Web Analytics
Gå til innhold
smp

Rytmegitar

Anbefalte innlegg

Har hørt at man skal prøve å unngå spill-så-fort-du-kan-bare-for-å-imponere-soloer og heller konsentrere seg om å lage en solo som folk liker. B)

Mye av den nye musikken jeg hører i min vennekrets er preget av rytmegitarer hvor gitaristen deljer løs på noen powerchords. Rytmegitaren har alt drivet til enhver tid, og bassgitaren er nesten ikke hørbar hvis man ikke bruker et skikkelig stereoanlegg. ;) Hvor ble det av de melodiøse rytmegitarene som virkelig vekket følelser hos folk? Rytmegitarer som på Stairway To Heaven (Led Zep.), Hotel California (Eagles), Time (Pink Floyd) og Breathe (Pink Floyd). Når jeg hører på musikk av f. eks. Steely Dan og andre 60/70-talls helter høres det ut som om intrumentstemmene i kompet til sammen utgjør en melodi i sin helhet. Melodien kunne ha noen toner i rytmegitaren for så å hoppe til bassen og videre blant de andre instrumentene. Jeg synes dette gir et mye bedre samspill i musikken. I alternative og metal handler helheten i mitt øre bare om gitaren og sang, mens det går på bekostning av samspillet. B)

Jeg hører ofte på Metallica. Har også hvert på Green Day konsert i høst. Og det hender jeg finner fram og hører på en sang av Ramones, men å høre gjennom et helt album av dem kommer jeg aldri til å klare. :D Går med ett album om gangen av Metallica og Green Day, men flere på rad blir for mye. Ta for eksempel American Idiot. Den er dritlax i seg selv, men å kjøre gjennom flere slike sanger på rad blir for ensformig og kjedelig. Med musikken til Pink Floyd, der alle instrumentene danner en variert helhet, kan jeg høre gjennom flere album på rad ut at jeg går lei. Vil bare ha mer og mer. Det er som om musikken deres forteller en historie, selv når ingen synger. For meg virker det som om de i Pink Floyd nøt musikken på en annen måte enn i nyere band. For meg blir punk og alternative musikk som for det meste handler om å være rockestjerne på scena. Skal innrømme at det er ganske rått å stå på ski ned svartløypene i Hafjell med Creeping Death (Metallica) på hjernen, men jeg synes det tar overhånd når mesteoparten av musikken bare består av powerchords. Blir kjett å høre på i lengden.

Jeg er bassist i et garasjeband, som kommer til å bevege seg i en punkiete retning. Jeg begynner av å bli lei av å spille de enkle punkete sangene, og bare fylle igjen de frekvensområdene gitaren ikke når. Jeg syns vi det hadde vært bedre for hele bandet om vi hadde tatt en retning mere mot 60/70-talls musikken, der lydbildet er mere variert. I tillegg tror jeg vi har mye å hente på dette når det gjelder å utvikle seg musikalsk. Syns 60/70-talls bandene og deres forgjengere lagde musikk fordi de syns det låt bra og fordi de ville lage den beste musikken, mens dagens musikk handler om at man skal lage en grei låt mens hovedmoroa er drømmen om å bli stjerne. Min teori er at dette kan ha noe med sumfunnsutviklinga. Nå levde ikke jeg på 70-tallet, men jeg tror musikerne som herjet da la ned mye arbeid i hvordan musikken høres ut, om det er noe folk virkelig liker eller ikke (eller bare at punken ikke hadde fotfeste). Nå i de senere åra virker det som et flertall av gitarister bare lager en enkel låt bare for å bli rockestjerner. Kan skjønne at låtene blir litt enkle når man ikke har peil på teori (Det har heller ikke jeg (skal sluke musikkteori så fort jeg kommer meg ut av videregående. Det er tross alt bedre enn vektorer og derivasjon og resten av matten. Bare litt kjett å lære på egenhånd)). B)

Mulig jeg er preget av fordommer mot punk, men er en rytmegitar som bare består av enkle powerchords og mye vreng det som alltid låter best? Låter det ikke litt bedre om man legger til en liten solo på tre toner mitt mellom versene, eller spiller litt svakt her med lite vreng for så å la hele sangen bygge seg opp mot et massivt vendepunkt slik som i Dovregubbens hall? Blir det ikke litt bedre på en sang, mellomspill eller vers å la gitaren dempe seg litt ned i dominans for så å la andre instrumenter å komme til, og på denne måten bytte på mellom de forskjellige instrumentene? Blir det ikke litt bedre å hoppe til noen litt mere uvanlige akkorder, enn å hele tiden holde seg til E, G, C og det andre enkle dur-akkordene? Blir det ikke mere spennende når det kommer en uventet akkord eller toneart, men som man likevel har på følelsen passer? Blir det ikke litt kjedelig med den samme lyden opp igjen hele tiden?

