Web Analytics
Jump to content

Castorfiber lager Legobass


Recommended Posts

Tja. Til høsten skal jeg opptre for en liten forsamling på Gjøvik med bandet "Din Lizzy". Innsatsen på både øvingssiden og i og med at det blir bygget en custombass til jobben overgår jo alt som har med fornuft å gjøre, men det er jo så.

Dette blir en liten byggetråd, hovedsaklig hvordan en amatør lakkerer en Pbasskropp sort, men det kan være andre tips å ta med seg i løpet av denne tråden.

Utgangspunkt- jeg har kjøpt en kurant kropp og hals fra en medforumitt, og skal altså lage en spillbar og kurant bass som er Phil Lynnot- lookalike, på en måte.

Det første som avviker, er at halsen er en lefty- hals, men det synes jeg er bare tøft. Jeg bli aldri PL, og det er bra, for da hadde jeg vært dau.

Den forrige eieren har oljet kroppen, så da må vi pusse litt.

P1020689.JPG

Den forrige eieren har dummet seg ut litt. Da han skulle bore hull til jordkabelen, kom boret ut på baksiden av kroppen, og ikke inne i hulrommet. Shit happens. Tipper han fant opp et par nye banneord da han oppdaget dette. Jeg ønsker ikke å hovere, til det har jeg dummet meg ut for mange ganger selv, men man kan jo trygt si at denne relativt pene kroppen kan ha godt av litt lakk. Jeg fikk hals og kropp billig, så slik sett for meg var det jo bra.

P1020690.JPG

Jeg trengte derfor å sparkle igjen et par borehull. I hyllen fant jeg min gamle venn Hagmans sparkel, en tube som nok har gått ut på dato. Derfor brukte jeg den, selv om det kanskje hadde vært like lurt å bruke en tokomponent til dette. Videre- jeg har sett at Arnt Rian bruker superlim som porefyller, men siden jeg har en helt nyåpnet tube med hagmans, fant jeg ut at jeg ville sjekke om jeg kunne bruke den som porefyller. Denne enkomponentsparkelen er helt fantastisk, herder fort og er helt super. La på en klatt, og dro det ut med en plastsparkel. Nå blir jo utfordringen om hagmansen er så mye hardere enn treet at jeg få problemer med ved neste sliping, men det finner vi ut.

Så langt ser det jo bra ut. Et veldig tynt lag, dratt ut med plastsparkel, ser ut som om det fyller porene slik jeg ønsker.

P1020692.JPG

Link to comment
Share on other sites

  • Replies 52
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Ny dag, nytt forsøk. :)

Sånn Hagmans- sparkel, og i hvert fall min tube som begynner å bli gammel og stiv, har en utrolig kort arbeidsperiode. Vi snakker om under ett minutt. Derfor gjelder det å arbeide raskt, og å jobbe med ganske små mengder av gangen.

P1020692.JPG

Tynt lag.

Dette gikk enda lettere enn det jeg tenkte meg. Slik ser det ut etter rundt tre minutter med plansliperen. Som dere ser, er porene fylt opp, og det ser ut som dette var en god idé. Helt sikker kan jeg ikke være før jeg får lagt på primer.

P1020693.JPG

Kanten på gitaren står igjen. Har du tilgang til trykkluft, er en slik sliper en veldig god investering. Veldig effektiv, og koster ikke stort.

P1020694.JPG

Vel, flatene var greie å jobbe med med plastsparkelen, men hva med kanten? De kan ikke sparkles uten at det blir et tykt lag med sparkel som det tar lang tid å pusse ned. Jeg kom på et triks jeg lærte av en bilmekaniker for lenge siden, dengang jeg kjørte så gamle biler at en rustfjerning og flekklakkering var en årlig foreteelse hver eneste sommer. Hagmans kan tynnes med cellulosetynner. Som sagt så gjort, her ser dere en stripe Hagmans tynnet til en slags "maling". Igjen, dette størkner i løpet av noen få minutter, så det gjelder å jobbe raskt. En kost, og vips, er gitaren påført porefyller på kanten, uten at det er et tykt lag der. Nå skal dette få godgjøre seg natten over, og så blir det mer pussing i morgen. Og priming, hvis deg går greit med pussingen.

