Rytmegitar

[TUFFTUFFTUFF]

Hej, intressant läsning det här . Det handlar mycket om tycke och smak. Personligen är jag ett stort fan av bra sånger, och det är en av grunderna till att jag menar att Ramones är så bra. Lyssna till exempel på Halfway to sanity, Brain drain och Animal boy där det verkligen märks hur bra låtskrivare de är (enligt mig). Varför krångla till det, liksom . Men samtidigt förstår jag att det inte är för alla. Alla har sin smak. Jag har full förståelse för att folk inte tycker om den musik vi spelar i mitt band(Goldcrush) men det handlar absolut inte om att göra enkla låtar för att bli rockstjärnor. Om målet var att bli rockstjärnor så raskt som möjligt så skulle vi definitivt inte spela den musik vi gör och vi skulle inte gjort det på den måten vi gör det på (vi har hållit på 10 år i år, he, he). Jag tycker att den tekniska biten med att spela är råtråkig, jag är mer intresserad av att skriva en bra sång och skapa kemi tilsammans än att lära mig en skala så det kanske är därför det funkar för mig .

Om de du spelar med inte vill spela den musik du vill spela så blir det antagligen ett problem förr eller senare, dessvärre. Det är nog bättre att ta den debatten nu än att vänta ett halvår.

Jag vill också tillägga att det faktiskt inte är bara bara att spela bra punkrock. Absolut inte för att "försvara genren" eller nåt sånt, men hör till exempel på Metallicas Ramones-covers, det låter ju helt sjuuukt dåligt. Jag antar att Metallica är 20 gånger "bättre" musiker än Ramones men ändå är de inte i närheten av att fånge drivet och det essentiella i sångerna. Jag har hört säkert runt 500 band göra covers på Ramones och av de är det bara 2 covers som jag tycker låter riktigt bra (Per Gessles version av Sheena is a punkrocker och Mojo Nixons Rockaway beach-cover). Varför är det så? Jag tvivlar på att det är pga av att Ramones är så duktiga musiker att ingen klarar att göra det lika bra. Nej, det krävs något annat. Det drivet är inte så lätt att fånga som man kan tro.. och att göra en punklåt är inga problem, men att göra en BRA punklåt är något helt annat.

[Audun]

Det å kunne lage driv, groove og trøkk sammen i et band er i høyeste grad en musikalsk egenskap.

[Dave_Murray]

Jeg vil i hovedsak bli en veldig stødig rythm gitarist. Også får heller soloene komme senere.

[Kjutte]

Jeg vil i hovedsak bli en veldig stødig rythm gitarist. Også får heller soloene komme senere.

Rytme er utfattelig viktig i soloering, og all spilling, så anbefaler deg å jobbe litt med alt.

[Dave_Murray]

Hvordan er rytme viktig i soloing?

[Audun]

Hvordan er rytme viktig i soloing?

Vi kan også kalle det timing. Man hører stor forskjell på en gitarist med god time i soloene i motsetning til en som ikke har det. Mye bedre flyt hos en som har bra timing. Litt vanskelig å forklare... Hør for deg en som spiller 16-deler, men som ikke er helt i time. Vil høres hakkete og ujevnt ut, naturlig nok.

Edit: Ble vel ikke veldig godt forklart, så dere får rette opp dere som har litt bedre teoretisk innsikt.

Endret Januar 5, 2010 av Audun

[Haakenstad]

Høres det ikke litt kjedelig ut hvis man bare hører sologitaren?

[Audun]

Høres det ikke litt kjedelig ut hvis man bare hører sologitaren?

Vet ikke om jeg forstår deg riktig her, men det var vel ikke ment slik at kompgitaren ikke spiller under en solo, men at den som spiller solo også bør ha god rytme/time i det han gjør.

[Haakenstad]

Jaja, selvfølgelig.

Men jeg mente egentlig at lydbildet kan bli litt "tomt" uten rytmegitar under en solo.

Synes nå jeg:P

[Audun]

Jaja, selvfølgelig.

Men jeg mente egentlig at lydbildet kan bli litt "tomt" uten rytmegitar under en solo.

Synes nå jeg:P

Som sagt, så skal ikke komp-gitaren slutte å spille under den andres solo.... (Så fremt man ikke er enig i at det er bedre for dynamikken sin del, man er bare en gitarist i bandet etc...)

Edit: Baaah, du kødder åff kåårs!

Endret Januar 5, 2010 av Audun

[kristoffereide]

Jaja, selvfølgelig.

Men jeg mente egentlig at lydbildet kan bli litt "tomt" uten rytmegitar under en solo.

Synes nå jeg:P

På plate ja; man må ha en viss live-faktor på scenen om man bare har èn gitar... Nå har jeg forsåvidt ikke hørt om band som kjører solo-komp i playback da, så om min kommentar er nødvendig kan man spørre seg...

