Web Analytics
Jump to content

Stratocaster eller Telecaster


Mark Knappnål
 Share

Recommended Posts

jeg har sett på tre modeller , to av dem er stratocastere mens en er en telecaster:

Richie Blackmore Stratocaster (bare to single coils i stede for 3 som venlige stratocastere har)

American Standard Telecaster

American Standard Stratocaster Hss (med en humbucker i tillegg til to single coiler)

jeg har prøvespillt alle og alle av de med littt justering vil nok være lettspillte og gode ,men hvordan er kvaliteten på disse gitarene? er det noen som har erfaring med noen av disse modellene eller med Stratocastere/telecastere generelt?

Jeg merket at telecastere ikke er slik formet til kroppen som stratocastere er ,kan dette by på problemer nå man sitter lenge med den ?

Link to comment
Share on other sites

Formen på stratocastere vs. telecastere kjenner man vel ikke direkte så mye, det kommer vel mer an på hvordan du vil at den skal se ut utvendig.

Strater har også tremolo (som ikke teler har), og gir deg derfor flere muligheter enn en tele.

Jeg ville nok kjøpt en Fender Stratocaster HSS av noe slag. Da får du twangen fra en fender, i tillegg til at man har ekstra mye å dra på (humbuckern).

Link to comment
Share on other sites

Mark- Telecastere er laget på den måten du har prøvd nå i rundt seksti år. Da skulle en kanskje tro at ganske mange holder ut med den fasongen, og at manglende utskjæringer til underarm og mage ikke er av en slik art at det spiller stor rolle, selv om man sitter lenge med den?

Begge to er glimrende gitarmodeller, og du bør velge den gitaren du liker aller best selv. Men siden du spør, ville jeg ha valgt en SSH Strat. Mange andre på forumet har en annen favoritt. Det er kun du som har fasiten.

Link to comment
Share on other sites

Hei,

Jeg har selv en telecaster og kan fortelle at formen på gitaren ikke har vært et ergonomisk problem. Har hatt Gibson en stund, men etterhvert ville jeg ha "fender"lyden, og jeg valgte å gå for en tele rett og slett fordi jeg synest den har et tøffere utseende. Har forøvrig en mexicotele så kan ikke svare på om den du har valgt ut er en god gitar, men er fornøyd med min egen :)

Link to comment
Share on other sites

Har både strat og tele, og spiller desidert mest på telen. På den har jeg en del kraftigere mikrofoner enn vanlig (p90 og SD Quarter Pounder), så det passer meg helt ypperlig. Det jeg liker best her er kombinasjonen med hals- og bromikrofon, noe man ikke får på vanlig strat. Formen på telen er mindre ergonomisk, det er sant, og etter å ha spilt lenge og utagerende merker jeg det godt på høyre underarm. Men det er jo bare rock n´ roll!

Link to comment
Share on other sites

Ergonomisk er nok strat bedre enn tele. Fordelene: konturer mot kropp og underarm, samt hornet til reima som gir bedre balanse. Men hardware, pickups og halsprofiler gjør det til to distinkte gitartyper med fordeler og ulemper.

Mange liker lyden og enkelheten i en tele. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har hørt om som sliter med tuningstabilitet på strat, men også masse gode råd om dette.

Selv har jeg dele-tele med hjemmelagde konturer. Man må selv finne ut hva man liker.

Edited by sarge
Link to comment
Share on other sites

Alt er smak og behag. Fender's originale tele kan oppfattes som noe skarp i kantene, men det venner man seg til. Det viktigste er at man velger en form man synes er behagelig. Mengden treverk (tykkelse osv) på kroppen kan påvirke lyden noe, men etter å ha prøvd gitarer fra produsenter som lager modeller med strat og tele kropp men ellers er identiske er det klart at selve formen ikke betyr stort for lyden. Tresort og ikke minst valg av pickups betyr mye mer. En standard strat har nok et litt videre spekter enn telen mht lyd. men det er igjen en smakssak.

