Tilværelsen med til dels teoriignorante mennesker

[peiletruls]

Jeg har ikke hørt noen fusiongitarist gjøre noe kreativt, i forstand nyskapende/friskt/overraskende de siste 20åra, har du?

Det å jobbe innenfor en ramme, selvpålagt, eller ufrivillig, erkreativitetsfremmende. Det er basic kreativitetsteori, og ikke noe nytt. Samtidig må jo ikke denne ramme være så hemmende at alt høres ut som gammelt nytt for de som har blikket utover denne rammen.

Det er derfor en låt med 3 akkorder og en godt sunget, catchy melodi kan høres frisk ut, mens fusiongitar aldri gjør det.

Rart da, at de, i min mening mest kreative fusion gitaristene har komplett kunnskap, så og si.

Selvom man tror at en finner opp kruttet på nytt, eller om en allerede kan det, så betyr ikke det at du skal slutte å være kreativ.

Med mye kunnskap kan du konstruktivt bryte reglene.

Jeg er uenig med deg.

[Kjutte]

Jeg har ikke hørt noen fusiongitarist gjøre noe kreativt, i forstand nyskapende/friskt/overraskende de siste 20åra, har du?

Det å jobbe innenfor en ramme, selvpålagt, eller ufrivillig, erkreativitetsfremmende. Det er basic kreativitetsteori, og ikke noe nytt. Samtidig må jo ikke denne ramme være så hemmende at alt høres ut som gammelt nytt for de som har blikket utover denne rammen.

Det er derfor en låt med 3 akkorder og en godt sunget, catchy melodi kan høres frisk ut, mens fusiongitar aldri gjør det.

Det må du gjerne mene så mye du vil!

[mortenw]

Er foreløpig i en situasjon hvor jeg er den eneste i mitt ungdomsband som har en grunnleggende, og muligens litt videre forståelse av musikkteorien man trenger for å kunne drive musikk på et nogenlunde seriøst plan. Vi er fire stykker, og jeg føler at vettet går i taket snart. Jeg måtte her om dagen vise "lead-gitaristen" hvordan man fant frem noter på gitarhalsen. Den rendyrkede tromissen kan sitt arbeid imponerende godt, og holder seg forståelig nok unna det meste av tonal teori. Dette er dog til tider til evig frustrasjon (umulig å si at "sangen skal ende på D," f.eks). Den eneste som, sett bort fra meg, har størst forståelse for tonal og rytmisk musikkteori er ironisk nok vokalisten vår, som ikke har noen form for instrumental rolle (korps-opplæring).

Dette er ikke meningsløst baksnakk av det meste jeg, på fritiden, har av bestevenner (ja, jeg anser nesten arbeidet i bandet som en ubetalt jobb). Ved dette spør jeg videre om hva jeg skal gjøre. Skal jeg erklære meg selv musikkverkstedslærer, og lede hele ensemblet inn i suksess? Er dette i det hele tatt mulig? Det skal sies at vi har blitt enige om at denne gruppa skal prøve å touche dagens publikum best mulig. Å kaste folk ut har begynt å bli mer og mer aktuelt, samtidig som jeg føler at jeg om sigende tar jerngrep om gruppa. Sikkert ikke et bra tegn, men vi har som sagt blitt enige om å drive seriøst, og som sagt produsere pop-musikk, noe som ikke fullføres ved å covre 24 år gamle slagere om og om igjen. Det å presentere egenkomponert musikk er altså nærmest et mareritt.

Slår vi på en død hest? Skal jeg forlate gruppa, og begynne å pirke på electronika, hvor jeg faktisk møter noe som jeg kan kommunisere faglig med, eller skal jeg begynne å kaste folk ut? Begge føles som triste alternativ, men denne tilværelsen holder i allefall ikke jeg ut stort lengre. Har vi kanskje satt et for stort mål, med tanke på gj.snittskunnskapene i gruppa? Et siste alternativ er jo selvfølgelig å sette guttene på skolebenken, og be dem om å enten lære seg teorien, eller dra seg på soverommet og spille alene.

Hva tror du? Har du en lignende erfaring? Ikke vær redd for å fremstå som en drittsekk som meg. Del.

The Beatles kunne ikke noter. Det stoppet ikke dem.

[tomsti]

har nok noe med kjemi igjen, når man er likestilte på den måten så unngår man i store tilfeller frustrasjon fordi man ikke skjønner hverandre, hvis man ikke er stutt i hue da..

hadde vært gøy å vite åssen trådstarter har det med seg selv og andre i dag?