P1020696.JPG

Link to comment
Share on other sites

Bare et lite tips fra en gammel skala-modellflybygger.. Sparkel med variabel slipingsgrad/hardhet lager du selv av epoxy og Microballon. (Microballoon er micro glasskkuler/bobler, pulver er fint som støv). Avhengi av hvor mye Microballoon du tilfører epoxi`n angir hvor lett det er å slipe siden. For fylling av hull pleier jeg å lage den litt mer lettslipt enn materialet rundt, så når du sliper fjernes omtrent bare "fyllmassen"..

Ved å bruke litt mer resin enn herder, så beholder du noe av elastiteten av sparkelen..

Epoxy og Microballoon får du kjøpt i fornuftige forpakninger ved Modellflysjapper, f.eks Norwegian Modellers..

Link to comment
Share on other sites

[...]

Vel, flatene var greie å jobbe med med plastsparkelen, men hva med kanten? De kan ikke sparkles uten at det blir et tykt lag med sparkel som det tar lang tid å pusse ned. Jeg kom på et triks jeg lærte av en bilmekaniker for lenge siden, dengang jeg kjørte så gamle biler at en rustfjerning og flekklakkering var en årlig foreteelse hver eneste sommer. Hagmans kan tynnes med cellulosetynner. Som sagt så gjort, her ser dere en stripe Hagmans tynnet til en slags "maling". Igjen, dette størkner i løpet av noen få minutter, så det gjelder å jobbe raskt. En kost, og vips, er gitaren påført porefyller på kanten, uten at det er et tykt lag der. Nå skal dette få godgjøre seg natten over, og så blir det mer pussing i morgen. Og priming, hvis deg går greit med pussingen.

[...]

Hehe, kjenner meg igjen :wub: Liker som vanlig prosjektet CF og gleder meg til å følge med

Link to comment
Share on other sites

Lynnot/Lynott, prentesvarten tar meg der hver eneste gang, enda så mange ganger som Aphelion har rettet på meg. Velkommen i rettklubben, Gubbe. Og ja, det er flaut. :blush:

Vel, i dag kom jeg en bit videre. Kanskje litt godt med bilder av en primet basskropp, men det er bedre med et par bilder for mye enn et par for få.

En plankerest skrudd inn jo "juksehals" er ikke bare jåleri. Det gjør at du kan lakke begge sidene av gitaren relativt raskt, du har et sted du kan bære den i uten å risikere å komme borti lakk, og har du en "sprekk i en vegg" der du kan kile fast "halsen", har du et utmerket tørkested.

P1020697 copy.jpg

Slik ser bassen ut etter to lag med primer. Dette ser jo veldig bra ut, men det er ting å sette fingeren på, selv om jeg har hatt veldig flaks med pålegget av primer, for å være ærlig.

P1020700 copy.jpg

Sollys:

P1020703 copy.jpg

Kikker man bedre etter, ser man at det er en god del jobb igjen. Hvis jeg slurver nå, blir sluttresultatet aldri bra. Eller jo, hvis jeg kaster bort store mengder farget lakk, og bruker enormt mye tid på pussing, men det er bedre å ta problemene på forskudd når det gjelder lakkering. Kanskje et yrke for pessimister?

Se bare her, med litt kunstig lys på lakken, som i og for seg selv er supermatt:

P1020701 copy.jpg

Ikke akkurat helt pianolakkfinish ennå.

