Motivasjon

[Haarfagr]

Motivasjonen min er helt på bånn om dagen.. Orker ikke, gidder ikke hverken lage musikk eller lære meg sanger. Er i et band, men er bare jeg er som er skikkelig interessert og vil lage tekster, sanger osv, og da blir jeg litt, daff til slutt! vil ha et band hvor alle er like interessert og like kreative!

Sånn bortsett fra det sikter jeg ikke på å bli noen god, teknisk, super rask gitarist, det har aldri vært noe mål. Men hadde ikke gjort noe om jeg hadde klart å naile en Zappa solo.

[Greener]

Er ikke umulig å lære seg Steely Dan selv om man har "mangelfull" teknikk/ vokabulær......

Joda, men Steely Dan dreier seg mye om musikalsk perfeksjon på mange måter, og jeg kommer neppe til å låte som f.eks Carlton uansett liksom. Noen ganger er det kanskje best å bare la det være?

[Gluke]

Noen ganger er det kanskje best å bare la det være?

Det er faktisk noe i det der ass. Mye musikk jeg har likt å høre på mister litt appealen når jeg har lært meg det. Går fort lei av låtene da. Så nå styrer jeg unna f.eks Tool. Vil ikke vite hvordan det spilles, bare høre på det. Øver på å bare høre på musikk igjen uten å tenke gitar.

[sarge]

Her er det veldig mye bra. Jeg har ikke så mye å tilføye, men er helt klart i kategorien "forbi 30-åra, fortsatt med nybegynnerskills".

Skulle gjerne spilt med andre, men gitar er først og fremst meditasjon for meg. Er litt stuck i pentatongropa, jeg også, men slenger innom litt frygisk og dorisk innimellom.

En ting som er viktig for meg er at dette er en hobby. Jeg føler ikke noe prestasjonspress, og spiller når jeg har lyst, noe som er ofte, men gjerne bare 0.5-1 time av gangen.

Så du er ikke alene. Inspirasjon kommer og går. Grip den når den er der.

Endret Mai 14, 2011 av sarge

[sarge]

Når alt dette er sagt. Det hadde vært skikkelig moro om noen med skills innen backingtracks og miksing hadde dratt i gang det "Trehjulsykkel 2"-prosjektet igjen. Forumsamarbeid om en Youtubelåt hadde nok vært en inspirasjon for mange og skapt mer fellesskapsfølelse. :-)

[Haarfagr]

Når alt dette er sagt. Det hadde vært skikkelig moro om noen med skills innen backingtracks og miksing hadde dratt i gang det "Trehjulsykkel 2"-prosjektet igjen. Forumsamarbeid om en Youtubelåt hadde nok vært en inspirasjon for mange og skapt mer fellesskapsfølelse. :-)

Det hadde vært morro!

[Borgelin]

Er så glad i dette forumet og dere folka her inne. Jeg satt nå i frustrasjon fordi motivasjonen min har i det siste vært laber, føler at jeg har stagnert litt og koser meg ikke med spillinga.

Blir bare irritert fordi jeg ikke får til en intro, eller en solo fort nok. Leste tråden her, og vips! Vil sette meg ned og øve sakte og kose meg. Hva i svarte er det jeg stresser med?

Endret April 4, 2013 av Borgelin

[Brötthäst]

Veldig fin tråd du bumpa, det gjør godt å diskutere slike eksistensielle spørsmål.

Den dagen jeg bestemte meg for å være meg sjøl og ikke sammenlikne meg med alle andre var vendepunktet for meg. Det er sikkert et tosifra gitarister her i byen som er "bedre" enn meg, men det gir jeg f... i. Jeg spiller musikk jeg liker med folk jeg liker for folk jeg liker. En hobbymusikers privilegium

[PerA]

Det er skrevet avhandlinger om motivasjon, og jeg skal ikke greie ut i det lange og det breie om motivasjonsstrategier, men:

Den eneste motivasjonen jeg vil ha hos mine elever er indre motivasjon - at de øver/spiller fordi de får noe ut av det på et personlig plan. Det er sjeldent realiteten, ofte må jeg og foreldre ty til diverse triks - men målet er at eleven øver fordi de vil utvikle og underholde seg selv.

