Gibson LPC 1992/93

[Black Anger]

Noen som har noe å si om denne årsmodellen?

På godt og vondt?

Har fått ett tilbud på en slik.

[aleksh]

Nittitalls Gibson regnes vel stort sett som bra.

Norlin-perioden var frem til '87(?). Vil tro denne kommer med 490/498 pups. 498T er en litt hottere pup. Trolig vektredusert kropp. Dagens Customs er såkalt 'Custom Shop'. En nittitalls er Gibson USA. Ellers er vel specs mye av det samme. Ekspertene får fylle inn mer spesifikt

[Audun]

Norlin æraen regnes vel fra '69 - '85. Ellers riktig som du sier. LPC ble produsert av Gibson USA fram til 2004 da produksjonen ble overtatt av Gibson Customshop. Den vil være "sveitserost" vektredusert. Jeg vet også at mange Customs har mahogny både i kropp og topp, men vet ikke på akkurat denne årsmodellen. Gripebrett skal vel også være Ibenholt i motsetning til Rosentre på Standard.

[Black Anger]

Takker...

Men var bare ett 'vrak', headstock-brudd og diverse...

Headstock-brudd vil jeg eventuelt lage selv..

Norlin-æraen, er det en negativ periode??

[aleksh]

Et headstock-brudd behøver ikke våre så ille, så lenge rep. er pent utført. Er ganske vanlig med Gibson.

Ikke nødvendigvis en negativ periode. Hvis du er interessert så ligger det en utfyllende artikkel om Gibson Les Paul på forsiden til gitarnorge.

Endret Oktober 29, 2011 av Floyd Pink

[Audun]

Halsbrudd trenger ikke nødvendigvis å ha noe å si på spillbarhet o.l. hvis reparasjonen er proft gjort, nei. Prismessig er det jo en fordel da det kan gi betydelig prutningsmonn. Det gjør jo at man kan få en knall gitar for en billigere penge.

Norlin-Gibsonene er, generelt sett, mindre attraktive pga. at det ble gjort en del ting som. f.eks. "pancake" kropp. (To stykker mahogny limt oppå hverandre, større headstock, mindre vinkel på hodet, headstock "volute", lønnehals osv. Norlins er også kjent for å være veldig tunge, men det finnes jo mange gode gitarer blant disse også.

Endret Oktober 29, 2011 av Audun

[CastorFiber]

Volutten gjør at halsen ikke knekker så lett.

Poenget er at Gibsongjengen synes den "ikke skal være der", og den slo ikke gjennom. Dessuten er det vel det letteste kjennetegnet til blytunge og døde G- gitarer fra en periode er man ikke produserte det beste.

Gibson var ikke alene, "alle" var enige om at tunge gitarer var veien å gå. Vi vet nå i etteritd at som med veldig mye av sannheter rundt gitarer, at det var kun hype uten bakgrunn i virkelighet.

Men i dag, derimot, så er det som er in kilden til godlyd, og ikke reklametriks.