Web Analytics
Jump to content

Refretting, noe å prøve seg på selv?


Aphelion
 Share

Recommended Posts

Har et ræl av en Epiphone-gitar (LP-100), som jeg tenkte å stæsje opp litt så den kan funke som stue/rølpegitar. Båndene på denne har etterhvert blitt temmelig humpete, og bør skiftes. Men dette er vitterlig ikke noe jeg gidder å investere mye penger i, så jeg tenkte litt på å kanskje prøve meg på en fretjob selv. Hvor mye styr er dette egentlig, og hva er det verste som kan skje? Som sagt er det et ræl av en gitar, så om gripebrettet får seg noen skrammer osv. så er det ikke krise :)

Any thoughts? Og, hvor mye er det å spare på å gjøre det selv?

Link to comment
Share on other sites

  • Replies 31
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Hvis du skal re-frette en enkelt gitar er det ca 0 penger å spare på noe slikt, tvert i mot.

Hvis du er den nye Reodor Felgen kan du selvsagt begynne å lage verktøy, jig'er osv for å slippe å handle noe særlig verktøy osv, men også dette vil koste deg en hel del tid og penger. Spesielt tid..

En annen ting er at første re-fret, nut, båndsliping osv, osv aldri er helt 100% vellykket og dermed er prosjektet en litt dårlig idé med mindre du er innstilt på å gjøre ting flere ganger og/eller skaffe et par "vrak" å trene på. Dette er jo et håndtverk som mye annet, og har du ikke kunnskapen på plass har du MYE å lære.

Du bruker glatt 5-10 tusen på verktøy/utstyr for å frette, båndslipe og lage/tilpasse egne oversadeler osv. En tusenlapp eller to kommer du nesten ikke unna, selv om du tar DIY begrepet til nye høyder.

En re-fret på en bolt-on koster vel alt fra 1,5-3k avhengig av hvem du spør.

Det er litt som å spørre om det lønner seg å kjøpe pc/mac og Photoshop for å lage en plakat :D

Link to comment
Share on other sites

1,5-3k? :o En kompis av meg (som dessverre er i Canada på gitarbyggerskole for øyeblikket) gjorde det for 800kr på Straten min, og det var inkludert ny nut i kubein :D Kanskje jeg bare skal vente til han er tilbake i gamlelandet...

Link to comment
Share on other sites

Er egentlig ganske enkelt, men du bør ha litt utstyr som filer, rettholt eller noe i den gata og sandpapir/poleringspapir.+++

Er også fordel å ha noe slags jigg som halsen kan hvile på.

Men er som med mye annet, det trengs å læres for å få greit resultat.

Link to comment
Share on other sites

Flopping er fint det, men bare for å fjerne spor av grovere slipeverktøy man bruker for å jevne/plane fret'ene. Man pusser ikke noe rett/plant med en sandpapir på 0,5x4 cm heller.

Men båndsliping er ingen utfordring sammenlignet med re-fretting verken hva angår verktøy og/eller kunnskap. En re-fret medfører mye trøbbel om man er litt uheldig - flising av treverk ved fjerning av gamle frets, rensing av fret-spor, riktig tilpassing av fret-spor, pre-radiusing av fretwire, liming/pressing/hamring av frets, frets/ender som ikke vil sitte, uventet mye motspenn i hals etter fretting osv, osv.

Link to comment
Share on other sites

Hm- jeg teste på en gitar jeg filte ned båndene på, og fikk rundet av båndene veldig bra med "floppemetoden". Gikk raskt, gjorde det også, og det var nesten ikke noe filing igjen etterpå, selv om jeg har spesielle crowning- filer.

Jo, men der sa du det - du "floppet" etter at du "planslipte"

Poenget mitt er at man ikke trenger å planslipe med mange ulike grovheter slik en del gjør, fordi man fjerner en del materiale også på toppen båndene hvis man "flopper" etterpå. Men at "floppingen" i seg selv ikke planer båndene. Det er i utgangspunktet, og som du sier, en teknikk for å crowne båndene.

Jeg bruker forøvrig også en trekantfil for å crowne hvis det trengs. Jeg har ikke funnet en re-crowning fil med "sånn spor i" som jeg blir noe særlig klok på ennå. Har en dyr en liggende med diamant-belegg, men er ikke veldig sikker/fornøyd på resultatet egentlig.

Link to comment
Share on other sites

Et hemmelig religiøst rituale for DIY entusiaster :D

Noen hevder også at det kan beskrive teknikken med å holde et sandpapir mellom de tre lengste fingrene og "floppe" nedover halsen slik at båndenes kant (ikke ende) blir avrundet

Link to comment
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.