[Haakenstad]

På plate ja; man må ha en viss live-faktor på scenen om man bare har èn gitar... Nå har jeg forsåvidt ikke hørt om band som kjører solo-komp i playback da, så om min kommentar er nødvendig kan man spørre seg...

Live er selvfølgelig en helt annen ting!

[ofulm]

Har hørt at man skal prøve å unngå spill-så-fort-du-kan-bare-for-å-imponere-soloer og heller konsentrere seg om å lage en solo som folk liker.

Mye av den nye musikken jeg hører i min vennekrets er preget av rytmegitarer hvor gitaristen deljer løs på noen powerchords. Rytmegitaren har alt drivet til enhver tid, og bassgitaren er nesten ikke hørbar hvis man ikke bruker et skikkelig stereoanlegg. Hvor ble det av de melodiøse rytmegitarene som virkelig vekket følelser hos folk? Rytmegitarer som på Stairway To Heaven (Led Zep.), Hotel California (Eagles), Time (Pink Floyd) og Breathe (Pink Floyd). Når jeg hører på musikk av f. eks. Steely Dan og andre 60/70-talls helter høres det ut som om intrumentstemmene i kompet til sammen utgjør en melodi i sin helhet. Melodien kunne ha noen toner i rytmegitaren for så å hoppe til bassen og videre blant de andre instrumentene. Jeg synes dette gir et mye bedre samspill i musikken. I alternative og metal handler helheten i mitt øre bare om gitaren og sang, mens det går på bekostning av samspillet.

Jeg hører ofte på Metallica. Har også hvert på Green Day konsert i høst. Og det hender jeg finner fram og hører på en sang av Ramones, men å høre gjennom et helt album av dem kommer jeg aldri til å klare. Går med ett album om gangen av Metallica og Green Day, men flere på rad blir for mye. Ta for eksempel American Idiot. Den er dritlax i seg selv, men å kjøre gjennom flere slike sanger på rad blir for ensformig og kjedelig. Med musikken til Pink Floyd, der alle instrumentene danner en variert helhet, kan jeg høre gjennom flere album på rad ut at jeg går lei. Vil bare ha mer og mer. Det er som om musikken deres forteller en historie, selv når ingen synger. For meg virker det som om de i Pink Floyd nøt musikken på en annen måte enn i nyere band. For meg blir punk og alternative musikk som for det meste handler om å være rockestjerne på scena. Skal innrømme at det er ganske rått å stå på ski ned svartløypene i Hafjell med Creeping Death (Metallica) på hjernen, men jeg synes det tar overhånd når mesteoparten av musikken bare består av powerchords. Blir kjett å høre på i lengden.

Jeg er bassist i et garasjeband, som kommer til å bevege seg i en punkiete retning. Jeg begynner av å bli lei av å spille de enkle punkete sangene, og bare fylle igjen de frekvensområdene gitaren ikke når. Jeg syns vi det hadde vært bedre for hele bandet om vi hadde tatt en retning mere mot 60/70-talls musikken, der lydbildet er mere variert. I tillegg tror jeg vi har mye å hente på dette når det gjelder å utvikle seg musikalsk. Syns 60/70-talls bandene og deres forgjengere lagde musikk fordi de syns det låt bra og fordi de ville lage den beste musikken, mens dagens musikk handler om at man skal lage en grei låt mens hovedmoroa er drømmen om å bli stjerne. Min teori er at dette kan ha noe med sumfunnsutviklinga. Nå levde ikke jeg på 70-tallet, men jeg tror musikerne som herjet da la ned mye arbeid i hvordan musikken høres ut, om det er noe folk virkelig liker eller ikke (eller bare at punken ikke hadde fotfeste). Nå i de senere åra virker det som et flertall av gitarister bare lager en enkel låt bare for å bli rockestjerner. Kan skjønne at låtene blir litt enkle når man ikke har peil på teori (Det har heller ikke jeg (skal sluke musikkteori så fort jeg kommer meg ut av videregående. Det er tross alt bedre enn vektorer og derivasjon og resten av matten. Bare litt kjett å lære på egenhånd)).

Mulig jeg er preget av fordommer mot punk, men er en rytmegitar som bare består av enkle powerchords og mye vreng det som alltid låter best? Låter det ikke litt bedre om man legger til en liten solo på tre toner mitt mellom versene, eller spiller litt svakt her med lite vreng for så å la hele sangen bygge seg opp mot et massivt vendepunkt slik som i Dovregubbens hall? Blir det ikke litt bedre på en sang, mellomspill eller vers å la gitaren dempe seg litt ned i dominans for så å la andre instrumenter å komme til, og på denne måten bytte på mellom de forskjellige instrumentene? Blir det ikke litt bedre å hoppe til noen litt mere uvanlige akkorder, enn å hele tiden holde seg til E, G, C og det andre enkle dur-akkordene? Blir det ikke mere spennende når det kommer en uventet akkord eller toneart, men som man likevel har på følelsen passer? Blir det ikke litt kjedelig med den samme lyden opp igjen hele tiden?

