Web Analytics
Jump to content

Joe Bonamassa - Driving Towards the Daylight


Kossoff
 Share

Recommended Posts

Jeg må si jeg er litt skuffet over platen.

Noen av sporene var vedig pop-ish på en måte jeg ikke likte. Det å lage husmormusikk har jo Bonamassa klart fint før, så her var det rett og slett bare ikke like kult som før.

Favorittsporet på platen så langt er vel Heavenly Soul.

Link to comment
Share on other sites

Tror man må gi den litt tid egentlig.. jeg måtte gi Dust Bowl en liten stund også før jeg digga noen sanger på den skiva..

men enig at var veldig kjedelig plate, hvor er den rocka blues ? :)

men skal jo mye til for å slå live from albert hall.. elsker alle sangene på den skiva! samt rekkefølgen på det hele

Link to comment
Share on other sites

Ikke på Wimp? Masse Bonamassa der, men ikke denne...

Mener å se at den lå på canal digital boksen oppe, så da skal den ligge der :)

men bruker i hovedsak spotify selv.

Forøvrig liker jeg plata mer og mer, Driving Torwards The Daylight er helt nydelig etter å hørt gjennom den x antall ganger, ja ikke noe rocka blues, men igjen veldig chill sang

Link to comment
Share on other sites

har gått på repeat her nå på Wimp, jeg synes plata er bra! Liker den bedre enn Dust Bowl.. Ikke helt Ballad of John Henry, den er fremdeles favoritten.

får noen Zeppelin / Page vibber innimellom her, men det gjør ingenting!

Whos been talking er jo en god Whole Lotta Love rip-off.. Men plata blir bare bedre etter flere høringer.

Link to comment
Share on other sites

Litt offtopic, men jeg prøver meg lell!

Er ikke mange månedene siden jeg oppdaget Bonamassa og har i ettertid merket meg at det er veldig mye negativitet om ham rundt om på nettet. Noen som vet bakrunnen for dette?

F.eks var han aktiv bruker på The gear page før, men måtte bare slutte å bruke siden da folk angrep han for de utroligste ting.

Rolling stones magazine har ikke nevnt navnet hans i det heletatt.

Er det kun misunnelse eller er det noe mer som ligger bak?

Link to comment
Share on other sites

  • 3 weeks later...

Vil tror det er rein misunnelse......Ser ofte folk mene ditt og datt om spellingen hans den negative veien,for så å ramse opp ene trubaduren etter den andre som liksom skal være myyyye bedre gitarist og musiker osv.....

Tror ikke folk helt takler at det er kommet en kar inn i blusen som virkelig kan spille fort og kontrollert,og samtidig ha en feel som er enestående.

Han kan minne om mangen,blant annet eric johnson,men hvem er det i dag som har sin helt egen stil uten å minne om en eller annen god gitarist?????Ikke mangen jeg vet om i allefall...

Traff han i Bergen når han spilte her i 2011.Sa hei til han og han stoppet opp og pratet i vei i lengre tid som om jeg skulle kjenne han,Er ikke mangen som gjør slikt med fansen sin i disse dager.

Tror enkelte skal jekke seg ned med å kritisere,iallefall når de de veldig ofte fremdeles sitter på gutterommet med en ustemt gitar,og lurer på hvordan de skal få den til å virke........ :P :P :P :P

Link to comment
Share on other sites

Godt spm. her rioi.

Jeg tror mange har et "problem" med Bonamassa av to enkle grunner:

1. Han er villig til å bryte grensene for det som vanligvis er blues.

2. Han er på mange måter en veldig moderne gitarist. I den forstand at han bruker en del klang og spiller til tider veldig fort.

Nå kan det være jeg trår veldig feil, men Bonamassa er vel en av de første gitaristene som har blitt verdenskjent ved aktiv bruk av internett. Det har seg også slik at på internett er det mange som gjemmer seg bak tastaturet og bruker store ord.Det kan jo også være en uheldig kombinasjon?

Link to comment
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.
  • Siste aktive tråder