For meg er balansen viktig, og jeg foretrekker modeller som Tele og LP uten et fremtredende øvre horn. Strat'en henger litt for mye mot høyre etter min smak. Nå som patentene på disse formene har løpt ut finnes det en menge alternativer. Flere modeller som blander ideer fra tele og strat er interessante. Jeg er glad i 24-3/4" skala hals som ikke er alt for tynn. De fleste tele og strat-modeller er 25,5" og da blir utvalget magert. Vurderer derfor en Mongrel fra Tom Anderson i HSH eller HSS konfigurasjon. Den har "rett" skala, tele form og konturer, og kan leveres med en haug ulike halsprofiler. Prisen blir dog en annen enn på gitarer fra de store fabrikkene.

Kvaliteten på originale Fendere er gjennomgående god. De billigste modellene (MiM) kan kanskje lide noe av at de ikke har fått samme oppmerksomhet mht det siste slip og oppsett av halsen som de mer kostbare modellene.

Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...

Wow, de Tom Anderson-gitarene var nydelige. Hva er prisen på en sånn omtrent (siden du nevner at det er en helt annen enn fra "de store")?

En Mongrel etter min spec med lønnetopp og hals i bakt lønn inkl frakt kommer på ca $3500 ved kjøp via en amerikansk forhandler. Dvs ca 25k NOK når norsk moms legges til. Det er det dobbelte av prisen på standardmodeller fra Fender. Skal man først sammenlikne er det imidlertid mer rettferdig å sammenlikne med Fender Custom Shop, og de har priser helt oppe på høyde med gitarer fra de små verkstedene.