Til sist; så på et program kalt "My Musical Brain" der man studerte hva musikk er. Store deler av programmet handlet om et forskningsprosjekt med Sting som "prøvekanin". Han ble blant annet sendt inn i en slik tunnell for at forskerne kunne se hvordan hjernen til en profesjonell musiker reageer på forskjellig musikk. Det var ikke bare en slik studie om at det og det er det som låter best. Sting sa i programmet at en del muysikk ofte var en slags gåte som han måtte låse (hvis jeg husker riktig). Han sa også at når han skrev musikk prøvde han å lage noe avansert som låt enkelt, fordi folk vil ha noe enkelt mens et uventet virkemiddel (den avanserte biten) som likevel stemte overens med musikkens mønstre, gjør sangene på en måte mere spennende, underholdende eller generelt bedre (vanskelig å forklare). Husker første gang jeg hørte på No Quarter av Led Zeppelin. Det hørtes ut som om det på en måte var de samme tonerartene/skalaene/ett eller annet (har ikke peil på teori), men så skiftet musikken til noen nye akkorder/tonerarter som på en måte var feil med det jeg forventet, men som likevel låt helt riktig. No Quarter toppet da min liste over beste låter i noen uker...

Kanskje jeg høres ut som en gretten gammel gubbe som savner musikken fra sine ungdomsår, men sannheten er at jeg som sagt tidligere fortsatt er elev i den videregående skole. Jeg prøver med dette innlegget å starte en konstruktiv diskusjon.

Er ganske enig med deg når det gjelder musikk (tåler ikke Green Day, og ikke glad i Metallica, men). Men det finnest mange i dag som lager slik musikk du spør etter. Sjekk ut f. eks. Dream Theater, Opeth, osv. Prog, prog!

[smp]

Har så vitt hørt på Dream Theater nå. Slettes ikke dårlig musikk.

Mulig det bare er meg som har litt tunnelsyn. Har ikke søkt gjennom hele musikkmarkedet. Mesteparten får jeg gjennom fatterns platesamling og vennegjengen, der sistnevnte digger punkrock og denslags. Ikke noe galt i at de liker punkrock, men jeg blir litt lei av det i lengden. I bandet har vi bestemt oss for å slutte å covre og heller lage egen musikk. Musikken skal lages ved at vi tar med ideer til bandøvingene, for så å jamme fram noe. Skal prøve å påvirke med min musikksmak, så får vi se hva vi ender opp med. Kanskje vi får punkblues

Ellers, hvis det er noen som kommer på flere progrockband så si ifra. Liker spesielt i progrock retningen av Pink Floyd. Som jeg har sagt tidligere så syns jeg rytmegitaren har lett for å dominere lydbildet i mesteparten av dagens musikk, som fører til at jeg syns det blir litt kjedelig i lengden. En ting jeg liker med Pink Floyd er måten instrumentene deres får vist sitt potensiale uten at noe dominerer i lengden. Ta sangen Time for eksempel.

Begynner med klokkene i starten for så en trommesolo med bass og gitar i bakgrunnen, som på en måte danner en lyd. Når verset kommer ligger rytmegitaren litt i bakgrunn på linje med resten av rytmeinstrumentene. Den blir ikke dominerende over bassen og keybaordet i mine ører. Bassen har på en måte sin egen melodi, som gjør at melodien i kompet kan veksle mellom de forskjellige instrumentene. Jeg syns dette gjør musikken mere underholdende. Mellom strofene i verset kommer rytmegitaren frem med noen soloaktige licks, som setter toppen på kransekaka. Sologitaren må være en av mine favoritter, og er selve rosinen i pølsa på hele sangen.

Alt i alt så tror jeg det er ned til det å variere, i hvert fall for min del (musikk er jo en smaksak som dere sier). For mye av det gode og ting blir kjedelig. Har hørt artister som tryller fram ganske imponerende soloer, men hvis det varer for lenge blir det ensformig og jeg detter av.

Endret Januar 6, 2010 av smp

[kristoffereide]

Kan nevne

Spock's Beard

Transatlantic

Dave Matthews og Dave Matthews band

Steely Dan

Dire Straits

Minor Majority

Neal Morse (dette er kristen prog, men jeg kan ikke annet enn å elske musikken! Helt fantastisk hva denne mannen får til! Også vokalist i Spock's og Transatlantic)

Rush