Web Analytics
Jump to content

Fremtiden til Ebony (Ibenholt)


Morten Larsen
 Share

Recommended Posts

Tenkte jeg skulle dele en link og se om dere godtfolk er interessert i fremtiden til Ebony (ibenholt). Det finnes kun 1 land i verden hvor det finnes Ebony i antall og kvalitet nok til gitarbygging (Kamerun). Her er et intervju med Bob Taylor (stifter av Taylor Guitars). Egentlig ikke så interessant hva 1 mann mener, men akkurat denne mannens tanker er ganske interessante allikevel, ettersom Taylor eier rettighetene til 75% av verdens gjenlevende lovlige Ebony-forekomster. Nesten alle gitarprodusenter i hele verden (med unntak av noen små) kjøper Ebony fra dem. Det vil si at det er nettopp Bob Taylor som bestemmer hvilken farge du får på gripebrettet i gitarer de neste 10-20 årene, og hva den skal koste, uavhengig av merke.

Bærekraftig hogst av regnskogstømmer og skjeldne tresorter diskuteres heftig i de fleste andre bransjer, men vi hører lite om dem i gitarbransjen. De 2 store produsentene av akustisk gitar (Martin og Taylor) har egne bedriftsavdelinger som kun jobber med bærekraftig drift, re-plantingsprosjekter og R&D knyttet til effektiv utnyttelse av treverk, nettopp for å sikre at barna dine kan spille på gitar lagd av skikkelig plank. Har vært heldig nok til å besøke dem og diskutere dette flere ganger, så hvis noen har spørsmål om hvordan de gjør dette er det bare å fyre løs.

Hva synes du? Og kjøper du kun jevn, svart ebony, eller tåler du litt farger i den? Hva synes dere om de nye plast/kompositt-gripebrettene i f.eks Gibson Midtown? Jeg personlig liker både farget ebony og kompositt, men vet mange har sterke meninger om dette (selv om dette neppe blir den "heteste" tråden på forumet)

Link to comment
Share on other sites

Håper folkene hos Tylor er intelligente nok til å opprettholde en bærekraftig utvikling da.

Synes forsåvidt det er kult at folk som Suhr tenker nytt (baked maple).

For min del har det vel heller liten betydning, da jeg foretrekker og helst bruker maple eller rosewood

Link to comment
Share on other sites

Jeg liker følelsen av ibenholt like mye som utseende. Det faktum at man kan farge treet mørkere om nødvendig gjør at jeg ikke har noe imot flerfarget ibenholt.

Ettersom kun 10% av trærne de kutter ned viser seg å bestå av ensfarget ibenholt er nok det like greit. ;) Blir jo 10 ganger så mye treverk av det. Spillefølelsen og holdbarheten til ibenholt er jo i en klasse for seg.

Link to comment
Share on other sites

Hvorfor ser vi ikke lønnehals på akustiske gitarer?

Googlet det litt, og ser ut til at det er et par forklaringer der ute. Den første er rett og slett det estetiske, at det "ser bedre ut" med rosewood. En annen er at lønn skal være tyngre (uten at jeg har noen oversikt over tettheten til hverken lønn eller rosewood), slik at man får en tyngre hals i tillegg til at rosewood vist nok skal resonere bedre på en akustisk enn det lønn gjør.

Personlig vil jeg tro det har mest med det estetiske og det at vi gitarister er særs konservative. Derfor velger vi det tradisjonelle.

Link to comment
Share on other sites

"Det vil si at det er nettopp Bob Taylor som bestemmer hvilken farge du får på gripebrettet i gitarer de neste 10-20 årene, og hva den skal koste, uavhengig av merke."

"Bærekraftig hogst av regnskogstømmer og skjeldne tresorter diskuteres heftig i de fleste andre bransjer, men vi hører lite om dem i gitarbransjen."

Tror ikke Bob bestemmer så mye farge på gitarene min, jeg har som andre har hals av maple. Men bra video og all æra av Bob som bestemte seg for at det er meningsløst å legge igjen 91% av trærne i skogen og gjøre noe for å forandre på hvordan vi tenker. Litt synd at de har brukt 25 år på å finne det ut da, da ligger det jævlig mange trær igjen i den skogen...... men men vi greier jo å dyrke juletrær så hvis dem legger hodene i bløt finner de sikker en løsning på det her oss.

