Gå til innhold
Lunarious

Toner har emosjonelle betydninger, men hva?

Anbefalte innlegg

De betyr ingenting i seg selv, men oppnår først en verdi og mening straks du tillegger de det gjennom lytting og spilling. Musikk har svært liten verdi i seg selv, om noen, da den altså først får en mening når noen lytter til den. 

For å ta dette med skalaer så trodde man vel for hundreogørtenogførti år siden (antikkens Hellas) at enkelte bestemte skalaer og intervaller hadde en bestemt betydning i det store kosmiske og hele den smørja der. Vi er ikke helt der lenger nå, men kan vel på en måte enes om og slå fast at musikk har en betydning og verdi, men at det er greit å skille mellom en objektiv og kollektiv verdi, og musikkens subjektive verdi. 

  • Liker 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det har jo vært mye tro/overtro rundt dette opp gjennom tidene. Sjekk begrepene "tritonus", for eksempel.

Spesielle intervaller og tonearter kan sikkert gi spesiell mening for noen, men det er nok personavhengig, og ikke noe som ligger i musikkens natur i seg selv. Mener jeg.

  • Liker 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg tror dette med "tonearter" og emosjonell tilknytning har med skalaene man velger. Det at man knytter noe til bestemte tonearter tror jeg er pianoklaviaturspesifikt.  Når man snakker om at en toneart da har en bestemt emosjonell betydning tror jeg kommer av den tilknyttede skalaen man får når man bruker hvite tangenter og D som grunntone (= dorisk skala). 

http://www.musikkordboken.no/m-skalaer04.html

Sitat: 

Quote

Stamtonerekken består av tonene C D E F G A H. Modale skalaer er deler (moduser) av denne skala. Ved å spille en skala med startpunkt på hver av disse tonene, altså kun på de hvite tangentene, fremkommer det 7 spesielle navngitte skalaer.

Enkelt forklart utgjør disse skalaene det som kalles de modale skalaer, også kalt kirketonearter.

C D E F G A H C = Jonisk
D E F G A H C D = Dorisk
E F G A H C D E = Frygisk
F G A H C D E F = Lydisk
G A H C D E F G = Mixolydisk
A H C D E F G A = Eolisk
H C D E F G A H = Lokrisk

Modale skalaer kan deles inn i to hovedgrupper, dur-stemte og moll-stemte skalaer.

 

     Dur-stemte:
 
     Moll-stemte:
 
 
 

Det er jo ingenting i veien med å ha en dorisk skala i alle de 12 tonene i vestlig toneskala, men i pianoverdenen knyttes altså skalaene til grunntonen som gjør at skalaen kan spilles på hvite tangenter.

Endret av sarge
  • Liker 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Alle som har sett This Is Spinal Tap vet at D-moll er den tristeste tonearten.

  • Liker 9

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Kan dere gi meg gode lenker til tritonus? Som CastroFiber sa. Jeg prøvde å kjøpe en bok men det gikk ikke.

 

takk

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Enkel, men helt grei fremstilling her.

http://www.elgitar.com/tritonus

Enkleste er å finne frem til intervallet på gitaren din, spill, og lytt..., men husk at intervallet, og kun dette intervallet alene, oppleves helt annerledes spilt for seg selv enn sammen med andre intervaller. I akkorder med sterk tritonus-følelse har vi dur-akkorder med forminsket kvint - kalt "b5". En dominant 7-akkord har også tritonus-intervallet, men spenningene og dissonansen som intervallet skaper oppleves kanskje ikke like sterkt da spenningen oppstår mellom ters og liten septim, og ikke mellom grunntonen og forminsket kvint som i nevnte "b5"-akkord.

Andre akkorder med tritonus-intervallet som er greit å nevne er moll-akkorder med b5 og septim (m7b5) og dim-akkorder (som rent teoretisk vel egentlig skal sies å bestå av kun mollterser).

Endret av Truckstop Chuckie

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
4 timer siden, Truckstop Chuckie skrev:

Enkel, men helt grei fremstilling her.

http://www.elgitar.com/tritonus

Enkleste er å finne frem til intervallet på gitaren din, spill, og lytt..., men husk at intervallet, og kun dette intervallet alene, oppleves helt annerledes spilt for seg selv enn sammen med andre intervaller. I akkorder med sterk tritonus-følelse har vi dur-akkorder med forminsket kvint - kalt "b5". En dominant 7-akkord har også tritonus-intervallet, men spenningene og dissonansen som intervallet skaper oppleves kanskje ikke like sterkt da spenningen oppstår mellom ters og liten septim, og ikke mellom grunntonen og forminsket kvint som i nevnte "b5"-akkord.

Andre akkorder med tritonus-intervallet som er greit å nevne er moll-akkorder med b5 og septim (m7b5) og dim-akkorder (som rent teoretisk vel egentlig skal sies å bestå av kun mollterser).

Er så deilig å vite at så mange av dere er helt hinsides mer nerdete enn meg - og det skal godt gjøres?

  • Hehe 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det at intervaller, skalaer og akkorder har bestemte kvaliteter av en emosjonell karakter er en utdøende/død tanker for de fleste som sysler med musikkteori i dag.

