Samleobjekter - noen betraktninger

[sidney]

Noen betraktninger om samleobjekter.

Jeg er født med samlemani, og har opp i gjennom samlet på mye rart. Jeg drømmer som mange andre om å en dag oppdage at noe jeg har, er blitt verdt en masse. Det kommer nok ikke til å skje, da samleobjekter som stiger sterkt i pris, gjerne ikke ble innkjøpt som samleobjekter. Det er masse eksempler på dette – det beste er kanskje frimerker. Dette har vært samleobjekt så lange folk har samlet på ting, og alt som finnes av interessante merker er allerede sortert og priset opp av noen som vet hva de driver med. Sannsynligheten for å komme over en skatt på Finn, er derfor svært liten. Det finnes naturligvis interessante merker på Finn, men da antar jeg at både kjøper og selger vet hva det er verdt.

Gitarer har den fordelen at de faktisk er bruksgjenstander. Det betyr i praksis at man ikke kjøper de primært som samleobjekter, men som noe man kan spille på. Jeg er utelukkende interessert i bruksverdi når jeg handler, ettersom jeg tror samleverdi er veldig lite interessant på det meste som ligger ute. Jeg har dog sett meg litt lei på at mange selgere oppgir at de selger samleobjekter, når det opplagt ikke er tilfellet.

Jeg presiserer at dette er min mening om saken, og at jeg like lite som deg kan spå hva som er ettertraktet om 50 år.

Hovedsakelig dreier samleverdi seg om hvem som har eiet instrumentet. Dette må naturligvis dokumenteres skriftlig. Som utgangspunkt vil jeg si at det skal svært store navn til før vi snakker om mange hundre tusen. Jeg tror den dyreste gitaren som er solgt er Claptons Blackie, etterfulgt av noen greier fra Beatles og Hendrix. Det er altså ikke hyttegitaren til Kari Svendsen vi snakker om. Det kan også bemerkes at det gjerne er gitarer som har blitt brukt en del i konserter som oppnår høye priser. Man skal allikevel ikke kimse av norske artister – det er klart det er moro å ha «gitaren til Øystein Sunde», men verdien ligger nok hovedsakelig i at det er en god gitar. Så får man plusse på litt for ei god historie. Jeg sier ikke at dette ikke er verdt noe, men vi snakker nok ikke om de store beløpene.

Om man ikke har store navn knyttet til instrumentet er det egentlig 2 ting som gjelder, Fender og Gibson.

Fendere fra tida da Leo Fender eide og drev selskapet er naturligvis snacks. Det handler da om to ting – hvor originale de framstår, og hvor godt de kan dokumenteres å være originale. Alt utover å bytte strenger stjeler verdi. I 1965 ble selskapet solgt til CBS, og selv om kvaliteten holdt seg i starten, er det bred enighet om at CBS satset mer på økonomi og mindre på kvalitet. Dette ble også slutten for selskapet, da gitarene og bassene etter hvert var så dårlige at de ikke solgte. En tidlig CBS kan være et svært bra instrument, men det er som jeg skriver svært vanskelig å verifisere alder og samleverdien er nok så som så. Dog snakker vi spennende ting. Det er klart en 66 original strat har verdi, men vi snakker ikke om mange hundre tusen.

70 – tallet er svært lite interessant når det gjelder Fender. Instrumentene er gjennomgående ikke gode nok, og samleverdien er deretter. Jeg ser haugevis av selgere på Finn som prøver å hause opp telecastere fra 70- tallet, men her kommer alle problemene inn på en gang. For det første er instrumentene overpriset i utgangspunktet, da de selges som samlerobjekter. Kvaliteten er som regel dårligere enn det du får på en splitter ny en, og selv om mange mener det finnes noen ok eksemplarer fra 70- tallets samlebånd, er det merkelig at alle som legges ut på Finn er svært gode. Mye av det som ligger ute er også instrumenter som er satt sammen av diverse «gamle» deler. Det er umulig å datere disse ut fra treverk. Man kan naturligvis datere tre, men det er ikke veldig vanskelig å finne gammel Ask eller lønn. Man kan også muligens datere lakken, men jeg vet ikke om noen som gjør dette for en billig penge. Det er god grunn til å tro at mange av samleobjektene fra godtida er tvilsomme. Det handler til syvende og sist om å få skriftlig dokumentasjon på at det du har er det det er. Jeg vet ikke om noen som kan gjøre dette i nærheten av Norge.

