En gitarist med følelser?

[Dave_Murray]

Hva er det som gjør at en gitarist spiller med følelser?

[Captain Koala]

Dette er et vanskelig og diffust tema. For min egen del handler det om at valg av toner og fraseringer er en "tur innom sjelen min" før de kommer ut av gitaren, og at jeg gir noe tilbake til publikum, uten å stå som en påle og se ned på gitarhalsen hele tiden. Jeg bruker også gjerne litt tid til å høre på de andre musikerne, synes det er viktig å lytte på tingene de gjør, og ikke hele tiden tenke på meg selv.

Dette er forsåvidt et veldig subjektivt tema, så det finnes nok ikke noe skikkelig svar der ute...

Endret Juni 19, 2009 av Trickster

[Audun]

Hva er det som gjør at en gitarist spiller med følelser?

Lever seg inn i musikken og spiller med den. Ikke på tross av den. Heller ikke; "i denne soloen skal jeg virkelig bruke alle licksa jeg kan!" Det handler vel i bunn og grunn om tone-valg, erfaring, teknikk osv. uten at det er så veldig lett å forklare.

Gunnar Pedersen er en gitarist som spiller med følelse...

[Toften]

Høyr på Paul Kossoff.

Endret Juni 19, 2009 av Toften

[Yngtchie Blacksteen]

Hør på Rusty Cooley. Samme greie. Så lenge du føler noe når du spiller, så spiller du med følelser.

Noe som også er grunnen til at jeg aldri bruker det uttrykket, og at jeg faktisk mener at det aldri bør bli brukt når man prater om musikere. Det er poengløst og til tider latterlig.

[Audun]

Hør på Rusty Cooley. Samme greie. Så lenge du føler noe når du spiller, så spiller du med følelser.

Noe som også er grunnen til at jeg aldri bruker det uttrykket, og at jeg faktisk mener at det aldri bør bli brukt når man prater om musikere. Det er poengløst og til tider latterlig.

Hva er latterlig med det? Musikk handler vel ofte i veldig stor grad, om følelser...

[orsvend]

Jeg tror at så lenge du spiller noe du syntes er kult og legger alt du har i det, så spiller du med følelse. For å gi et mot-eksempel da: Du spiller i coverband og må mot din vilje pugge soloen til sweet child of mine, som er den gørreste låta du veit om. Da tør jeg påstå du spiller med lite følelse.

[Audun]

Jeg tror at så lenge du spiller noe du syntes er kult og legger alt du har i det, så spiller du med følelse. For å gi et mot-eksempel da: Du spiller i coverband og må mot din vilje pugge soloen til sweet child of mine, som er den gørreste låta du veit om. Da tør jeg påstå du spiller med lite følelse.

Har aldri spilt den låta, men tør påstå at man også kan covre noe, og utøve det med følelse!

[Yngtchie Blacksteen]

Hva er latterlig med det? Musikk handler vel ofte i veldig stor grad, om følelser...

Ja, og følelser varierer fra lytter til lytter. Det en person mener er emosjonelt, kan være trøtt og kjedelig for andre.

Ingen lytter kan med sikkerhet hevde at den og den gitaristen spiller med følelse, fordi kan gitaristen selv kan vite noe slikt. Derfor mener jeg at det er latterlig å i det hele tatt diskutere hvorvidt de forskjellige gitaristene spiller med variable mengder følelse.

[Rebel-Rider]

Audun: Om du ikke liker låten også? jeg måtte en gang fremføre Simon & Garfunkle "Scarborough fair" da jeg gikk på musikkskolen, jeg hadde bare lyst til å finne en plass å "dø" stilt og fredelig,. Eneste trøsten jeg hadde var at jeg spillte for de andre elevenes foreldre og ikke musikkjournalister, innlevelse og følelse var ikke ord som kan brukes for å beskrive forestillingen.

Endret Juni 19, 2009 av Rebel-Rider

[Audun]

Det handler om å framføre musikk på en overbevisende måte, enten man liker det eller ikke. De fleste av oss er ikke i den posisjon at vi kan framføre bare originalt materiale hver gang.