Alt handler jo til syvende og sist om kontekst, som Truckstop Chuckie er inne på. Man kan fint spille seg gjennom et bluesskjema med å kun bruke tritonus-intervallet, uten at det overhodet gir noen spesiell dissonant følelse. Og hvis man synger tostemt i parallelle kvinter gir det uendelig mer utfordrende enn hvis man synger helt solo. For min del vil alltid en melodisk spilt kvint oppover være et vakkert intervall, pga at jeg husker det veldig tydelig fra en film jeg så vanvittig mange ganger på videregående. For en venn av meg er det det aller kjipeste intervallet i verden. Kontekst, kulturelle betingelser, personlige minner, etc. avgjør mye. :) Og da har vi ikke engang nevnt hvilket instrument som spiller intervallet - det er forskjell på cello og theremin. 

Mange musikere sorterer kirketoneartene etter hvordan de klinger - med dorisk i ene enden og lokrisk i den andre - for å gi seg selv en slags "spenningspalett" å jobbe med. Men hvis man hører på de første taktene av Miles' solo på "So What" så er det utrolig mye spenning å hente fra en dorisk skala hvis man gjør det riktig. Og en skala som B lokrisk mister mye av sitt preg hvis du spiller den over en C-dur akkord. Jeg puslet meg tålelig igjennom dette kurset med Gary Burton for noen år siden, det var veldig moro mtp hvordan man forholder seg til skalaer og akkorder (men jeg ser nå hvor mye jeg har glemt, bør nesten ta det en gang til).

Ting som er kjekt å lese for å få litt mer innsikt (begrenser meg til litteratur på norsk):

  • Knut Djupdal - Musikkteori. Denne fikk jeg på folkehøgskolen, og den er beregnet på voksne som vil lære seg musikkteori. Har en del øvingsoppgaver, så den er fin til selvstudie.
  • Alternativ: Finn Benestad - Musikklære. Grundig og god innsikt i alle grunnleggende begrep og verktøy for musikkteori. 
  • Videre fordypning: Bjørn Kurse - Jazzteori, grunnleggende prinsipper. 

Spør ditt lokale bibliotek, dersom de ikke har boka inne kan de fikse den på fjernlån. :)

  • Liker 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
På 4.8.2017 den 14.53, Aphelion skrev:

Alle som har sett This Is Spinal Tap vet at D-moll er den tristeste tonearten.

Haha, ikke sant :)

Denne var litt interessant i så måte:
 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
På 20.8.2017 den 13.22, PerA skrev:

Det at intervaller, skalaer og akkorder har bestemte kvaliteter av en emosjonell karakter er en utdøende/død tanker for de fleste som sysler med musikkteori i dag.

Alt handler jo til syvende og sist om kontekst, som Truckstop Chuckie er inne på. Man kan fint spille seg gjennom et bluesskjema med å kun bruke tritonus-intervallet, uten at det overhodet gir noen spesiell dissonant følelse. Og hvis man synger tostemt i parallelle kvinter gir det uendelig mer utfordrende enn hvis man synger helt solo. For min del vil alltid en melodisk spilt kvint oppover være et vakkert intervall, pga at jeg husker det veldig tydelig fra en film jeg så vanvittig mange ganger på videregående. For en venn av meg er det det aller kjipeste intervallet i verden. Kontekst, kulturelle betingelser, personlige minner, etc. avgjør mye. :) Og da har vi ikke engang nevnt hvilket instrument som spiller intervallet - det er forskjell på cello og theremin. 

Mange musikere sorterer kirketoneartene etter hvordan de klinger - med dorisk i ene enden og lokrisk i den andre - for å gi seg selv en slags "spenningspalett" å jobbe med. Men hvis man hører på de første taktene av Miles' solo på "So What" så er det utrolig mye spenning å hente fra en dorisk skala hvis man gjør det riktig. Og en skala som B lokrisk mister mye av sitt preg hvis du spiller den over en C-dur akkord. Jeg puslet meg tålelig igjennom dette kurset med Gary Burton for noen år siden, det var veldig moro mtp hvordan man forholder seg til skalaer og akkorder (men jeg ser nå hvor mye jeg har glemt, bør nesten ta det en gang til).

Ting som er kjekt å lese for å få litt mer innsikt (begrenser meg til litteratur på norsk):

  • Knut Djupdal - Musikkteori. Denne fikk jeg på folkehøgskolen, og den er beregnet på voksne som vil lære seg musikkteori. Har en del øvingsoppgaver, så den er fin til selvstudie.
  • Alternativ: Finn Benestad - Musikklære. Grundig og god innsikt i alle grunnleggende begrep og verktøy for musikkteori. 
  • Videre fordypning: Bjørn Kurse - Jazzteori, grunnleggende prinsipper. 

Spør ditt lokale bibliotek, dersom de ikke har boka inne kan de fikse den på fjernlån. :)

Takk.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Dette nettstedet bruker cookies for å gi deg en best mulig brukeropplevelse Bruksvilkår.