Web Analytics
Gå til innhold
  • Bli medlem

Mr Malmsteen!


Kjutte

Anbefalte innlegg

  • Svar 92
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

En artist med et lett identifiserbart utrykk. Trilogy ble spilt ganske mye på vinyl, men jeg klarte aldri å fordøye denne artisten på senere album. Det ble alt for mye Yngwie og alt for lite musikk. Platene hans høres for meg ut som Yngwie med playback. Både spill og produksjon. Rising Force fikk liksom aldri lov å reise seg, men må sitte pent i musikkgraven og mate sequencer'n hans.

Egentlig samme sterile lydbilde som DIO begynte å rendyrket på sitt 2 soloalbum. Me in front here with a sterile playback back there.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes dette er veldig typisk Malmsteen.. Jeg veit ikke om det er positivt eller ikke.

Fantastisk gitarist, det er han, men for meg blir de fleste låtene hans "backing track med solo over", uten spesiell melodi eller lignende. Han har dog noen låter jeg synes er dritfete; Rising Force og Evil Eye, feks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Backingtrack med solo over er det vel blitt mer med tida, men tidlig Malmsteen fokuserte på låter og melodier. (Ja, selv førsteplata selv om den stort sett er instrumental) Trilogy er nevnt her, og er en god plate med stort sett knallgode låter. Odyssey er likevel den som jeg virkelig liker. Samarbeidet med Joe Lynn Turner ga melodiøse låter som sitter i meg den dag i dag, uten at det nødvendigvis gikk på bekostning av Yngwies særpreg.

Selv om produksjonen på plata sett under ett, kan virke litt "datert" i dag, må jeg si at Yngwies sound på den plata har en klarhet (crisp), dybde og dynamikk som jeg ikke har hørt siden.

Slik som jeg ser det, hadde Malmsteen en jevn stigning med topp på Odyssey, og siden en litt dalende kurve med noen få "småtopper" senere. Facing The Animal har jeg nevnt som ei plate jeg har litt sans for. Det han har gitt ut etter det, har jeg brukt veldig liten tid på.

Når det er sagt, må jeg si at Yngwie som gitarist ikke gir meg noe lenger, annet enn at jeg fortsatt blir imponert teknikken hans. Men soloene hans er veldig forutsigbare og til tider kjedelig å høre på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Backingtrack med solo over er det vel blitt mer med tida, men tidlig Malmsteen fokuserte på låter og melodier.

Jeg er enig med deg, og har lenge følt at Malmsteen de siste 10-15 årene har vært veldig "hit and miss". Det jeg reagerer mest på er at de melodiøse soloene er blitt færre og færre, og er blitt erstattet med soloer som har mer fokus på repetitive licks i høyt tempo.

Men som sagt, han er enten eller, men når han er i form og leverer sakene, da er han uslåelig. Denne synes jeg er på høyde med mye av det Malmsteen gjorde som ung:

http://www.youtube.com/watch?v=SzW8fi8z5C8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med deg, og har lenge følt at Malmsteen de siste 10-15 årene har vært veldig "hit and miss". Det jeg reagerer mest på er at de melodiøse soloene er blitt færre og færre, og er blitt erstattet med soloer som har mer fokus på repetitive licks i høyt tempo.

Men som sagt, han er enten eller, men når han er i form og leverer sakene, da er han uslåelig. Denne synes jeg er på høyde med mye av det Malmsteen gjorde som ung:

Som sagt ingen tvil om at Yngwie er en fantastisk gitarist. Men dette skal være en litt bluesy-låt i utgangspunktet, noe det også forsåvidt er, men det er også her "full pupp" stort sett hele veien med skalaer opp og ned og licks i hytt og gevær. Blues er, for meg, like mye "hva man ikke spiller". Pauser, åpenrom, lange toner og dynamikk er jo så og si ikke-eksisterende i denne instrumentalen. I tillegg savner jeg et meloditema som går igjen som Yngwie alltid hadde før, og som tross alt gjorde instrumental-låtene hans interessante å høre på. (Og ikke minst igjenkjennbare) Far Beyond The Sun er jo et godt eksempel. Den er mer som en klassisk komposisjon med fast melodi, enn et komp med improvisasjon over.

Endret av Audun
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I tillegg savner jeg et meloditema som går igjen som Yngwie alltid hadde før, og som tross alt gjorde instrumental-låtene hans interessante å høre på. (Og ikke minst igjenkjennbare)

Er enig i det her. Blue er jo strengt talt ikke en låt bare 5 min gitarsolo. Det er ekstra irriterende siden han har virato og prasing som gjør at han spiller melodi ting som få andre. Jeg har litt samme feel med Satriani. Han har i motstetning til Yngve fortsatt å lage låter med fast oppbygning og meloditemaer, men de låter jo helt likt etterhvert de og da.

Jeg er litt usikker på hvor mange som egentlig kan holde på i 30 år og unngå å repetere seg selv. Er også litt usikker på hvor herja YJM er i huet egentlig, han var på kjøret ganske lenge og det setter sine spor......... Kanskje låtene høres bedre ut med litt Cola?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Blue" som låt er ikke på høyde med f.eks. "Icarus Dream Suite Op. 4" eller "Eclipse", men jeg synes at gitarspillet er mektig bra. Mange noter, men plenty med attitude.

Ingen ting å si på gitarspillet, men jeg syntes det er synd han helt har forlatt "låt" formatet fra de tidligere platene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Dette nettstedet bruker cookies for å gi deg en best mulig brukeropplevelse Bruksvilkår.