    • Høres helt sykt ut. Men takk for infoen. Ser jeg har litt lesning å gjøre nå.    Ha en fin kveld videre. 😊
    • Det er vel en ting midt imellom;Hva selgeren forventer(kan jo være litt fantasi) og hva en kjøper er villig til å betale.
    • Nesten 13000 dollar for en mint condition Wandre BB. Er dette réelle priser eller fullstendig fantasi tall? 
    • Jøss. Tusen takk for infoen, det settes stor pris på. Neste må da være å få gjort noe med den gyselige lakken, ettersom den ikke er orginal så står jeg da med to muligheter. Prøve å fjerne den for å få frem orginal finishen eller finne ut hvilke farger de kom med da den var ny å re-lakkere den, men det sitter langt inne. Hadde vært best å prøve å få frem orginalen.   Med litt google translate så tror jeg at jeg bommet på årstall. Er nå rimelig sikker på at den er fra Juli 1959.    Ble også medlem av Wandre gruppa på facebook.    Tusen takk for hjelpen din mister. Var hwlt lost på hva dette var for en snodig sak. 
    • Fabrikken kom igang i 1958,så det er nok 58. Har ikke så mye mer,men kan si at det ser ut som disse gitarene er verd endel: https://www.guitar-list.com/compareprices/23856/us/electric%2Bguitars De har også en facebookside: https://www.facebook.com/groups/47506813863/?mibextid=HsNCOg Her er en side med bilder og info: https://www.fetishguitars.com/wandre/ Og en google oversettelse fra fransk wikipedia: "Wandré er en italiensk produsent av gitarer, spesielt elektriske, som var aktiv i årene 1957 til 1969. Markedsposisjonen var på den tiden ganske marginal, men den ekstreme originaliteten til kreasjonene har gjort det siden slutten av det 20. århundre. et ekte kultmerke. Den ekstravagante Antonio Pioli Antonio Vandre Pioli, med kallenavnet "Wandré" (født 6. juni 1926 i Cavriago, død 15. august 2004 i Montecchio Emilia) var sønn av en variert snekker innen lutheri, som etterlot seg en rekke kontrabasser, mandoliner og fioliner av utmerket faktura. . Meget ung, Antonio Pioli utmerker seg ved sin eventyrlyst, går våren 1944 inn i motstandsbevegelsen og tar maquis, knapt 18 år gammel. I etterkrigstiden ble han anleggsformann, jobbet en tid i Calabria, men returnerte til hjemlandet tidlig i 1957 for å ta opp farens spesialitet som luthier. En venn, hvis familie eide en fabrikk, ga ham et verksted for å utvikle denne aktiviteten der Wandré veldig raskt viste en overfylt fantasi i jakten på former og tekniske løsninger. Drevet av den økende suksessen til produksjonene hans, fikk han bygget en fabrikk i Cavriago som aldri hadde blitt sett, på en helt sirkulær plan, bygget på sine egne planer for å optimalisere naturlig belysning og for å forkorte overføringer fra ett verksted til et annet . Fra 1970-tallet mistet Antonio Pioli interessen for musikkinstrumenter og overførte sin sprudlende kreativitet til andre felt som design av skinnklær, tilpasning av motorsykler, maling, scenekunst, etc. Rundfabrikken Cavriago kom i drift i februar 1958. Dette var tiden da rock 'n' roll fortsatt var i sin spede begynnelse i Europa. Wandré-merket er det første i Italia som masseproduserer elektriske gitarer. Mesteparten av denne produksjonen ble først markedsført av det milanesiske firmaet Meazzi, under "Framez"-logoen. Deretter vil Wandré opprettholde et voksende partnerskap med Davoli-selskapet, kjent som en forsterkerprodusent, og som produserer mikrofonene som er montert på Wandré-gitarer. Firmaet var på sitt høydepunkt i årene 1960 til 1962. Wandré-gitarer ble distribuert i utviklede land, inkludert USA (spesielt under private merker som Avalon, Avanti, Noble, Orpheum). Men Cavriago-anlegget er ikke lenger tilstrekkelig til å møte etterspørselen, noe som vil tillate andre europeiske produsenter som har investert i overdreven industrialisering (Eko, Framus, Hagström) å ta markedsandeler. Wandré lot seg gradvis stå bak i løpet av 1960-tallet. Antonio Pioli var mye mer en kunstner enn en markedsføringsmann. Utformingen av instrumentene hans, med en dristighet som noen ganger anses som sjokkerende, avsetter flere potensielle kunder enn den tiltrekker seg. Dens tekniske nyvinninger (som aluminiumshalsen som går fra hodestokken til broen) er så i utakt med resten av markedet at de virker mistenkelige. Det er nettopp disse faktorene som vil føre til revalueringen av Wandré-gitarer fra 1980-tallet og fremover. ivrig ettertraktede og høyt rangerte samleobjekter (selv den enkleste Wandré får høye priser), så mye at det er rapporter om økende utseende av flere eller mindre dårlig imiterte forfalskninger. Foruten gitarer produserte Wandré elektriske basser, kontrabasser (først akustiske, deretter elektriske, uten lydboks) og lap steel-gitarer. Verdsatt for sitt uvanlige utseende, er Wandré-gitarer også verdsatt for sin karakteristiske lyd, litt jazzete med en metallisk undertone. Den amerikanske gitaristen og sangeren Budy Miller bruker veldig ofte en Wandré Soloist type 1964. Andre artister som Joe Perry, Sean Lennon, Eduardo Leal de la Gala, Yarol Pouaud, Matthieu Chedid spiller på Tri-lam 1960 og BB-modeller. Til hyllest til Antonio Pioli, for 10-årsdagen for hans død, ga den tyske produsenten Duesenberg ut i 2014 en ny modell av gitar kalt Wandrella, som ikke er en kopi av noen Wandré, men er inspirert av estetikken til Mark."
  • http://www.BILDELERstore.co.no

  • Støtt driften av GitarNorge


  • Https://Www.AutoDELER.co.NO
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.