Link to comment
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
 Share

  • Siste aktive tråder

    • Høres helt sykt ut. Men takk for infoen. Ser jeg har litt lesning å gjøre nå.    Ha en fin kveld videre. 😊
    • Det er vel en ting midt imellom;Hva selgeren forventer(kan jo være litt fantasi) og hva en kjøper er villig til å betale.
    • Nesten 13000 dollar for en mint condition Wandre BB. Er dette réelle priser eller fullstendig fantasi tall? 
    • Jøss. Tusen takk for infoen, det settes stor pris på. Neste må da være å få gjort noe med den gyselige lakken, ettersom den ikke er orginal så står jeg da med to muligheter. Prøve å fjerne den for å få frem orginal finishen eller finne ut hvilke farger de kom med da den var ny å re-lakkere den, men det sitter langt inne. Hadde vært best å prøve å få frem orginalen.   Med litt google translate så tror jeg at jeg bommet på årstall. Er nå rimelig sikker på at den er fra Juli 1959.    Ble også medlem av Wandre gruppa på facebook.    Tusen takk for hjelpen din mister. Var hwlt lost på hva dette var for en snodig sak. 
    • Fabrikken kom igang i 1958,så det er nok 58. Har ikke så mye mer,men kan si at det ser ut som disse gitarene er verd endel: https://www.guitar-list.com/compareprices/23856/us/electric%2Bguitars De har også en facebookside: https://www.facebook.com/groups/47506813863/?mibextid=HsNCOg Her er en side med bilder og info: https://www.fetishguitars.com/wandre/ Og en google oversettelse fra fransk wikipedia: "Wandré er en italiensk produsent av gitarer, spesielt elektriske, som var aktiv i årene 1957 til 1969. Markedsposisjonen var på den tiden ganske marginal, men den ekstreme originaliteten til kreasjonene har gjort det siden slutten av det 20. århundre. et ekte kultmerke. Den ekstravagante Antonio Pioli Antonio Vandre Pioli, med kallenavnet "Wandré" (født 6. juni 1926 i Cavriago, død 15. august 2004 i Montecchio Emilia) var sønn av en variert snekker innen lutheri, som etterlot seg en rekke kontrabasser, mandoliner og fioliner av utmerket faktura. . Meget ung, Antonio Pioli utmerker seg ved sin eventyrlyst, går våren 1944 inn i motstandsbevegelsen og tar maquis, knapt 18 år gammel. I etterkrigstiden ble han anleggsformann, jobbet en tid i Calabria, men returnerte til hjemlandet tidlig i 1957 for å ta opp farens spesialitet som luthier. En venn, hvis familie eide en fabrikk, ga ham et verksted for å utvikle denne aktiviteten der Wandré veldig raskt viste en overfylt fantasi i jakten på former og tekniske løsninger. Drevet av den økende suksessen til produksjonene hans, fikk han bygget en fabrikk i Cavriago som aldri hadde blitt sett, på en helt sirkulær plan, bygget på sine egne planer for å optimalisere naturlig belysning og for å forkorte overføringer fra ett verksted til et annet . Fra 1970-tallet mistet Antonio Pioli interessen for musikkinstrumenter og overførte sin sprudlende kreativitet til andre felt som design av skinnklær, tilpasning av motorsykler, maling, scenekunst, etc. Rundfabrikken Cavriago kom i drift i februar 1958. Dette var tiden da rock 'n' roll fortsatt var i sin spede begynnelse i Europa. Wandré-merket er det første i Italia som masseproduserer elektriske gitarer. Mesteparten av denne produksjonen ble først markedsført av det milanesiske firmaet Meazzi, under "Framez"-logoen. Deretter vil Wandré opprettholde et voksende partnerskap med Davoli-selskapet, kjent som en forsterkerprodusent, og som produserer mikrofonene som er montert på Wandré-gitarer. Firmaet var på sitt høydepunkt i årene 1960 til 1962. Wandré-gitarer ble distribuert i utviklede land, inkludert USA (spesielt under private merker som Avalon, Avanti, Noble, Orpheum). Men Cavriago-anlegget er ikke lenger tilstrekkelig til å møte etterspørselen, noe som vil tillate andre europeiske produsenter som har investert i overdreven industrialisering (Eko, Framus, Hagström) å ta markedsandeler. Wandré lot seg gradvis stå bak i løpet av 1960-tallet. Antonio Pioli var mye mer en kunstner enn en markedsføringsmann. Utformingen av instrumentene hans, med en dristighet som noen ganger anses som sjokkerende, avsetter flere potensielle kunder enn den tiltrekker seg. Dens tekniske nyvinninger (som aluminiumshalsen som går fra hodestokken til broen) er så i utakt med resten av markedet at de virker mistenkelige. Det er nettopp disse faktorene som vil føre til revalueringen av Wandré-gitarer fra 1980-tallet og fremover. ivrig ettertraktede og høyt rangerte samleobjekter (selv den enkleste Wandré får høye priser), så mye at det er rapporter om økende utseende av flere eller mindre dårlig imiterte forfalskninger. Foruten gitarer produserte Wandré elektriske basser, kontrabasser (først akustiske, deretter elektriske, uten lydboks) og lap steel-gitarer. Verdsatt for sitt uvanlige utseende, er Wandré-gitarer også verdsatt for sin karakteristiske lyd, litt jazzete med en metallisk undertone. Den amerikanske gitaristen og sangeren Budy Miller bruker veldig ofte en Wandré Soloist type 1964. Andre artister som Joe Perry, Sean Lennon, Eduardo Leal de la Gala, Yarol Pouaud, Matthieu Chedid spiller på Tri-lam 1960 og BB-modeller. Til hyllest til Antonio Pioli, for 10-årsdagen for hans død, ga den tyske produsenten Duesenberg ut i 2014 en ny modell av gitar kalt Wandrella, som ikke er en kopi av noen Wandré, men er inspirert av estetikken til Mark."
  • http://www.BILDELERstore.co.no

  • Støtt driften av GitarNorge


  • Https://Www.AutoDELER.co.NO
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.