Motivasjon

[Gluke]

Det er få tråder som handler om alt det andre som trengs bortsett fra tekniske ferdigheter og utstyr. De gitaristene som spiller mest er skjelden de "beste" eller de med det fetest utstyr, men derimot de som er omgjengelige og hyggelige og har nok pågangsmot til å dra igang ting. Og hva i helvete har man å tape. Man angrer på det man ikke har gjordt, ikke på det man har gjordt.

For å si det sånn, det er helt greit å sitte hjemme og runke til youporn, men hvis du gjør det lenge nok uten å få pult blir'u til slutt en raring......

[Black Anger]

For å si det sånn, det er helt greit å sitte hjemme og runke til youporn, men hvis du gjør det lenge nok uten å få pult blir'u til slutt en raring......

:lol: :lol: :lol: :lol:

[Brötthäst]

Jeg har starta i band igjen etter en flere år lang tørke. Jeg har øvd i mellomtida rett og slett fordi det er så artig å spille og det er terapi for meg, men bandet har gjort meg til en bedre og mer allsidig gitarist. Jeg blir motivert til å lære meg nye sjangere og spillestiler isteden for å spille de samme licksene hver kveld.

Endret Mai 12, 2011 av Brötthäst

[YBA]

Om du ikke finner noen å spille med sånn med en gang, så er en annen "løsning" å få deg noe opptaksutstyr og ta opp ting! Skriv sanger (eller spill inn backingtracks og legg ville soloer oppå), be gjerne noen spillende (eller syngende?) venner om å bidra, legg gjerne på noen andre instrumenter som du spiller selv?

Så kan du legge de ut på nettet og se hva folk synes. Når du får deg et band så har du kanskje allerede flere sanger å velge mellom?

[Greener]

Men føler att jeg er den eneste 71 modellen i hele verden som er like 'elendig' som meg;)

Har ikke spilt i så mange år..

Blir liksom litt rart visst jeg stiller opp på ungdomsklubben for å jamme

Du er definitivt ikke den eneste født tidlig på 70 tallet som ikke har spilt i så mange år, eller er kjempeflink. Selv om jeg spilte litt 3-greps rock i ungdomsårene er det først i voksen alder at jeg i det hele tatt gadd å skaffe meg en gitar igjen. Problemet mitt har vel egentlig alltid vært at jeg har hatt en hel del sånn "konservatoriet-flinke" folk rundt meg gjennom livet, og dermed aldri har kunnet imponere noen som gitarist. Derimot var jeg en jævel på tekniske ting, som å få gitarer til å spille bedre, noe jeg igjen har fortsatt å pusle med i voksen alder, og som vel ærlig talt var grunnen til at jeg begynte å spille igjen.

Men det er et problem det der med å være voksen og ikke ha noen venner på samme "nivå" - det er begrenset hvor mye folk som har et par unger og plateutgivelser bak seg, gidder å spille med en "nybegynner"

[MDRattle]

Det kommer snart et spill hvor du faktisk kobler til gitaren din. Spillet er beregnet på nybegynnere så vel som viderekomne. Har man et bittelite konkurranseinstinkt, kan man vel sikkert hente litt motivasjon der.

[Black Anger]

Men det er et problem det der med å være voksen og ikke ha noen venner på samme "nivå" - det er begrenset hvor mye folk som har et par unger og plateutgivelser bak seg, gidder å spille med en "nybegynner"

Er vell der mitt problem ligger

Så jeg får holde meg til sofaen og den ene helga i året......

[YBA]

Det er viktig å ikke stresse for mye med hvilket "nivå" man har. Finnes mange som spiller musikk på fulltid som aldri hadde kommet inn på et konservatorium eller en musikklinje! Det trengs ingen vitnemål for å henge en gitar rundt halsen og rocke ut, og om du ikke kan spille glitrende, teknisk vanskelige soloer, så la meg fortelle en liten hemmelighet: Folk flest gir blanke blaffen i gitarsoloer, og ser på dem på samme måte som reklamepauser på TVen: Et mer eller mindre irriterende avbrekk Det er kun musikknerder (som meg) som gidder å bry seg om slikt, "alle andre" vil mye heller høre noen kule riff! Så hvis du vil spille, kjør på

Jeg har flere voksne elever som befinner seg i akkurat samme situasjon: De spilte kanskje litt i sine yngre år, og har bestemt seg for å plukke opp gitaren igjen. Og deres største problem er oftest at de stresser veldig mye med dårlig selvtillit og "eksistensielle spørsmål", som vanligvis kan kokes ned til "Er jeg verdig å plukke opp en gitar til tross for at jeg ikke kan noe, eller bør jeg begynne med bingo heller?". Og det er da jeg vanligvis siterer salige Frank Zappa: "Shut up and play your guitar!!!"

