Hva er viktigst for deg

[Busted Bicycle]

Jeg har ikke så god greie på gitarer at jeg kan plukke opp en, riste den litt, dunke litt i den og slenge den i været og dermed si noe sikkert om kvalitet på sikt, så jeg finner nok litt trøst i merkenavn. Det betyr at jeg nok vil ta et trygt valg fremfor ørlite grann bedre lyd, men situasjoner hvor jeg må velge mellom to klin like gitarer til samme pris, en av kjent merke og en av jalla-fabrikat, er jo ganske sjeldne. Lyd teller mest, men merke er ikke uten betydning, er vel det riktigste å si. Det viktigste er at jeg kjenner merket, ikke at det er bling. Kjøper ikke en Gibson til 10000 hvis jeg kan få en Epi til 6. Eller jo, kanskje, men det kommer an på sammenhengen.

[Ataxia]

Lyd, spillbarhet og utseende. Merket gir jeg faen i, men veldig ofte er det en grunn til at dyre gitarer er dyre.

Enig.

[leo]

1 . Spillbarhet - en gitar kan låte som gull og grønne skoger, men er den vond å spille på hjelper det lite.

2. Lyd - god lyd og definert lyd er svært viktig for meg.

3. Utseende - viktig at du er fornøyd med hvordan gitaren ser ut.

[Gjest]

Det første jeg ser etter er jo utseende, for det finnes jo nok av fine gitarer som er gode å spille på, så da kan jeg liksågodt velge en av dem. Jeg kjøper jo ikke en taggete og blodig razorback, selv om den er aldri så vellydende og god å spille på. Prinsipper har jeg jo. Så kommer lyd og spillbarhet. Resten kan være det samme.

[Toven]

Kjent merke, hardware og spillbarhet. Design har ikke så mye å si for min del

[Audun]

Vil tro at det er lettere å "føle" at en gitar er god hvis den koster 30-40 lapper. Det er jo klart at det er en sammenheng mellom kvalitet og pris. Og du finner nok flere gode instrumenter fra 15 lapper og opp enn under.

En annen ting tenker på i denne sammenheng, er at hvis man, mot formodning, skulle være misfornøyd med en gitar av anerkjent merke og høy prisklasse, er det lettere å få solgt den til riktig pris.

[ToreFagerheim]

Tykte lenge at RG321-en min var den beste gitaren eg nokon gong hadde spelt på, og det var lenge den billegaste gitaren eg hadde. Tenkjer ikkje spesielt på merke når eg kjøper gitarar, er for det meste berre specs og utsjånad. Xiphosen kjøpte eg fordi eg har ein litt homofil kjærleik for Muhammed Suicmez og musikken hans, og fordi gitaren såg steikje god ut å sitja med (noko den er!!). RG550-en må eg innrømma at eg kjøpte berre på grunn av utsjånaden... Men så må det jo seiast at det framleis er den tredje beste gitaren eg har spelt på, tett oppunder Xiphos og ESP Horizon (som eg aldri får råd til...).

[windofpain]

Det viktigste for meg er at den er japansk, brukt, lav/middels på pris og er et merke/evt en modell med et bra rykte, samt innbydende specs.

[Metalbrain]

Det viktigste for meg er at den er japansk, brukt, lav/middels på pris og er et merke/evt en modell med et bra rykte, samt innbydende specs.

Sarah Palin, du er konservativ republikaner og greier, også skal gitaren absolutt være japansk? Hvor er nasjonalfølelsen?

Endret Oktober 6, 2008 av Metalbrain

[Hans]

Det viktigste for meg er at det er en Ibanez.

[Gjest]

Jeg kjøper jo ikke en taggete og blodig razorback, selv om den er aldri så vellydende og god å spille på. Prinsipper har jeg jo.

Mens andre, som meg synes at Razorbacken ser dritfet ut og valgte den istedenfor DK2 av den grunnen

Endret Oktober 6, 2008 av Silverfox

[Captain Koala]

Et bra, og ikke minst vanskelig spørsmål.

Fender Stratocasteren min kjøpte jeg egentlig først og fremst fordi den så utrolig fet ut, og jeg visste at amerikanske strater var ganske allrighte. Den viste seg å være digg å spille på, og det er det som absolutt betyr mest for meg den dag i dag. Er ikke redd for å få riper eller dunk i den, så lenge den spiller bra.

Når det kommer til pedaler, har jeg et ørlite problem. Jeg lider i bunn og grunn av BOSS-skrekk, så jeg styrer unna akkurat det merket, selv om jeg vet de lager noen helt greie, og bra pedaler. Pedalene jeg har ble alle sammen grundig researchet før kjøp. Kjøper pedaler jeg vet får god kritikk.

Angående forsterkere har jeg alltid hatt en glede i å ha ting som ikke alle andre har. Kjøpte meg en Carvin MTS fordi jeg ikke hadde sett så mye Carvin i Norge, og jeg kunne lese mye bra om den på nett. Og den var utrolig fin, men ga meg ikke lyden jeg ville ha. I sommer ble den solgt, og da kom Mesa/Boogie Mark IV rullende... Og den ble ikke kjøpt inn bare på grunn av den dyre prisen, for å si det sånn. Det var et ganske vondt kjøp for en fattig musiker.

Jeg prøvde diverse forsterkere i en lengre periode. Var innom Orange, Marshall, Vox, Fender, Peavey og Mesa/Boogie, og sto til sist mellom Mark IV og Lonestar. Valgte Marken fordi den hadde vrengen jeg likte, innstillingsmuligheter, og ikke minst brukbarheten.

[Curl-Head]

Det viktigste for meg er at det er en Ibanez.

Agree, og at den helst har 7-strenger og er en superstrat type gitar, og at den er kanon å spille på.

[Duckling]

Den må være god å spille på, og den må se bra ut Strat er ingen av dele, telecaster er begge deler. En Les Paul bør helst være en Gibson.

Forsterker tar jeg ikke så tungt så lenge den har brukbar clean og god, allsidig vreng

[+Troll]

Tjaa. Hadde ikke hatt noe imot en Edwards Les Paul framfor Gibson Studio.

Og jeg syns at telecasters ser grisestygge ut. Usj!

men det er min mening..