Til sist; så på et program kalt "My Musical Brain" der man studerte hva musikk er. Store deler av programmet handlet om et forskningsprosjekt med Sting som "prøvekanin". Han ble blant annet sendt inn i en slik tunnell for at forskerne kunne se hvordan hjernen til en profesjonell musiker reageer på forskjellig musikk. Det var ikke bare en slik studie om at det og det er det som låter best. Sting sa i programmet at en del muysikk ofte var en slags gåte som han måtte låse (hvis jeg husker riktig). Han sa også at når han skrev musikk prøvde han å lage noe avansert som låt enkelt, fordi folk vil ha noe enkelt mens et uventet virkemiddel (den avanserte biten) som likevel stemte overens med musikkens mønstre, gjør sangene på en måte mere spennende, underholdende eller generelt bedre (vanskelig å forklare). Husker første gang jeg hørte på No Quarter av Led Zeppelin. Det hørtes ut som om det på en måte var de samme tonerartene/skalaene/ett eller annet (har ikke peil på teori), men så skiftet musikken til noen nye akkorder/tonerarter som på en måte var feil med det jeg forventet, men som likevel låt helt riktig. No Quarter toppet da min liste over beste låter i noen uker... B)

Kanskje jeg høres ut som en gretten gammel gubbe som savner musikken fra sine ungdomsår, men sannheten er at jeg som sagt tidligere fortsatt er elev i den videregående skole. Jeg prøver med dette innlegget å starte en konstruktiv diskusjon. B)

Endret av smp

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Konstruktiv diskusjon som går på smak og behag? Hva vil du oppnå? Fasit?

Jeg kommer nok ikke til å forandre mye på hva JEG liker, uansett hva som kommer opp i denne tråden.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

En som er ganske god på kompgitar, ganske god til å skrive låter,

og har laget en god del skiver som er ganske bra, er Pete Townshend.

Han har eget soloparti på konsertene til The Who, hvor han kun spiller kompgitar.

Pete Townshend er en meget undervurdert gitarist.

Det kan komme av at han legger mest vekt på kompgitarspillet sitt.

Jeg anbefaler å starte med "Who's Next". Der er det en del kjente låter.

Quadrophenia er en fin fortsettelse, hvis du vil ha det litt mer komplisert.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Konstruktiv diskusjon som går på smak og behag? Hva vil du oppnå? Fasit?

Jeg kommer nok ikke til å forandre mye på hva JEG liker, uansett hva som kommer opp i denne tråden.

Burde kanskje formulert det litt annerledes enn som konstruktiv diskusjon, men jeg mener en diskusjon uten at noen rakker ned på hverandre. Prøver ikke å oppnå en fasit, men å reflektere over rytmegitaren og hvordan den fungerer i samspillet i musikken B).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Burde kanskje formulert det litt annerledes enn som konstruktiv diskusjon, men jeg mener en diskusjon uten at noen rakker ned på hverandre. Prøver ikke å oppnå en fasit, men å reflektere over rytmegitaren og hvordan den fungerer i samspillet i musikken B).

Den er i så fall, essensiell i alt som har med rock å gjøre. Hvordan man definerer rytmegitar, er en annen sak. AC/DC hadde vært noe helt annet uten Malcolm Young. Stones uten Keith osv. Keith blir av mange ansett for å være pioneer innen det å spille en "mellomting" mellom solo og komp. Hør f.eks gitarspillet hans på Can't You Hear Me Knocking som et godt eksempel.

Et godt komp enten det er melodiøs riffing eller pumping av powerchords er uansett viktig i den sjangeren musikk vi snakker om her. Uten det, forsvinner mye av fundamentet i musikken.

Når det er sagt, er det en like stor kunst å spille drivende stødig rytmegitar som å lire av seg blendende soloer.

Endret av Audun
  • Liker 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Har hørt at man skal prøve å unngå spill-så-fort-du-kan-bare-for-å-imponere-soloer og heller konsentrere seg om å lage en solo som folk liker. B)

Noen liker jo det og, liksom.

Personlig synes jeg det er kult å fokusere på motiver og kontraster i soloene og rytmespillinga.

Det finnes ingen fasit på det du spør om.

Hva en selv liker kommer også an på mange ting.

Det er ihvertfall ingen tvil om at god rytme og akkordprogresjon er ufattelig viktig, da svært

få kan holde en diatonisk solo interessant over ei hel låt, og i verste fall ei hel skive.

