Å spille i band suger...

[Curl-Head]

Og glem ikke at "trommisen er en musikers beste venn".

Eller den verste. "Kanskje en trommemaskin vil komme tidnok på øving?"

[Neal]

Forskjellen på gode og dårlige band, spør du meg, er at dårlige band gir opp alt for fort, etter f. eks krangler. Gode band fortsetter når det regner som mest. Etterhvert kjenner man hverander så godt og det blir sånn bror - bror forhold. Enten elsker du de du spiller med, eller så hater du de Tror nok Hetfield og Ulrich har har hatt et par krangler opp gjennom åra. Setter man høye mål/krav til bandet sitt burde man jo ha et visst potensial og en feeling på hva som er bra og hva som ikke bra.

"Quitters never win - Winners never quit"

[Tommern]

Det er nok mange oppskrifter på det å drive et band. Noen er gode, og noen dårlige. Har vært igjennom mange modeller selv, med varierende hell.

Starta opp en nytt band igjen for ca et svangeskap siden, Det første vi gjorde, var å bruke en del tid på å snakke sammen, og finne frem til en form for felles mål, altså hva vi ønsket å holde på med, hvor mye vi skulle øve, hvor ofte vi skal påta oss oppdrag, hva slags jobber vi skulle strekke oss etter, hva slags musikk vi skulle spille, og ikke spille, og hele jævla sjalabanget.

Deretter ble vi enige om at ting vi ikke finner grooven på, det dumper vi. Ting som et eller annet enkeltmedlem ikke fixer, eller ikke har lyst til å spille, det dropper vi også. Som det er sagt lenger opp i tråden, den største uttellingen ved å spille i band, den får man når alt sitter, og det ruller og trøkker... det er da det er moro å spille, med eller uten publikum. Og det er dit man må, om man skal opprettholde liv i et band. Alle må føle at de har noe igjen for å spille i bandet, fordi at det er nettopp spillegleden som driver alle videre.

Tilslutt fordelte vi roller. En fikk ansvar for administrative ting, booking av spillejobber osv, og en fikk "Kapellmesterrollen", altså det endelige musikalske ansvar. Det betyr ikke at enkeltpersoner bosser, men at en person har det endelige ord når man ikke finner løsning i felleskap.

Min erfaring er at dette funker. Vi har kommet oss gjennom den første og vanskelige fasen, og nå går det lettere og lettere. Alle vet hva og hvor vi skal, og har et forhold til nettopp det. Alle begynner å bli komfortable med reportuar, og kommer med nye innspill og forslag, i tråd med hva vi allerede er enige om. I tillegg har vi gjennom band-demokrati opparbeidet en felles forståelse for plasseringer og volum-nivå på backline, slik at vi ikke opparbeider misnøye og frustrasjon om slike elementære ting.

Kort oppsummert, så er konklusjonen for min del at i vårt tilfelle har det vært verdifullt å bruke tid på å snakke om de spørsmål og utfordringer man vet kommer, før de kommer. Hvis man så i verste fall får en skjæring med en eller annen med en eneste gang, ja så slipper man å møte de problemene etter at man kanskje allerede har brukt flere måneder sammen.

Endret November 16, 2008 av Tommern