Vil du spille gitar så er det din soleklare rett. Musikk er ikke en konkurranseidrett, men selv om det hadde vært det: Skal man la være å jogge med mindre man ønsker å vinne VM? Skal man droppe fotballen fordi det ikke ser ut til at man blir proff? Musikk er godt for kropp og sjel, og er en sunn aktivitet som mange flere burde drive med, ikke bare de som drømmer om å leve av det! Det kreves overhodet ikke doktorgrad i musikk for å spille noen kule sanger og kose seg! Og om du koser deg med gitaren, kommer ofte fremgangen av seg selv!

[Black Anger]

Det var ett flott svar, og du har jo så inderlig rett... Men så er det jo som du sier: SELVTILLIT;)

Og når du sier gitarsolo, mener du da solo i en låt, eller imellom to låter?

[YBA]

Det var ett flott svar, og du har jo så inderlig rett... Men så er det jo som du sier: SELVTILLIT;)

Og når du sier gitarsolo, mener du da solo i en låt, eller imellom to låter?

Begge deler

Og jeg VET at det er lettere sagt enn gjort å tenke i de baner, men personlig har jeg flere ganger i løpet av mine studier og min karriere møtt folk som tror de eier retten på musikk fordi de har den og den bakgrunnen og de og de kunnskapene. Slike folk fortjener å bli satt i gapestokk!

Jeg er selv veldig glad i å høre "flinke" musikere, og har selv lagt inn mange timer på å øve på ting og tang, men noe av det kjedeligste jeg vet er å høre på noen som spiller fort og/ eller harmonisk kompleks kun for å vise hvor flinke de er, og noe av det kjekkeste jeg vet er å høre folk som storkoser seg med musikken sin, uansett hvilket "nivå" de har. De førstnevnte finnes det veldig mange av i akademiske miljøer. Og veldig ofte forblir de der. Og på Youtube, med briefevideoer fra gutterommet.

Jeg har selv evnen til å mer eller mindre "imponere" på en gitar, og jeg har et relativt bra kunnskapsnivå og alt det der, men det gjør meg like lite til en mer verdifull musiker som en doktorgrad i etikk gjør noen til et bedre menneske! Min jobb som musiker er å formidle musikk, ikke å spille fortest/ mest avansert mulig for å imponere andre musikere.

Jeg er veldig glad i klassisk musikk, men den største bjørnetjenesten den klassiske tradisjonen har gitt menneskeheten, er å lage en illusjon om at for å være musiker, må man kunne noen veldig spesifikke ting, hvis ikke "fortjener" man ikke tittelen! Bullshit!!!

[Brötthäst]

Jeg synes YBA oppsummerer ting på en meget god måte. En annen ting jeg har lagt merke til er at noen av de beste og mest opptatte "bandfolkene" i musikkmiljøet ikke hadde klart å underholde med gitar og sang rundt et leirbål om det så stod om livet. Men disse folkene er ettertraktet i bandsammenheng fordi de har et godt øre og spiller akkurat det låten trenger. Jeg har erfart at noen av de "flinke" folkene som har spilt mye alene hjemme har en tendens til å overspille i bandsetting (særlig den høyrøstede utadvendte trubadurtypen . Dette kan selvfølgelig avlæres, men det er ikke alle som greier det. Uansett, grip sjansen til å spille med andre. Man kommer langt med et godt øre og ydmykhet, selv om man kanskje ikke er den flinkeste gitaristen i nabolaget.

[Gluke]

Jeg er selv veldig glad i å høre "flinke" musikere, og har selv lagt inn mange timer på å øve på ting og tang, men noe av det kjedeligste jeg vet er å høre på noen som spiller fort og/ eller harmonisk kompleks kun for å vise hvor flinke de er, og noe av det kjekkeste jeg vet er å høre folk som storkoser seg med musikken sin, uansett hvilket "nivå" de har. De førstnevnte finnes det veldig mange av i akademiske miljøer. Og veldig ofte forblir de der. Og på Youtube, med briefevideoer fra gutterommet.

