Web Analytics
Jump to content

Tuner


Jens-K
 Share

Recommended Posts

Bruker selv TU-2, og er veldig fornøyd med den. Eneste minuset er at den ikke er true bypass, noe som kan være et problem dersom du bruker pedaler som ikke vil har bufret signal før seg. Eller etter seg for den saks skyld.. Selv har jeg relativt moderne pedaler pÃ¥ mitt brett, og kan ikke pÃ¥stÃ¥ at jeg hører noen forskjell om jeg kobler ut de pedalene som ikke er true bypass om jeg bruker korte kabler. Om jeg bruker lange kabler, noe jeg som regel gjør blir behovet for en buffer større.

Skulle jeg valgt en annen tuner enn TU-2 ville det blitt en Korg Pitch Black. Den har fått kjempekritikker, er liten + at den er true bypass. Men! Grunnen til at jeg ikke vil ha den er fordi jeg bruker lange kabler, og er avhengig av en buffer for å "drive" signalet frem til amp'en. Man kan si hva man vil om Boss sine buffere, men mitt poeng er at den funker til det den skal! :)

Har du gamle fuzzpedaler eller andre vintagesaker i signalkjeden din bør du kanskje ta en titt på Pitch Black.

EDIT:

El Roffo beat me! ^_^

Edited by Tom Dooley
Link to comment
Share on other sites

Hva skal du bruke tuneren til? Stemme gitaren? Oppsett av gitar?

Det finnes i hovedsak to typer tunere. Digitale tunere, som f.eks. TU-2, og strobetunere som Peterson Strobostomp.

Digitale tunere er billigere.

Strobetunere er mer nøyaktige, viser forholdet mer presist og er, med Turbo-tuner sitt alternativ, raskere. Velger man Turbo-tuneren har man også en tuner som ikke koster særlig mer enn en digital tuner, men som likevel har alt det positive fra en strobetuner. I tillegg er den ekstremt lettlest.

Jeg synes ikke det er noe stort å tenke på, jeg kan egentlig ikke skjønne hvorfor noen vil velge en digital tuner fremfor en strobetuner. Særlig ikke når prisen på en ekte strobetuner er bare noen hundrelapper mer enn for en digital tuner.

Bakdelen er at det enda ikke finnes noen forhandler for Turbo-tuneren i Norge, som jeg vet om. Den må derfor bestilles fra USA, link til hjemmeside finner du i min signatur.

Link to comment
Share on other sites

Som den tosk eg er, må eg berre spørre: kva meinast med true bypass?

True bypass betyr at når pedalen er skrudd av, så går signalet utenom effekten, slik at det ikke blir noen endring i lyden. Det motsatte av True Bypass er "Buffered Bypass", altså at pedalen har en buffer ved input og en ved output. Jeg er ingen elektriker, men en buffer er en liten krets som skal drive signalet gjennom lange kabler og pedalbrett (for de som ikke visste det). Desse bufferene kan endre lyden fra gitaren din. Boss, Digitech og Ibanez pedaler er gode eksempler på pedaler med buffere. Pete Cornish (en veldig flink britisk pedalbygger) bruker også buffere I pedalene sine, men de er av god kvalitet, i motsetning til Boss sine masseproduserte Buffere fra Taiwan.

Du kan påvise om en pedal har buffere, men du kan egentlig ikke påvise om en pedal har true bypass på noen annen måte enn å følge ledningene som går fra input og se om de går innom effekt kretsen før de når output jacken. Å påvise om en pedal har buffer er bare å koble fra strømmen til pedalen og se om du fortsatt har lyd i forsterkeren. Buffere trenger nemlig strøm for å drive signalet gjennom.

Det finnes andre typer bypass og, jeg vet hvertfall om "Mekanisk Bypass" og at Marshall pedaler har "Passive Bypass". De vil nok kanskje "farge lyden" din når de er av, men det kan hende signalet går gjennom pedalen selv om du kobler fra strømmen.

Trikset er å ikke henge seg helt opp i det med at det bare er true bypass som får lyden gjennom uten strøm, for det er det ikke.

Håper det var til å forstå :) (forresten, jeg vet ikke hvordan man skal skrive ordet "Buffer" på norsk :rolleyes: )

Link to comment
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.
  • Siste aktive tråder