Snakker om punk, jeg hater det og :P

Veit at eksempelet ditt var random, men prøv C D Em istedet, knall!!

Endret av Kjutte

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg tror bare du må bære over med at punk, punkrock og poprock ofte er særdeles enkle greier.. Du får heller prøve å utvide din og andres musikalske horisont litt.

Steely Dan og Pink Floyd er vel ganske gode eksempler på band med veldig gode instrumentalister som kan skrive adskillig mer avanserte ting en 3 greps pop/rock. Typiske "flinkis band" med andre ord.

Gode rytmegitarister er en fryd men det krever ofte mye av en gitarist å både kunne spille god og litt avansert rytme kombinert med licks og "tuddelutter" :) Rockeband som låter bra og som kun har en gitarist er ofte de bandene med best gitarister - jeg tror det er en sammenheng der.. Kan man bære det hele alene osv. Om jeg skulle pekt på en rock-gitarist gjennom tidene som imponerer i forhold til både rytme, solo og ekstremt smakfullt spill blir det Jimi Hendrix. Det er jo nettopp "rytme" spillet som imponerer meg mest i alle fall.

Det er en hel del yngre gitarister som imponerer kraftig i forhold til "rytmespill" eller kombinasjonen rytme/solo. John Mayer f.eks er helt eksepsjonell i mine ører, selv om mye av materialet er litt vel "pop'y".

http://www.youtube.com/watch?v=V6HppOWNWcY

En litt eldre herremann er Robert Cray som har en ekstremt laidback men utrolig fin spillestil. Det imponerer ikke så fryktelig ved første gjennomlytting nødvendigvis, men hører man litt på en av de beste platene er det vanskelig å få mange av "strofene" ut av hodet.

http://www.youtube.com/watch?v=HvqhN_7Bu8o

Gov't Mule:

Dave Matthews Band:

Derek Trucks Band:

http://www.youtube.com/watch?v=8AkvIErWE8c

Dette er selvsagt ikke eksempler på band i "pop-metal" eller punk sjangeren, men det er ikke så mange 15 minutters jam'er og veldig gode instrumentalsiter i de sjangerne (med unntak selvsagt) Men det eksisterer masse gode eksempler på god musikk i alle sjangre - jeg bare plukker noe jeg selv hører på.

Det finnes forøvrig flere gode eksempler på at mer punk eller "bråkerock" orientert musikk legger ganske stor vekt på bass som et melodibærende instrument, og hvor det slettes ikke er mixet bort i lydbildet selv om fuzz gitarene hyler og jamrer seg. To gode eksempler kan være Pixies og Nirvana. Det ER powerchords og/eller enkle akkorder, soloer på en streng osv, men det låter bra fordi og låtene kunne like godt vært skrevet av Lennon/McCartney (om ikke akkurat tekstene da..)

Pixies:

Så summasumarum ? Det eksisterer fortsatt gode musikere og god musikk, og ikke minst gitarister som spiller sammen med de andre i bandet. Forøvrig at alt må¨ikke være så avansert for å låte bra, men "flinkismusikk" er ofte ganske tøffe saker :D

Og angående punk - sjekk ut The Jam og mer enn bare de to hitsa til The Clash, det er faktisk laget en hel del god punk orientert musikk, den gangen da punk var punk og ikke noe man sendte på MTV..

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Er enig med deg i mye du sier trådstarter. Elsker måten steely dan samspiller jeg og, likt mange andre band på den tiden. Nå er ikke jeg noen punkfantast, men jeg skjønner hva du mener med åbare fylle i der gitaren ikke når. Jeg er progger, og vi herjer mer med slik samspill som du sier for å mikse det opp litt. Det jeg ender opp med likevell er powerchords og raske soloer i duo med synthen. Vi orker ikke prøve lengre for å nå 70' sounden, for selv om den er fet kommer den ikke meg naturlig. Da blir det fånyttes å skrive noe med sjel i. En annen ting er at de musikerene du refererer til er i såpass høyt sjikt at det ikke er noe å etterstrebe uten betraktelig flere år innen musikk:) herre ass, elsker steely dan!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det har noe med for mye punk i bandet mitt å gjøre, i hvert fall etter min smak, men når jeg ikke har noen andre å spille med så får jeg vel bare holde ut. Blir liksom bare å stokke om på akkordene fra forrige sang.

Heldigvis går det også i noen ballader der bassen er essensiell. ;)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg tror bare du må bære over med at punk, punkrock og poprock ofte er særdeles enkle greier.. Du får heller prøve å utvide din og andres musikalske horisont litt.