For min egen del må jeg av og til minne meg på kicket musikk gir meg, og da har jeg et par konkrete holdepunkt jeg henter frem:

- De to sekundene før den siste soloen i "Comfortably Numb".

- Når pianoet kommer inn i "Baba O'Reilly".

- Blåsereiffet i "You can call me Al".

- Den gangen jeg nailet lyden på "Where the Streets Have no Name".

Dette er personlige øyeblikk/holdepunkt som har gitt/gir meg det suget i magen som bare musikk kan gi - og er ofte motivasjon nok.

[Gluke]

Jeg har utviklet min egen lille teori som jeg kaller Black Dayz. Inspirert av Soundgarden låta med samme navn. Det er først og fremst et resultat av å ha små barn som har gått til tider hardt ut over nattesøvnen, men jeg ser nå at hadde jeg tenkt ut dette tidligere hadde jeg spart meg selv for veldig mye mas og bekymringer også rundt andre ting.

Black dayz er svarte hull i hverdagen. De kan være et resultat av alt mulig og man kan selvfølgelig gjøre en masse ting for å unngå dem, men min teori handler først og fremst om at de er en naturlig del av livet og at jo fortere man aksepterer det jo lettere blir det å håndtere. De fleste har gjerne noen målsetninger med hver dag og ting man skal/skulle/burde ha gjordt, osv. Etterhvert som man blir eldre øker gjerne antall ting man "skulle" ha gjort og med kjerring, hus og barn blir det stort sett helt uoverkommerlig, så man har til enhver tid mer man skal ha gjordt enn det man rekker. På vanlige dager er dette helt greit, men på Black Dayz er det fort gjordt å grave seg ned i en hengemyr av fortvilelse over alt som burde vært gjordt og at man ikke får gjordt noe av det.

Det jeg nå har begynt å gjøre er å rett og slett og avskrive The Black Dayz. De er ikke med i planleggingen og det er bare å akseptere at det ikke blir gjordt noe som "skal/kulle/burde/kunne" vært gjordt på disse dagene. Ingen ting. Nada. De dagene handler kun om primærfunksjonalitet og få dagen overstått å komme seg i seng igjen. Det dummeste man kan gjøre er å prøve å ta tak i noe på "ting som skulle vært gjordt" lista og ihvertfall noe som krever inspirasjon eller kreativitet som musikk. Da blir man bare skuffa og lei fordi man skjelden får det resultatet man vil ha og så begynner man å lure på hvorfor man driver med det i det hele tatt.

Det eneste jeg gjør på Black Dayz er å gå rundt å nynne på Black Days, drekker litervis med kaffe og lar livet gå sin gang. Det er mye lettere når jeg er fullt inneforstått med at denne dagen vil mitt bidrag til verden være særdeles minimalt og den store fordelen med å bli eldre er at man vet at det går over, ting snur og man kommer seg før eller siden tilbake til normalen. Det kan ta noen dager, noen uker eller et år eller to eller tre. Men ikke stress, det kommer. Så lærer man seg å sette pris på det når man er tilbake til Good Times!

PS: hvis du begynner å sette pris på Black Dayz har du et helt annet problem og det er på tide å søke profesjonell hjelp. Styr ihvertfall klar av selvmedisinering. Det er nok musikere som forsøkt dette med særdeles dårlig er resultater.

[Heilage]

Slet med motivasjonen i mange år, helt til jeg begynte å spille i band. Nå øver jeg hver dag, og jeg merker at jeg har blitt bedre.

Tror det har noe med å finne ut hva som gir deg lysten til å spille. Jeg får store mengder glede av å spille med bandet, og det at jeg ønsker en god opptreden gjør at jeg øver.

For noen andre kan det være noe helt annet.

[Pottifar]

For meg er hovedmotivasjonen samspillet i et band. Det gir en helt egen boost å være en del av en større helhet. Har tidligere vært sologitarist, men er nå i et band med en gitarist som er vesentlig dyktigere enn meg, og bruker da mye av tiden min på å øve meg på ulike teknikker, finesser og riktig sound for rytmegitar. Noe jeg tidligere hadde synes vært grusomt kjedelig, men synes det er knallgøy når en er en del av noe større!