P1020704 copy.jpg

Her har ikke porefyllingen fungert slik den skal. Lakk har da den ekle egenskapen at den trekker seg vekk fra sprekken, og lar den stå og sprike. Det å hive på med masse lakk hjelper i liten grad. Man må rett og slett tette sprekken på andre måter, ved å enten pusse ned lakken litt, og sparkle/porefylle på nytt, eller en kombinasjon av dette. Selvsagt er det mulig å drukne dette i lakk, men det er ikke smart. Da får man en liten lomme under lakken, som ynder å sprette fram som en hissig nesekvise på konfirmasjonsdagen. Det er lurere å gjøre skikkelig arbeid, selv om det er surt når nesten alt annet er så fint.

Litt i tvil på om hva som er minst jobb, men jeg liker å forfølge sparkel- teorien på denne bassen. Derfor er dette så langt jeg kom i dag.

P1020706 copy.jpg

La meg tilføye at dette er skikkelig risikosport. Sparkelen løser opp primeren, så jobber du ikke lynraskt, så har du plutselig en ru ekkel overflate som det bare å slipe vekk ned til tre og starte på nytt. Gitaren må gjerne tørke i mange dager før du kan slipe på den. La meg anslå at du har maks tre sekunder på deg fra du setter sparkelen ned på gitaren, til du må være ferdig med jobben. Dette gjør man kun hvis man er flink, eller som i mitt tilfelle, er dumdristig.

Så et par kommentarer, litt generelt, til de som leser dette og får lyst til å prøve selv.

Som du ser, er dette en del jobb. Jeg har gjort dette mange ganger, og tro meg, de første gangene er det enda mer jobb. Får du tak i en gammel gitar, så vil jeg anbefale deg å IKKE fjerne all lakk på den hvis det lar seg gjøre. Sliper du ned noe lakk, men lar litt sitte igjen, slipper du hele problematikken du ser her med porer og sprekker og så videre.

Da kan du sparkle hakk, pusse, sparkle en gang til, og så prime. Så er det rett på med farge. Masse jobb spart.

Et tips til, må du som meg, prime/lakke i flere omganger, er dette lurt:

Røsk av korken på sprayflasken etter du har tømt den "opp ned". Så legger du dysen i litt tynner. Blås den tørr, og gjerne en god dose i selve dysen i revers, så virker den neste gang du skal bruke den, uten å spytte, harke og tulle. Et lakklokk er fine saker til slikt. Dårlig bilde, men det ligger altså en dyse nedi der.

P1020702 copy.jpg

Link to comment
Share on other sites

Jeg regnet med at folket ikke orket å se flere bilder av sparkling og primer. Det hadde jeg nok rett i, siden jeg ikke har fått en eneste kommentar. :)

Jeg har holdt på med mitt, riktignok i et lavt tempo, siden det har regnet, og luftfuktiheten har vært på tropenivå.

Kort sammendrag, jeg har nå tømt boksen med primer, og mente at nå begynte det å hjelpe. Jeg kunne knapt se ujevnheter og trestruktur, og etter veldig forsiktig pussing med 400- papir, var kroppen glatt som pustehullet til Flipper.

I dag tok jeg derfor tak i en av sprayboksene med farge på. Jeg har kjøpt lakk på Clas Ohlson, merke CRC, og det er ekte polylakk med "sint" tynner, den er ikke alkydbasert som enkelte andre spraybokser. De er faktisk rimelige, koster 69 kroner stykket. Kvaliteten på lakken og på sprøytebildet er faktisk meget god.

Resultatet ble som du ser her, bildene er tatt av en "våt" gitar, ett meget tynt lag med lakk. Er du ikke vant med å lakkere, må jeg være så fri at jeg antyder at du ikke kan regne med å få et såpass jevnt resultat som det jeg har fått til her. Legg heller på så lite lakk at det ikke helt dekker, i stedet for å risikere at det renner. Bildene taler for seg selv. Her kan man tydelig se trestrukturen gjennom lakken, jeg hadde sikkert spart tid på å legge på en boks til med primer, altså tre lag til. Dette er omtrent som forventet.

Nå har jeg to bokser med sort, slik at jeg har fem lag å gå på, så jeg ender trolig opp med en ganske kurant lakket gitar, men med et vesentlig tynnere lakklag enn en gitar lakket med lakksprøyte. Som en tommelfingerregel kan man regne med at man må lakke ti ganger med sprayboks for å få på like mye som ett lag med trykkluft og tokomponent- lakk.