Ofte ser jeg at folk snakker om samleverdi på CS- instrumenter og til og med «special editions», og mitt råd er opplagt å glemme det. Dette er gode instrumenter, men samleobjekter – neppe. Det er mulig at det ligger noe i masterbuildt fra masterbuildere som senere skaffer seg et navn. Det hadde muligens vært interessant med en Fender bygget av John Suhr. Alt som ikke er masterbuildt, mener jeg er helt uinteressant som samleobjekt – dog finner man mange gode gitarer der. Når folk legger ut en standardstrat fra 90- tallet som samleobjekt tenker jeg at det er helt uinteressant, på grensen til svindel.

Gibson kjenner jeg ikke særlig godt til, men prismessig er det på nivå med Fender. Spesielt interessant er Les Paul fra 50- tallet. Det kan også nevnes at 70- tallet nok var bra for Gibson og at en Les Paul fra 71, nok er mer interessant enn en Tele fra samme år.

Når det gjelder andre ting er jeg generelt skeptisk. Akustiske gitarer kan være spennende, men da skal det være skikkelig bra og skikkelig gammelt. En Gibson kassegitar fra 1970 er sikkert et godt instrument, men jeg ville tonet ned samleverdien.

Det er mye annet enn Fender og Gibson på markedet også. Jeg ser ikke spesielt stor samleverdi på noen ting der, utover poenget at noen storheter kan ha brukt instrumentet på viktige konserter. Selv er jeg glad i Warwick basser, og jeg har et par tidlige eksemplarer av disse, men jeg har dem som bruksinstrumenter og ser vel ikke noe stort samlerpotensiale i dem. Japanske billiggitarer fra 70- tallet er ikke samleobjekter! Om noen vil ha dem er det på grunn av nostalgi..

Skal man samle for å øke verdi, tenker jeg det er tre muligheter.

Den første er å kjøpe noe som er skikkelig interessant, dyrt og dokumentert i huet og rævva. Det er godt mulig at en gitar benyttet av Jimi Hendrix vil stige i verdi, eller at en 1954 strat også vil gjøre det. Spørsmålet er om man ikke får bedre avkastning på pengene på andre måter…

Den andre er å snuble over noe. En gubbe på bygda spilte i danseband på 60-tallet, er nå død og barna rydder på loftet. Der ligger det en gitar…

Tredje mulighet jeg ser er flaks…. Man kjøper en gitar og selgeren blir senere legendarisk. Jeg tror kanskje den norske gitaren jeg synes er mest spennende er telen til Jokke. Den har opplagt samleverdi – ikke i Hendrix- klassen men dog… Telen til Andy Summers, Jazzbassen til Jaco og sikkert greiene til Kurt Cobain. Poenget er å få kloa i dem før gutta blir verdensstjerner – nå er det for sent.

Det er også greit å huske at de fleste stjerner falmer, og at det ikke er sikkert at navnet overlever de neste 50 åra. Jeg husker ikke hvem som vant idol året etter Kurt Nilsen for å si det slik.

Den beste anbefalingen er kanskje å glemme hele samleideen og i stedet lete etter gode instrumenter. Om man har lyst til å leke med gitaren til SRV, finnes det rimelig gode kopier å få tak i.

Edit: Rettet noen trykkfeil og ryddet litt opp i mellomrom.

Endret Mars 25, 2016 av sidney

[OsamaFetLaden]

AFAIK er søttitalls Gibson også dårlige greier----"Norlin era" er ikke et kvalitetsstempel når man snakker gitarer, men er forsåvidt det når man snakker transistorforsterkere.

 

Edit: Leifs autokorrektur AS

Endret Mars 25, 2016 av OsamaFetLaden

[Hyrcanian]

Skal man samle på noe, bør det man samler på være tilgjengelig, både i marked ikke minst for budsjettet man har.
Det går ikke ann å si at:  "Jeg  samler på "krigsfly" fra WWII, men foreløbig har jeg ingen."
Man kan temasamle på alt, det trenger ikke være 'retro/vintage'. Selv samla jeg en stund på noen Boss OD-1,
men interessen min for de er i øyeblikket nede i en bølgedal, til fordel for noe annet.