Steely Dan og Pink Floyd er vel ganske gode eksempler på band med veldig gode instrumentalister som kan skrive adskillig mer avanserte ting en 3 greps pop/rock. Typiske "flinkis band" med andre ord.

Gode rytmegitarister er en fryd men det krever ofte mye av en gitarist å både kunne spille god og litt avansert rytme kombinert med licks og "tuddelutter" :) Rockeband som låter bra og som kun har en gitarist er ofte de bandene med best gitarister - jeg tror det er en sammenheng der.. Kan man bære det hele alene osv. Om jeg skulle pekt på en rock-gitarist gjennom tidene som imponerer i forhold til både rytme, solo og ekstremt smakfullt spill blir det Jimi Hendrix. Det er jo nettopp "rytme" spillet som imponerer meg mest i alle fall.

Det er en hel del yngre gitarister som imponerer kraftig i forhold til "rytmespill" eller kombinasjonen rytme/solo. John Mayer f.eks er helt eksepsjonell i mine ører, selv om mye av materialet er litt vel "pop'y".

http://www.youtube.com/watch?v=V6HppOWNWcY

En litt eldre herremann er Robert Cray som har en ekstremt laidback men utrolig fin spillestil. Det imponerer ikke så fryktelig ved første gjennomlytting nødvendigvis, men hører man litt på en av de beste platene er det vanskelig å få mange av "strofene" ut av hodet.

http://www.youtube.com/watch?v=HvqhN_7Bu8o

Gov't Mule:

Dave Matthews Band:

Derek Trucks Band:

http://www.youtube.com/watch?v=8AkvIErWE8c

Dette er selvsagt ikke eksempler på band i "pop-metal" eller punk sjangeren, men det er ikke så mange 15 minutters jam'er og veldig gode instrumentalsiter i de sjangerne (med unntak selvsagt) Men det eksisterer masse gode eksempler på god musikk i alle sjangre - jeg bare plukker noe jeg selv hører på.

Det finnes forøvrig flere gode eksempler på at mer punk eller "bråkerock" orientert musikk legger ganske stor vekt på bass som et melodibærende instrument, og hvor det slettes ikke er mixet bort i lydbildet selv om fuzz gitarene hyler og jamrer seg. To gode eksempler kan være Pixies og Nirvana. Det ER powerchords og/eller enkle akkorder, soloer på en streng osv, men det låter bra fordi og låtene kunne like godt vært skrevet av Lennon/McCartney (om ikke akkurat tekstene da..)

Pixies:

Så summasumarum ? Det eksisterer fortsatt gode musikere og god musikk, og ikke minst gitarister som spiller sammen med de andre i bandet. Forøvrig at alt må¨ikke være så avansert for å låte bra, men "flinkismusikk" er ofte ganske tøffe saker :D

Og angående punk - sjekk ut The Jam og mer enn bare de to hitsa til The Clash, det er faktisk laget en hel del god punk orientert musikk, den gangen da punk var punk og ikke noe man sendte på MTV..

Mye bra musikk her. Kanskje jeg bare trenger å komme meg ut av fatterns platesamling. Blir fort litt gammel musikk der. :lol:

Endret av smp

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det har noe med for mye punk i bandet mitt å gjøre, i hvert fall etter min smak, men når jeg ikke har noen andre å spille med så får jeg vel bare holde ut. Blir liksom bare å stokke om på akkordene fra forrige sang.

Heldigvis går det også i noen ballader der bassen er essensiell. ;)

Lær gutta noen nye tvister da...

Hadde aldri orka å jobbe med folk som ikke var lærevillige.

  • Liker 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fikk dem til å jamme 12-takters blues et par ganger. B)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Punk, latterlig enkelt?

Ingen fremheving av bassen?

http://www.youtube.com/watch?v=-EQ_VVMtKck

http://www.youtube.com/watch?v=MgJ2fG5Uf2o

Siste videoen der er forøvrig desidert raskeste basstromme jeg har hørt som er spillt med enkelt pedal. :)

Slenger også med lengste punksangen jeg vet om for gøy, det som er morro er at den er interessant igjennom hele sangen også! :)

Må postes i 2 deler:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ellers kan vel Jordan Rudess (Dream Theater)på synth nevnes som en svært dyktig komp'er. Hør f.eks på pianoet under gitarsoloen på "Overture 1928". Det gjør seg svært svært godt. Når man gjør en cover av låta, kjennes det i hele kroppen :D

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Dette nettstedet bruker cookies for å gi deg en best mulig brukeropplevelse Bruksvilkår.