Hvis du savner diskusjon rundt dette er det jo bare å sjekke rabalderet rundt raidene hos Gibson og rosewood/Ebony. Det har vel vært disutert til døde rundt omkring. Men det var jo pussig det han sa om at de tok ut 200 stammer Ebony om dagen ulovlig i Madagaskar. Hmmmmmmm mon tro hvor de endte opp?

"That's beyond our understanding in buying"..... oh well han Henry kunne lært en ting eller to av Bob Taylor. Eller hva med " There was nothing that would indicate that the "illegal madagascar ebony" we bought had any illegality........................ oh boy, snakk om padling.

http://youtu.be/XqjLKqqHD_o

Edited by Gluke
Link to comment
Share on other sites

Jeg må innrømme at gripebrettet han presenterte der var nydelig. Dette vil jo gjøre gripebrettene unike med sine "flekker". Om ikke annet kan de vel gjøres mørkere med oljer etc. uansett, så om man hater det kan det fikses?

Spør du meg er det mye viktigere å ikke utrydde tresorter enn å tilfredsstille gripebrettfetisjister. Kudos til Bob Taylor. :)

Edited by Heilage
Link to comment
Share on other sites

Uhm, dette er sikkert et dumt spørsmål, men hvordan merker man forskjell i spillefølelsen på de ulike typene gripebrett? Når jeg spiller, så berører aldri fingrene mine gripebrettet. De hviler på strengene, som heller ikke berører gripebrettet, men svever over det i spenn mellom to bånd.

Er det bare jeg som er svært letthendt, eller merkes det på en annen måte? Jeg kan ikke si at jeg merker forskjell på gripebrettene på de to gitarene jeg har (ebony + rosewood), men jeg vil på ingen måte klassifisere meg selv som noen særlig god gitarist heller. Jeg hører kanskje forskjell, og merker forskjell i halsprofil. Men følelsen av gripebrettet? Nope... :unsure:

Link to comment
Share on other sites

For å finne ut det må man vel ha identiske gitarer, bare med forskjellige gripebrett. LPen min tror jeg har ibenhold, og straten har lønn, men det er jo den enorme forskjellen i typen gitarer som utgjør mesteparten av forskjellen, vil jeg tro.

Link to comment
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.
  • Siste aktive tråder