Yngtchie: Ja, det er veldig individuelt, men jeg vil likevel påstå at du vil høre forskjell på en som virkelig prøver å leve seg inn i materien, ifht en som bare "lirer" uten tanke på helhet.

Rebel-Rider: Scarborough Fair er jo faktisk en meget vakker låt. At du ikke greide å gjøre noe med den, er vel strengt tatt ditt problem.

Jeg har den innstilling at jeg gjør mitt beste uansett hvilke jobber jeg blir satt til å gjøre. Erfaringsmessig finner jeg også mye interessant og spennende i låtmateriale jeg i utgangspunktet ikke har noe forhold til.

Akkurat det er også noe av det jeg synes er spennende med å være gitarist.

[Yngtchie Blacksteen]

Yngtchie: Ja, det er veldig individuelt, men jeg vil likevel påstå at du vil høre forskjell på en som virkelig prøver å leve seg inn i materien, ifht en som bare "lirer" uten tanke på helhet.

Joda, men dette blir så vanskelig å avgjøre kun ved å bruke ørene. Mange er fast bestemt på at de ikke liker en gitarist, og da spiller det ikke noen rolle hvor mye 'følelse' denne gitaristen legger i sitt gitarspill, han klarer uansett ikke å overbevise en sta lytter. Hvor mange ganger har du ikke hørt at f.eks. Malmsteen spiller uten følelse?

Det blir for subjektivt, spesielt når man snakker om forskjellige sjangere, og forskjellige måter å spille på. Vi som lyttere vil alltid ha en spesiellt tilknytning til enkelte uttrykksformer over andre, og vi vil da bli rørt av folk som spiller den musikken vi selv liker.

[PerA]

Dersom du skal kunne kalle deg musiker, bør du kunne leve deg inn i det du skal fremføre. Har sunget Händels "Messias" med kor, et verk som jeg har ganske vanskelig med å identifisere meg med. Likevel sang jeg med innlevelse (vil jeg tørre å påstå).

Det samme når jeg spiller musikk jeg synes er kjedelig, jeg konsentrerer meg om musikken og former min fremtreden etter hvordan jeg oppfater musikken.

"Å spille med følelse" blir fort forvekslet med innlevelse. Vet om mange som har fått skryt for "feelingen" sin når de har spilt noe som de ikke bryr seg om i det hele tatt. Utrolig hva litt profesjonell holdning og en god vibrato kan gjøre.

(Nå skal det også sies at det nok er litt vanskelig å leve seg inn i musikk som er teknisk veldig krevende. Ergo kan "supermusikere" få slippe litt billig unna, spør du meg.)

Endret Juni 20, 2009 av PerA

[WillaGibbs]

:-)

En gitarist spiller med følelser fordi tonene kommer rett fra sjelen og hjertet.. Mange ganger når jeg spille gitarsoloer, spiller jeg ifølge humøret, og når jeg er trist kan jeg faktisk ende opp med å grine. Men dette er jo forskjellig fra person til person.

De fleste gitarister føler også at gitaren(e) er en del av hjertet ditt og lar aldri noe vondt skje med gitaren, derfor når de da spiller på gitaren kommer tonene ut med kjærlighet som igjen gjør at gitaristene spiller på humøret og med følelser - spesielt hvis gitar er noe man virkelig brenner for!!

[syndromet]

Hør på Rusty Cooley. Samme greie. Så lenge du føler noe når du spiller, så spiller du med følelser.

Noe som også er grunnen til at jeg aldri bruker det uttrykket, og at jeg faktisk mener at det aldri bør bli brukt når man prater om musikere. Det er poengløst og til tider latterlig.

Et tydelig eksempel på at dette å spille med følelse oppfattes forskjellig fra person til person. For meg er Rusty en av de minst følelsladde gitaristene som noengang har fått slippe plate. *GRØSS*

Santana, slash og Gilmore er vel tre av de mest kjente gitaristene som spiller med mye følelse etter min mening. Hvis vi skal snakke shreddere mener jeg Dime og Becker er blandt de få som klarer å shredde med følelser.