Hadde en sånn aha opplevelse på Satriani konsert for endel år tilbake. Han sto frempå scenekanten å raste rundt på halsen i alle modes samtidig mens bandet sto å vamp'a E eller no. Jeg kobla helt ut og mista totalt interessen. Det var 0 kommunikasjon med de andre i bande og 0 med publikum. Han kunne like gjerne tatt av seg gitaren og dratt frem kuken og stått å onanert frempå der. Jeg har aldri vært noen spes Stevie Vai fan og egentlig alltid like Satch bedre, men Vai laget ihvertfall litt show, hadde god kontakt med publikum og lot de andre i bandet vise hva de var gode for.

Bassisten vår hadde ikke spilt i band på 17 år når han ble med i bandet. Det var ikke no stress. Bare viser ting på en måte som han skjønner og øver litt ekstra hvis det er ting som er spes vanskelig.

[YBA]

Jeg og er i utgangspunktet mer fan av Satch enn av Vai, og synes han klarer å ha en fin balanse mellom show-off og fin frasering og bra utrykk på skivene sine, men jeg så han live for en del år siden, og jeg skjønner hva du sier ja... selv om det var noen gode stunder, så var det litt kjedelig til tider i lengden, mye stirring på gitaren og innadvent musisering - og til tider noen porsjoner onani. Tenker han funker bedre i Chickenfoot som sideman enn som hovedperson. Vai har helt klart mye mer karisma og scenetekke live.

[Greener]

Mange gode innlegg her nå Jeg tror spesielt YBA har beskrevet essensen av sjelelivet til en "nybegynner" i 30-50 årene

Men en annen ting, som jeg kanskje sliter litt med er det faktum at min egen musikksmak alltid har vært noe "avansert" og dermed er også målet noe ute av syne. Jeg har vel ikke skamvett til å skjemmes over mine egen prestasjoner som gitarist egentlig, og jeg har vel på mange måter godtatt at jeg aldri vil bli spesielt dyktig. Det toget reiste nok for maange år siden. Jeg er med andre ord relativt bekvem med å være en "sofagitarist" og kanskje en evig nybegynner/viderekommende, da jeg har glede av å spille det jeg gjør.

Men det er altså min egen musikksmak som ødelegger litt for meg - jeg synes rett og slett ikke det er så interessant å planke relativt enkle pop/rock klassikere, selv om jeg nok kunne klart å spille mye rart om jeg forsøkte. Jeg må nemlig like noe veldig godt for å klare å bruke tid og energi på å lære meg det. Dermed blir det fort noe litt mer avansert enn AcDc og ... ja hva vet jeg. Oppover-bakken blir liksom noe mer bratt hvis du hører mest på ting som f.eks Steely Dan, Zappa og Miles..

Offer for eget musikalsk "snobberi" kanskje? Men om ikke annet fant jeg en mer forståelig lærdom når jeg begynte å utforske en mer Hendrix inspirert spillestil. For første gang siden jeg begynte å spille igjen, følte jeg at jeg fant noe jeg både forsto og kunne mestre sånn noenlunde. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg levde lenge på akkurat det. Så, motivasjon kan være så mangt kanskje? Samtidig som, om ikke ambisjonsnivået er så høyt, så er musikksmaken ofte såpass raffinert når man når en viss alder, at man gjør ting litt vanskelig for seg selv.

Min nivø på 10 år ønsker å lære seg et par kiss låter og et par AcDc riff, noe jeg kan berolige han med at, det vil han helt sikkert klare. Selv, skulle jeg gjerne kunne planka et utvalg Steely Dan klassikere, noe som neppe kommer til å skje noensinne..

[YBA]

Er ikke umulig å lære seg Steely Dan selv om man har "mangelfull" teknikk/ vokabulær. Plukk en Steely Dan-sang du liker og har hørt så mange ganger at du "kan den utenat", og jobb med parti for parti sakte og med metronom så er det faktisk lettere enn du tror

Til og med soloene er faktisk mer spiselige enn hva mange tror - "Kid Charlemagne" - soloen er jo faktisk bare en samling blueslicks, det som gjør den avansert er at han tilsynelatende veksler mellom så mange tonearter, men prøver du deg tror jeg at du vil synes det er lettere enn hva du trodde, i hvert fall fra et teknisk synspunkt.

Det å IMPROVISERE en lignende solo derimot......