    • Høres helt sykt ut. Men takk for infoen. Ser jeg har litt lesning å gjøre nå.    Ha en fin kveld videre. 😊
    • Det er vel en ting midt imellom;Hva selgeren forventer(kan jo være litt fantasi) og hva en kjøper er villig til å betale.
    • Nesten 13000 dollar for en mint condition Wandre BB. Er dette réelle priser eller fullstendig fantasi tall? 
    • Jøss. Tusen takk for infoen, det settes stor pris på. Neste må da være å få gjort noe med den gyselige lakken, ettersom den ikke er orginal så står jeg da med to muligheter. Prøve å fjerne den for å få frem orginal finishen eller finne ut hvilke farger de kom med da den var ny å re-lakkere den, men det sitter langt inne. Hadde vært best å prøve å få frem orginalen.   Med litt google translate så tror jeg at jeg bommet på årstall. Er nå rimelig sikker på at den er fra Juli 1959.    Ble også medlem av Wandre gruppa på facebook.    Tusen takk for hjelpen din mister. Var hwlt lost på hva dette var for en snodig sak. 
    • Fabrikken kom igang i 1958,så det er nok 58. Har ikke så mye mer,men kan si at det ser ut som disse gitarene er verd endel: https://www.guitar-list.com/compareprices/23856/us/electric%2Bguitars De har også en facebookside: https://www.facebook.com/groups/47506813863/?mibextid=HsNCOg Her er en side med bilder og info: https://www.fetishguitars.com/wandre/ Og en google oversettelse fra fransk wikipedia: "Wandré er en italiensk produsent av gitarer, spesielt elektriske, som var aktiv i årene 1957 til 1969. Markedsposisjonen var på den tiden ganske marginal, men den ekstreme originaliteten til kreasjonene har gjort det siden slutten av det 20. århundre. et ekte kultmerke. Den ekstravagante Antonio Pioli Antonio Vandre Pioli, med kallenavnet "Wandré" (født 6. juni 1926 i Cavriago, død 15. august 2004 i Montecchio Emilia) var sønn av en variert snekker innen lutheri, som etterlot seg en rekke kontrabasser, mandoliner og fioliner av utmerket faktura. . Meget ung, Antonio Pioli utmerker seg ved sin eventyrlyst, går våren 1944 inn i motstandsbevegelsen og tar maquis, knapt 18 år gammel. I etterkrigstiden ble han anleggsformann, jobbet en tid i Calabria, men returnerte til hjemlandet tidlig i 1957 for å ta opp farens spesialitet som luthier. En venn, hvis familie eide en fabrikk, ga ham et verksted for å utvikle denne aktiviteten der Wandré veldig raskt viste en overfylt fantasi i jakten på former og tekniske løsninger. Drevet av den økende suksessen til produksjonene hans, fikk han bygget en fabrikk i Cavriago som aldri hadde blitt sett, på en helt sirkulær plan, bygget på sine egne planer for å optimalisere naturlig belysning og for å forkorte overføringer fra ett verksted til et annet . Fra 1970-tallet mistet Antonio Pioli interessen for musikkinstrumenter og overførte sin sprudlende kreativitet til andre felt som design av skinnklær, tilpasning av motorsykler, maling, scenekunst, etc. Rundfabrikken Cavriago kom i drift i februar 1958. Dette var tiden da rock 'n' roll fortsatt var i sin spede begynnelse i Europa. Wandré-merket er det første i Italia som masseproduserer elektriske gitarer. Mesteparten av denne produksjonen ble først markedsført av det milanesiske firmaet Meazzi, under "Framez"-logoen. Deretter vil Wandré opprettholde et voksende partnerskap med Davoli-selskapet, kjent som en forsterkerprodusent, og som produserer mikrofonene som er montert på Wandré-gitarer. Firmaet var på sitt høydepunkt i årene 1960 til 1962. Wandré-gitarer ble distribuert i utviklede land, inkludert USA (spesielt under private merker som Avalon, Avanti, Noble, Orpheum). Men Cavriago-anlegget er ikke lenger tilstrekkelig til å møte etterspørselen, noe som vil tillate andre europeiske produsenter som har investert i overdreven industrialisering (Eko, Framus, Hagström) å ta markedsandeler. Wandré lot seg gradvis stå bak i løpet av 1960-tallet. Antonio Pioli var mye mer en kunstner enn en markedsføringsmann. Utformingen av instrumentene hans, med en dristighet som noen ganger anses som sjokkerende, avsetter flere potensielle kunder enn den tiltrekker seg. Dens tekniske nyvinninger (som aluminiumshalsen som går fra hodestokken til broen) er så i utakt med resten av markedet at de virker mistenkelige. Det er nettopp disse faktorene som vil føre til revalueringen av Wandré-gitarer fra 1980-tallet og fremover. ivrig ettertraktede og høyt rangerte samleobjekter (selv den enkleste Wandré får høye priser), så mye at det er rapporter om økende utseende av flere eller mindre dårlig imiterte forfalskninger. Foruten gitarer produserte Wandré elektriske basser, kontrabasser (først akustiske, deretter elektriske, uten lydboks) og lap steel-gitarer. Verdsatt for sitt uvanlige utseende, er Wandré-gitarer også verdsatt for sin karakteristiske lyd, litt jazzete med en metallisk undertone. Den amerikanske gitaristen og sangeren Budy Miller bruker veldig ofte en Wandré Soloist type 1964. Andre artister som Joe Perry, Sean Lennon, Eduardo Leal de la Gala, Yarol Pouaud, Matthieu Chedid spiller på Tri-lam 1960 og BB-modeller. Til hyllest til Antonio Pioli, for 10-årsdagen for hans død, ga den tyske produsenten Duesenberg ut i 2014 en ny modell av gitar kalt Wandrella, som ikke er en kopi av noen Wandré, men er inspirert av estetikken til Mark."
  • http://www.BILDELERstore.co.no

  • Støtt driften av GitarNorge


  • Https://Www.AutoDELER.co.NO
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.