jo også Farsundfareren et bedre eksempel. Men, det finnes folk som gjør relic-jobber på gitarer både smakfullt og fint. Eksemplene jeg listet i forrige post står seg enda, selv om jeg tror mange av de er ansatt av andre firmaer for å gjøre jobben, eller bygger gitarer fra grunnen (eller fra allparts, warmoth ol.). 

Hvorfor folk ønsker å kjøpe relic-gitarer tror jeg er ganske lett å svare på. For det første, som jeg allerede hintet til, tror jeg mange ønsker å føle de spiller på et vintage-instrument. Gitarer som er aget gir dem denne følelsen, uten at investeringen trenger å være like stor. For det andre tror jeg mange liker hvordan en innspilt gitar kjennes ut. Jeg har hatt min strat i åtte år nå, og den blir bedre for hver dag som går. Jeg tror dette motiverer mange til å ta frem pussepapiret.

Følgende vil kanskje virke både svevende og søkt, men jeg kjører på lell; jeg tror det inngår i en debatt om "relic" og "vintage" på en eller annen måte:
Vi lever i dag i en verden som for mange virker både fremmedgjort og stor. Tidligere var mennesker knyttet tettere til sitt lokalområde, sitt folk, og dets historie. I en verden hvor forventningen er at man skal være både global, moderne og adaptiv, uten tilknytning til "primitive" størrelser som egen kultur, lokalidentitet og tradisjon, tror jeg hangen mot det som er autentisk og ekte - for mange - er stor. Jeg tror det å ta del i en tradisjon med "vintage"-instrumenter (relic) gir en form for trygghet, et slags anker. Man er da del av "noe" som er større enn selvet, og man tar del i en tradisjon og historie. Jeg tror mange av tendensene vi ser i spesielt vestlig kultur er et uttrykk for dette, om det er LP-plater, retroklær, -kjøkkenredskaper eller -møbler. Et strålende eksempel er litteraturen, men det er en helt annen debatt. 

Kårny-filosofi over! 

Til slutt må jeg jo også si at det ikke var meningen å fremstå som aggressiv eller "sint". Jeg liker også å diskutere fyrrig! Spesielt nå som jeg ikke kan snakke med andre enn konemor. 

 

Jeg tar gjerne en kopp! 

hmmm. så du mener at det er en slags motkultur mot globalisering og andre fremmedgjørende elementer i hverdagen? at folk rett og slett bruker ordet "vintage" for å føle seg nærmere knyttet til ting?

svært interessant. høres fornuftig ut, når jeg tenker gjennom det.

kan det også være tanken bak "reissue"? en slags vanthet, om man vil? jeg vet mange folk mener `59 les paul er det ultimate, men man må jo også innse at utviklingen har tatt mange skritt siden 1959. gibson har kommet med mange nyvinninger siden da. en av de, som jeg liker godt (men som jeg sikkert får høre at jeg tar feil om. hehe), er den todelte nut`en til gibson. den i messing, som man kan stille høyden på. digger den. rustfritt stål frets er en annen ting jeg har veldig sansen for, ut i fra de få gangene jeg har fått testet det. usikker på når det ble først brukt, men har ikke hørt at det ble brukt på 59-utgaven.

 

den eneste skikkelig vintage gitaren jeg har testet, var en `62 fender stratocaster. for å være helt ærlig, synes jeg ikke det var noe spesielt, spillemessig, det er klart, det var moro å spille på en gitar som var verdt så mye, men jeg foretrekker mye heller min `94 clapton-stratt. det er klart, den er modifisert over flere år for å passe mine preferanser, men likevel.... jeg kjenner egentlig ikke så mye forskjell på stratocastere fra japan og oppover, så lenge de er skikkelig satt opp.

 

synes ikke du framstod som noe av de tingene. jeg ville bare forklare meg selv litt bedre, da det så ut som om vi snakket litt rundt hverandre.

jeg er på jobb hver dag, og treffer folk. jobben er "av sammfunnsmessig kritisk viktighet", så hos oss er det som vanlig. ser at det tærer litt på folk der alle er hjemme, enten hjemmekontor, permittert eller i karantene. blir vel en ny baby-boom om 9 mnd. eller en haug av skilsmisser.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Gmal skrev:

Hvorfor folk ønsker relicgitarer kan jo være så enkelt som grunnen til at hele tingen oppsto til å begynne med (så vidt meg bekjent). En eller annen gang i Nitten-pil-og-bue skal Keith Richards ha sendt en batch nye Fendere tilbake til fabrikken fordi de føltes "for nye". Eureka! så var en hel liten industri i gang.

Personlig har jeg ikke sansen for det, og for meg vil det trekke ned prisen uansett hvem og hvordan det er gjort. Respekterer at andre mener noe annet. Eller egentlig ikke. Jeg sitter på fasiten. Faen ta alle andre 🙂 !!!

 

Det er nok en myte, selv om historien er god. Likevel er det nok noe sannhet i den i og med at da man begynte å reprodusere eller forsøke å kopiere berømte vintage Fendere, Gibsons og andre, eid av profilerte artister, ville det jo vært merkelig å gi ut en replika som ser helt ny ut, og dermed ikke ligner gitaren den skulle kopiere i det hele tatt. Det er også en kjensgjerning at de gamle instrumentene "stjernene" spiller på er mye brukt for en grunn. Det kan i utgangspunktet sammenlignes med favoritt-jeansen som egentlig er helt utslitt, men bare sitter som et skudd, og er veldig behagelig å ha på seg fordi den er slitt på de stedene den gnagde da den var ny. (Ganske lite vindu der før de bare faller fra hverandre, men... Heldigvis er treverk noe sterkere enn tekstiler.)

Jeg må si at jeg selv liker de mest brukte gitarene mine bedre og bedre, jo mer jeg "sliter" og pusler på dem. 

Nå er det heldigvis slik at man kan velge å kjøpe et helt nytt og plettfritt instrument hvis man vil.

Endret av Audun
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Keith er myten, Don Was er årsaken. 

“I saw Don Was at his studio on Mulholland Drive in LA when he was recording the Stones in the early 90s,” says Black, “And he said he was attending the Grammys. Bonnie Raitt was nominated and he was her producer, and they were going to perform. He had a new bass and wanted to know if we could ‘beat up’ or distress the instrument so it wouldn’t look like new sneakers on the playground.”

https://guitar.com/guides/essential-guide/relic-guitars-untold-story/

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Dette nettstedet bruker cookies for å gi deg en best mulig brukeropplevelse Bruksvilkår.