Jeg regner med at jeg ender opp med en bass med så lite lakk på at man i riktig vinkel kan skimte trestrukturen. Blir jeg tatt på fersken med det, kan jeg fortelle en historie om tre som "puster", skal få vibrere og annen folklore, og at jeg selvsagt har valgt det. Det skal være sånn.

Ingen grunn til å avsløre at jeg ikke gadd mer, og ikke ville bruke enda mer penger på spraybokser.

P1020711 copy.jpg

P1020712 copy.jpg

P1020713 copy.jpg

P1020714 copy.jpg

Som du ser, dette er på langt nær perfekt, men det er et resultat i nærheten av det du kan forvente, hvis du er litt tålmodig, bruker litt tid og har gjort det før.

Link to comment
Share on other sites

Ser bra ut dette Castor :)

Selv har jeg nylig våtslipt og polert en strat-kropp som nå (tro det eller ei) er en ferdig gitar. Forleden dag glemte jeg meg og satte den i "rekkestativet" etter å ha spilt litt på den og på mindre enn 24 timer var "gummiråten" i gang gitt.. Jævla skumgummi-helvete på stativer!!! Heldigvis ingen krater ennå, men et solid lag sort gugge på gitarens kanter der den hviler mot polstringen. Fikk slipt det bort og polert på nytt heldigvis, men hadde jeg latt den stå en ukes tid hadde det nok bare vært å lakkere på nytt tror jeg.

Moralen er vel at gitarer ikke bør stå i stativer før 6-12 måneder etter lakkering - eller man kan lage en innretning som lar gitaren hvile på endeknotten heller enn å komme i kontakt med polstringen på stativer.

Link to comment
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.