    • Høres helt sykt ut. Men takk for infoen. Ser jeg har litt lesning å gjøre nå.    Ha en fin kveld videre. 😊
    • Det er vel en ting midt imellom;Hva selgeren forventer(kan jo være litt fantasi) og hva en kjøper er villig til å betale.
    • Nesten 13000 dollar for en mint condition Wandre BB. Er dette réelle priser eller fullstendig fantasi tall? 
    • Jøss. Tusen takk for infoen, det settes stor pris på. Neste må da være å få gjort noe med den gyselige lakken, ettersom den ikke er orginal så står jeg da med to muligheter. Prøve å fjerne den for å få frem orginal finishen eller finne ut hvilke farger de kom med da den var ny å re-lakkere den, men det sitter langt inne. Hadde vært best å prøve å få frem orginalen.   Med litt google translate så tror jeg at jeg bommet på årstall. Er nå rimelig sikker på at den er fra Juli 1959.    Ble også medlem av Wandre gruppa på facebook.    Tusen takk for hjelpen din mister. Var hwlt lost på hva dette var for en snodig sak. 
    • Fabrikken kom igang i 1958,så det er nok 58. Har ikke så mye mer,men kan si at det ser ut som disse gitarene er verd endel: https://www.guitar-list.com/compareprices/23856/us/electric%2Bguitars De har også en facebookside: https://www.facebook.com/groups/47506813863/?mibextid=HsNCOg Her er en side med bilder og info: https://www.fetishguitars.com/wandre/ Og en google oversettelse fra fransk wikipedia: "Wandré er en italiensk produsent av gitarer, spesielt elektriske, som var aktiv i årene 1957 til 1969. Markedsposisjonen var på den tiden ganske marginal, men den ekstreme originaliteten til kreasjonene har gjort det siden slutten av det 20. århundre. et ekte kultmerke. Den ekstravagante Antonio Pioli Antonio Vandre Pioli, med kallenavnet "Wandré" (født 6. juni 1926 i Cavriago, død 15. august 2004 i Montecchio Emilia) var sønn av en variert snekker innen lutheri, som etterlot seg en rekke kontrabasser, mandoliner og fioliner av utmerket faktura. . Meget ung, Antonio Pioli utmerker seg ved sin eventyrlyst, går våren 1944 inn i motstandsbevegelsen og tar maquis, knapt 18 år gammel. I etterkrigstiden ble han anleggsformann, jobbet en tid i Calabria, men returnerte til hjemlandet tidlig i 1957 for å ta opp farens spesialitet som luthier. En venn, hvis familie eide en fabrikk, ga ham et verksted for å utvikle denne aktiviteten der Wandré veldig raskt viste en overfylt fantasi i jakten på former og tekniske løsninger. Drevet av den økende suksessen til produksjonene hans, fikk han bygget en fabrikk i Cavriago som aldri hadde blitt sett, på en helt sirkulær plan, bygget på sine egne planer for å optimalisere naturlig belysning og for å forkorte overføringer fra ett verksted til et annet . Fra 1970-tallet mistet Antonio Pioli interessen for musikkinstrumenter og overførte sin sprudlende kreativitet til andre felt som design av skinnklær, tilpasning av motorsykler, maling, scenekunst, etc. Rundfabrikken Cavriago kom i drift i februar 1958. Dette var tiden da rock 'n' roll fortsatt var i sin spede begynnelse i Europa. Wandré-merket er det første i Italia som masseproduserer elektriske gitarer. Mesteparten av denne produksjonen ble først markedsført av det milanesiske firmaet Meazzi, under "Framez"-logoen. Deretter vil Wandré opprettholde et voksende partnerskap med Davoli-selskapet, kjent som en forsterkerprodusent, og som produserer mikrofonene som er montert på Wandré-gitarer. Firmaet var på sitt høydepunkt i årene 1960 til 1962. Wandré-gitarer ble distribuert i utviklede land, inkludert USA (spesielt under private merker som Avalon, Avanti, Noble, Orpheum). Men Cavriago-anlegget er ikke lenger tilstrekkelig til å møte etterspørselen, noe som vil tillate andre europeiske produsenter som har investert i overdreven industrialisering (Eko, Framus, Hagström) å ta markedsandeler. Wandré lot seg gradvis stå bak i løpet av 1960-tallet. Antonio Pioli var mye mer en kunstner enn en markedsføringsmann. Utformingen av instrumentene hans, med en dristighet som noen ganger anses som sjokkerende, avsetter flere potensielle kunder enn den tiltrekker seg. Dens tekniske nyvinninger (som aluminiumshalsen som går fra hodestokken til broen) er så i utakt med resten av markedet at de virker mistenkelige. Det er nettopp disse faktorene som vil føre til revalueringen av Wandré-gitarer fra 1980-tallet og fremover. ivrig ettertraktede og høyt rangerte samleobjekter (selv den enkleste Wandré får høye priser), så mye at det er rapporter om økende utseende av flere eller mindre dårlig imiterte forfalskninger. Foruten gitarer produserte Wandré elektriske basser, kontrabasser (først akustiske, deretter elektriske, uten lydboks) og lap steel-gitarer. Verdsatt for sitt uvanlige utseende, er Wandré-gitarer også verdsatt for sin karakteristiske lyd, litt jazzete med en metallisk undertone. Den amerikanske gitaristen og sangeren Budy Miller bruker veldig ofte en Wandré Soloist type 1964. Andre artister som Joe Perry, Sean Lennon, Eduardo Leal de la Gala, Yarol Pouaud, Matthieu Chedid spiller på Tri-lam 1960 og BB-modeller. Til hyllest til Antonio Pioli, for 10-årsdagen for hans død, ga den tyske produsenten Duesenberg ut i 2014 en ny modell av gitar kalt Wandrella, som ikke er en kopi av noen Wandré, men er inspirert av estetikken til Mark."
  • http://www.BILDELERstore.co.no

  • Støtt driften av GitarNorge


  • Https://Www.AutoDELER.co.NO
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use.