[Gmal]

Jeg har utviklet min egen lille teori som jeg kaller Black Dayz. Inspirert av Soundgarden låta med samme navn. Det er først og fremst et resultat av å ha små barn som har gått til tider hardt ut over nattesøvnen, men jeg ser nå at hadde jeg tenkt ut dette tidligere hadde jeg spart meg selv for veldig mye mas og bekymringer også rundt andre ting.

Black dayz er svarte hull i hverdagen. De kan være et resultat av alt mulig og man kan selvfølgelig gjøre en masse ting for å unngå dem, men min teori handler først og fremst om at de er en naturlig del av livet og at jo fortere man aksepterer det jo lettere blir det å håndtere. De fleste har gjerne noen målsetninger med hver dag og ting man skal/skulle/burde ha gjordt, osv. Etterhvert som man blir eldre øker gjerne antall ting man "skulle" ha gjort og med kjerring, hus og barn blir det stort sett helt uoverkommerlig, så man har til enhver tid mer man skal ha gjordt enn det man rekker. På vanlige dager er dette helt greit, men på Black Dayz er det fort gjordt å grave seg ned i en hengemyr av fortvilelse over alt som burde vært gjordt og at man ikke får gjordt noe av det.

Det jeg nå har begynt å gjøre er å rett og slett og avskrive The Black Dayz. De er ikke med i planleggingen og det er bare å akseptere at det ikke blir gjordt noe som "skal/kulle/burde/kunne" vært gjordt på disse dagene. Ingen ting. Nada. De dagene handler kun om primærfunksjonalitet og få dagen overstått å komme seg i seng igjen. Det dummeste man kan gjøre er å prøve å ta tak i noe på "ting som skulle vært gjordt" lista og ihvertfall noe som krever inspirasjon eller kreativitet som musikk. Da blir man bare skuffa og lei fordi man skjelden får det resultatet man vil ha og så begynner man å lure på hvorfor man driver med det i det hele tatt.

Det eneste jeg gjør på Black Dayz er å gå rundt å nynne på Black Days, drekker litervis med kaffe og lar livet gå sin gang. Det er mye lettere når jeg er fullt inneforstått med at denne dagen vil mitt bidrag til verden være særdeles minimalt og den store fordelen med å bli eldre er at man vet at det går over, ting snur og man kommer seg før eller siden tilbake til normalen. Det kan ta noen dager, noen uker eller et år eller to eller tre. Men ikke stress, det kommer. Så lærer man seg å sette pris på det når man er tilbake til Good Times!

PS: hvis du begynner å sette pris på Black Dayz har du et helt annet problem og det er på tide å søke profesjonell hjelp. Styr ihvertfall klar av selvmedisinering. Det er nok musikere som forsøkt dette med særdeles dårlig er resultater.

Takk for et knallgodt innlegg. Godt å høre at man ikke er alene. (Hvor blei det av den Soundgarden-skiva)

[jonta]

Motivasjonen min er helt på bånn om dagen.. Orker ikke, gidder ikke hverken lage musikk eller lære meg sanger. Er i et band, men er bare jeg er som er skikkelig interessert og vil lage tekster, sanger osv, og da blir jeg litt, daff til slutt! vil ha et band hvor alle er like interessert og like kreative!

Ja, det er tungt å "drive" bandet alene, kanskje på tide med en alvårsprat med gjengen...

Er det ikke det ene så er det det andre. jeg renner over av motivasjon, og slik har det vært de siste 4 årene. Problemet mitt er at jeg alldri får spellt nok, da jeg har leddgikt.

Må si jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av å ikke føle seg god nok, til å ta med gitaren på jamkveldene å pubben.

Et problem som dukker opp når man begynner å bli voksen er at de andre som spellte før, har blitt så jevla gode, mens de som "stagnerte" som en selv, har lagt opp. Så sitter man der aleine..

[Kossoff]

Spille med folk som er bedre enn deg, det er alltid det beste for meg.

Har akkurat kommet i kontakt med en fantastisk jazzgitarist, på minutter har han lært meg ting som jeg aldri trodde var mulig for meg. Beste som har skjedd på gitarfronten på mange år.

Oppfordrer alle til å holde seg unna band hvor de selv er best. Ikke er det kult og ikke oppnår man noe..