  • Siste aktive tråder

    • Høres helt sykt ut. Men takk for infoen. Ser jeg har litt lesning å gjøre nå.    Ha en fin kveld videre. 😊
    • Det er vel en ting midt imellom;Hva selgeren forventer(kan jo være litt fantasi) og hva en kjøper er villig til å betale.
    • Nesten 13000 dollar for en mint condition Wandre BB. Er dette réelle priser eller fullstendig fantasi tall? 
    • Jøss. Tusen takk for infoen, det settes stor pris på. Neste må da være å få gjort noe med den gyselige lakken, ettersom den ikke er orginal så står jeg da med to muligheter. Prøve å fjerne den for å få frem orginal finishen eller finne ut hvilke farger de kom med da den var ny å re-lakkere den, men det sitter langt inne. Hadde vært best å prøve å få frem orginalen.   Med litt google translate så tror jeg at jeg bommet på årstall. Er nå rimelig sikker på at den er fra Juli 1959.    Ble også medlem av Wandre gruppa på facebook.    Tusen takk for hjelpen din mister. Var hwlt lost på hva dette var for en snodig sak. 
    • Fabrikken kom igang i 1958,så det er nok 58. Har ikke så mye mer,men kan si at det ser ut som disse gitarene er verd endel: https://www.guitar-list.com/compareprices/23856/us/electric%2Bguitars De har også en facebookside: https://www.facebook.com/groups/47506813863/?mibextid=HsNCOg Her er en side med bilder og info: https://www.fetishguitars.com/wandre/ Og en google oversettelse fra fransk wikipedia: "Wandré er en italiensk produsent av gitarer, spesielt elektriske, som var aktiv i årene 1957 til 1969. Markedsposisjonen var på den tiden ganske marginal, men den ekstreme originaliteten til kreasjonene har gjort det siden slutten av det 20. århundre. et ekte kultmerke. Den ekstravagante Antonio Pioli Antonio Vandre Pioli, med kallenavnet "Wandré" (født 6. juni 1926 i Cavriago, død 15. august 2004 i Montecchio Emilia) var sønn av en variert snekker innen lutheri, som etterlot seg en rekke kontrabasser, mandoliner og fioliner av utmerket faktura. . Meget ung, Antonio Pioli utmerker seg ved sin eventyrlyst, går våren 1944 inn i motstandsbevegelsen og tar maquis, knapt 18 år gammel. I etterkrigstiden ble han anleggsformann, jobbet en tid i Calabria, men returnerte til hjemlandet tidlig i 1957 for å ta opp farens spesialitet som luthier. En venn, hvis familie eide en fabrikk, ga ham et verksted for å utvikle denne aktiviteten der Wandré veldig raskt viste en overfylt fantasi i jakten på former og tekniske løsninger. Drevet av den økende suksessen til produksjonene hans, fikk han bygget en fabrikk i Cavriago som aldri hadde blitt sett, på en helt sirkulær plan, bygget på sine egne planer for å optimalisere naturlig belysning og for å forkorte overføringer fra ett verksted til et annet . Fra 1970-tallet mistet Antonio Pioli interessen for musikkinstrumenter og overførte sin sprudlende kreativitet til andre felt som design av skinnklær, tilpasning av motorsykler, maling, scenekunst, etc. Rundfabrikken Cavriago kom i drift i februar 1958. Dette var tiden da rock 'n' roll fortsatt var i sin spede begynnelse i Europa. Wandré-merket er det første i Italia som masseproduserer elektriske gitarer. Mesteparten av denne produksjonen ble først markedsført av det milanesiske firmaet Meazzi, under "Framez"-logoen. Deretter vil Wandré opprettholde et voksende partnerskap med Davoli-selskapet, kjent som en forsterkerprodusent, og som produserer mikrofonene som er montert på Wandré-gitarer. Firmaet var på sitt høydepunkt i årene 1960 til 1962. Wandré-gitarer ble distribuert i utviklede land, inkludert USA (spesielt under private merker som Avalon, Avanti, Noble, Orpheum). Men Cavriago-anlegget er ikke lenger tilstrekkelig til å møte etterspørselen, noe som vil tillate andre europeiske produsenter som har investert i overdreven industrialisering (Eko, Framus, Hagström) å ta markedsandeler. Wandré lot seg gradvis stå bak i løpet av 1960-tallet. Antonio Pioli var mye mer en kunstner enn en markedsføringsmann. Utformingen av instrumentene hans, med en dristighet som noen ganger anses som sjokkerende, avsetter flere potensielle kunder enn den tiltrekker seg. Dens tekniske nyvinninger (som aluminiumshalsen som går fra hodestokken til broen) er så i utakt med resten av markedet at de virker mistenkelige. Det er nettopp disse faktorene som vil føre til revalueringen av Wandré-gitarer fra 1980-tallet og fremover. ivrig ettertraktede og høyt rangerte samleobjekter (selv den enkleste Wandré får høye priser), så mye at det er rapporter om økende utseende av flere eller mindre dårlig imiterte forfalskninger. Foruten gitarer produserte Wandré elektriske basser, kontrabasser (først akustiske, deretter elektriske, uten lydboks) og lap steel-gitarer. Verdsatt for sitt uvanlige utseende, er Wandré-gitarer også verdsatt for sin karakteristiske lyd, litt jazzete med en metallisk undertone. Den amerikanske gitaristen og sangeren Budy Miller bruker veldig ofte en Wandré Soloist type 1964. Andre artister som Joe Perry, Sean Lennon, Eduardo Leal de la Gala, Yarol Pouaud, Matthieu Chedid spiller på Tri-lam 1960 og BB-modeller. Til hyllest til Antonio Pioli, for 10-årsdagen for hans død, ga den tyske produsenten Duesenberg ut i 2014 en ny modell av gitar kalt Wandrella, som ikke er en kopi av noen Wandré, men er inspirert av estetikken til Mark."
  • http://www.BILDELERstore.co.no

  • Støtt driften av GitarNorge


  • Https://Www.AutoDELER.co.NO
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.