  • Siste aktive tråder

    • Høres helt sykt ut. Men takk for infoen. Ser jeg har litt lesning å gjøre nå.    Ha en fin kveld videre. 😊
    • Det er vel en ting midt imellom;Hva selgeren forventer(kan jo være litt fantasi) og hva en kjøper er villig til å betale.
    • Nesten 13000 dollar for en mint condition Wandre BB. Er dette réelle priser eller fullstendig fantasi tall? 
    • Jøss. Tusen takk for infoen, det settes stor pris på. Neste må da være å få gjort noe med den gyselige lakken, ettersom den ikke er orginal så står jeg da med to muligheter. Prøve å fjerne den for å få frem orginal finishen eller finne ut hvilke farger de kom med da den var ny å re-lakkere den, men det sitter langt inne. Hadde vært best å prøve å få frem orginalen.   Med litt google translate så tror jeg at jeg bommet på årstall. Er nå rimelig sikker på at den er fra Juli 1959.    Ble også medlem av Wandre gruppa på facebook.    Tusen takk for hjelpen din mister. Var hwlt lost på hva dette var for en snodig sak. 
    • Fabrikken kom igang i 1958,så det er nok 58. Har ikke så mye mer,men kan si at det ser ut som disse gitarene er verd endel: https://www.guitar-list.com/compareprices/23856/us/electric%2Bguitars De har også en facebookside: https://www.facebook.com/groups/47506813863/?mibextid=HsNCOg Her er en side med bilder og info: https://www.fetishguitars.com/wandre/ Og en google oversettelse fra fransk wikipedia: "Wandré er en italiensk produsent av gitarer, spesielt elektriske, som var aktiv i årene 1957 til 1969. Markedsposisjonen var på den tiden ganske marginal, men den ekstreme originaliteten til kreasjonene har gjort det siden slutten av det 20. århundre. et ekte kultmerke. Den ekstravagante Antonio Pioli Antonio Vandre Pioli, med kallenavnet "Wandré" (født 6. juni 1926 i Cavriago, død 15. august 2004 i Montecchio Emilia) var sønn av en variert snekker innen lutheri, som etterlot seg en rekke kontrabasser, mandoliner og fioliner av utmerket faktura. . Meget ung, Antonio Pioli utmerker seg ved sin eventyrlyst, går våren 1944 inn i motstandsbevegelsen og tar maquis, knapt 18 år gammel. I etterkrigstiden ble han anleggsformann, jobbet en tid i Calabria, men returnerte til hjemlandet tidlig i 1957 for å ta opp farens spesialitet som luthier. En venn, hvis familie eide en fabrikk, ga ham et verksted for å utvikle denne aktiviteten der Wandré veldig raskt viste en overfylt fantasi i jakten på former og tekniske løsninger. Drevet av den økende suksessen til produksjonene hans, fikk han bygget en fabrikk i Cavriago som aldri hadde blitt sett, på en helt sirkulær plan, bygget på sine egne planer for å optimalisere naturlig belysning og for å forkorte overføringer fra ett verksted til et annet . Fra 1970-tallet mistet Antonio Pioli interessen for musikkinstrumenter og overførte sin sprudlende kreativitet til andre felt som design av skinnklær, tilpasning av motorsykler, maling, scenekunst, etc. Rundfabrikken Cavriago kom i drift i februar 1958. Dette var tiden da rock 'n' roll fortsatt var i sin spede begynnelse i Europa. Wandré-merket er det første i Italia som masseproduserer elektriske gitarer. Mesteparten av denne produksjonen ble først markedsført av det milanesiske firmaet Meazzi, under "Framez"-logoen. Deretter vil Wandré opprettholde et voksende partnerskap med Davoli-selskapet, kjent som en forsterkerprodusent, og som produserer mikrofonene som er montert på Wandré-gitarer. Firmaet var på sitt høydepunkt i årene 1960 til 1962. Wandré-gitarer ble distribuert i utviklede land, inkludert USA (spesielt under private merker som Avalon, Avanti, Noble, Orpheum). Men Cavriago-anlegget er ikke lenger tilstrekkelig til å møte etterspørselen, noe som vil tillate andre europeiske produsenter som har investert i overdreven industrialisering (Eko, Framus, Hagström) å ta markedsandeler. Wandré lot seg gradvis stå bak i løpet av 1960-tallet. Antonio Pioli var mye mer en kunstner enn en markedsføringsmann. Utformingen av instrumentene hans, med en dristighet som noen ganger anses som sjokkerende, avsetter flere potensielle kunder enn den tiltrekker seg. Dens tekniske nyvinninger (som aluminiumshalsen som går fra hodestokken til broen) er så i utakt med resten av markedet at de virker mistenkelige. Det er nettopp disse faktorene som vil føre til revalueringen av Wandré-gitarer fra 1980-tallet og fremover. ivrig ettertraktede og høyt rangerte samleobjekter (selv den enkleste Wandré får høye priser), så mye at det er rapporter om økende utseende av flere eller mindre dårlig imiterte forfalskninger. Foruten gitarer produserte Wandré elektriske basser, kontrabasser (først akustiske, deretter elektriske, uten lydboks) og lap steel-gitarer. Verdsatt for sitt uvanlige utseende, er Wandré-gitarer også verdsatt for sin karakteristiske lyd, litt jazzete med en metallisk undertone. Den amerikanske gitaristen og sangeren Budy Miller bruker veldig ofte en Wandré Soloist type 1964. Andre artister som Joe Perry, Sean Lennon, Eduardo Leal de la Gala, Yarol Pouaud, Matthieu Chedid spiller på Tri-lam 1960 og BB-modeller. Til hyllest til Antonio Pioli, for 10-årsdagen for hans død, ga den tyske produsenten Duesenberg ut i 2014 en ny modell av gitar kalt Wandrella, som ikke er en kopi av noen Wandré, men er inspirert av estetikken til Mark."
  • http://www.BILDELERstore.co.no

  • Støtt driften av GitarNorge


  • Https://Www.AutoDELER.co.NO
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.