 

Endret Mars 25, 2016 av Hyrcanian

[sidney]

Den kassa der står det respekt av. Moro at du samler på slikt. Jfr. hovedinnlegget vil jeg gjerne presisere at folk gjrne må samle av forskjellige grunner - alt som gir deg glede.... Hovedpoenget der handler om prissetting, og at påstått samleverdi i de aller aller fleste tilfellene er et forsøk på å manipulere deg til å betale overpris.

Nostalgi er en fin ting det, men det er ikke mange andre som betaler i dyre dommer for din nostalgi.

[Hyrcanian]

1 minutt siden, sidney skrev:

......... påstått samleverdi i de aller aller fleste tilfellene........

....noe lureri.
'Samleverdi' er som regel ens egen affeksjon.
'Verdi' er enklere....

(høy) Verdi = (liten) tilgjengelighet + (stor) etterspørsel

[+Pledrik]

En klok mann med masse gamle morsomme ting sa til meg at de aller fleste samleobjekter av verdi har alltid hatt en viss verdi. En gammal Ferrari har aldri vært billig, en 50-talls burst har aldri heller vært billig. Personlig er jeg av den oppfatning av at svært få ting laget etter 1970-ish kommer til å få stor verdi i fremtiden. Har det et lcd-panel eller et moderne kretskort så er det for nytt:).

[sidney]

Satt akkurat og så etter en Amiga på Finn, og tenker vel at tidlige datamaskiner er litt interessant. Spesielt hadde det vært interessant om jeg tenkte dette i 1994.

Tror vel også gamle mobiler kan være noe.

[Hyrcanian]

En ofte velkjent misforståelse er at, er det gammalt nok er det verdifullt.
Gamle ting er som oftest noe rask.

[OsamaFetLaden]

ingenting illustrerer gammelt rask bedre enn gamle datamaskiner. Pinlig utdaterte allerede 18 måneder etter de var på høyden og etter dagens standard direkte latterlige. Men folk betaler faktisk fortsatt penger for mange av dem. Cluet er nok å bli assosiert med gode opplevelser, om man skal bli samleobjekt.

[skela]

Det er samleverdi på enkelte eldre Apple-produkter. 

 

 

Ferrari og Rolex er også eksempler på avlegs teknologi som har interesse av hovedsakelig nostalgiske grunner. 

Endret Mars 25, 2016 av skela

[GunnarpåMo]

Man kan samle på alt mulig. Har f.eks samla på fugle-egg (den gangen det ikke var miljøkriminaliter), biller og diverse samlekort som ofte kom i tyggegummipakker.

Samle-genet kan nok også slå når det gjelder musikkutstyr, men det er nok bare å lure seg selv å tro at man kan gjøre penger på verdiøkning.

Det som viser seg å holde i pris (og kanskje også øke) er de aller tidligste eksemplarene som kom av det som har blitt klassikerere.

Vintage markedet fikk seg en skikkelig smell i 2008, og ser ikke ut til å ha kommet seg etter det.

 

[Hyrcanian]

44 minutter siden, GunnarpåMo skrev:

....bare å lure seg selv å tro at man kan gjøre penger på verdiøkning.

So very true.

[CastorFiber]

Istemmer.
Jeg fikk for noen år tilbake flere årganger med Fantomet. Nå var de rundt tretti år gamle, og jeg tenkte jeg kunne selge de for noen kroner bladet, mest fordi jeg syntes det var for ille å kaste de. Lang historie kort, jeg endte opp med å gi de bort mot avhenting.

[zed]

For 15 år siden man kunne kjøpe Klon Centaur på finn for 2-3 tusen kr uten problemer, og jeg viste ikke hva var det for noe, jeg tenkte at det var noe hjemmelaget "Klon" kopi av noen anen pedal?😁

[WelhavenT]

Må forresten skyte inn at det meste av de gitarene jeg kjøpte og solgte for 6-7 år siden, har jeg ikke hatt nubbsjangs til å anskaffe nå om dagen. Type Collings, CS Gibson osv. Dér har det skjedd noe med bruktprisene, gitt.