41 replies to this topic

[Byljer]

Det er da liv i gamle gubber også:-)

[Audun]

Jo liv er det forsåvidt, men du verden det har tapt seg!

[Amund Blix Aaeng]

Huff. Jeg er uendelig glad jeg fikk hørt de med Blackmore og Jon Lord på Perfect Strangers-turneèn.

22.08.1987 er en dag man ikke glemmer

Dette innlegget har blitt endret av Amund Blix Aaeng: 16.01.2011 - 19:24

[OssyVezzy]

Er ikke noe glad i Morse i Deep Purple. Han er jo en god gitarist og alt, men synes liksom ikke han passer inn...
Skulle ønske jeg fikk sett Blackmore med Purple, som Amund fikk

[davidsen]

Deep purple uten blackmore er som ac/dc uten Angus Young. Vokalen var helt grusom på dette opptaket.

[Byljer]

Amund Blix Aaeng, 16.01.2011 - 17:55, skrev:

Huff. Jeg er uendelig glad jeg fikk hørt de med Blackmore og Jon Lord på Perfect Strangers-turneèn.

22.08.1987 er en dag man ikke glemmer

Det var på House Of Blue Light turnéen du så dem Jeg har konserten fra Valle Hovin på DVD, lastet fra web, og må bare si at konserten, selv om den er forholdsvis bra, ikke kan måle seg med den siste MKII konserten holdt i Norge, 15.11.93. Blackmore var da så pissed på bandet for at de mot hans vilje fikk inn Ian Gillan på vokal igjen at han gikk på scenen nesten hver kveld (37 konserter totalt) med det mål for øyet og blåse resten av bandet av scenen. Dette gjorde at resten av bandet skjerpet seg betraktelig, og det igjen medførte at denne turnéen har blitt stående som den beste siden bandets storhetstid siden 70-tallet. Blackmore forlot bandet etter å ha holdt sin siste konsert med dem i Helsinki to dager etter Oslokonserten, 17.11.93.

Har vært på 7-8 konserter med Purple, men MKII konserten i 1993 står som en milepæl selv om bandet låt utrolig bra på Abandonturnéen i 1998.

[Byljer]

Audun, 16.01.2011 - 16:07, skrev:

Jo liv er det forsåvidt, men du verden det har tapt seg!

Vel, det har du rett i, men jeg forventer ikke at gubber på 65 skal låte som de gjorde i 20-års alderen. Som Gillan sier: We're not on the rock'n'roll highway anymore, we're taking the senior route now" De har nok innsett tingenes tilstand, og er ute etter en ting: Ha det gøy ved å gjøre det de elsker!

Når det er sagt, det er mange yngre band som låter langt verre enn dette. Gillans vokal er langt ifra det den engang var, men jeg synes bandet låter bra ennå. Morse og Airey trenger ikke å falle i smak hos alle, men personlig synes jeg de gjøre
en bra jobb...tross alt!

[Audun]

Byljer, 16.01.2011 - 20:27, skrev:

Vel, det har du rett i, men jeg forventer ikke at gubber på 65 skal låte som de gjorde i 20-års alderen. Som Gillan sier: We're not on the rock'n'roll highway anymore, we're taking the senior route now" De har nok innsett tingenes tilstand, og er ute etter en ting: Ha det gøy ved å gjøre det de elsker!

Når det er sagt, det er mange yngre band som låter langt verre enn dette. Gillans vokal er langt ifra det den engang var, men jeg synes bandet låter bra ennå. Morse og Airey trenger ikke å falle i smak hos alle, men personlig synes jeg de gjøre
en bra jobb...tross alt!

Helt enig med det du skriver. Bandet låter forsåvidt greit nok det. De kan jo fortsatt spille! (Paice er fortsatt en av "verdens beste" trommiser så vidt jeg kan bedømme). Problemet med dagens besetning, er at de ikke har særlig god kjemi ifht. låter/låtskriving. De mistet kreative krefter der både med Lord og Blackmore som ikke lar seg erstatte når det kommer til Purple sound og melodier. Ikke et vondt ord om hverken Morse eller Airey. De er dyktige nok i lange baner, men låtene holder ikke lenger. (Med noen få hederlige unntak.)

[KristianF]

Blackmore og Lord var i mine øyne det som gjorde Deep Purple til Deep Purple.
Når de er borte, er det ikke så mye igjen for min del, selv om jeg har respekt for dem som musikere.

[Randy Rocket]

Ian Gillan på cirka 0:59:
Høres ut som om han er klar for gamlehjemmet.

Steve Morse og Don Airey har jeg egentlig sansen for. Men ikke i Deep Purple. Synes ikke at de passer inn helt, musikalsk eller stilmessig.
Men de får jobben gjort

Ritchie Blackmore er Deep Purple. Er ikke skikkelig Purple uten han.

[rocktrond]

Gammel Purple er gammel Purple - og kan ikke bli det samme igjen. Men det utelukker ikke at nyere ting kan være bra selv om det ikke er det samme. Selv har jeg kjempesansen for Purpendicular skiva - og Live at the Royal Albert Hall DVD'en er helt enorm.

Dette innlegget har blitt endret av rocktrond: 17.01.2011 - 13:20

[Audun]

Delvis enig i Purpendicular. Den har i hvert fall 2-3 glimrende låter. Lord var fortsatt med, og en del av det som de kom med da, hadde fortsatt et visst friskt pust over seg. Senere har det i grunnen dalt sakt men sikkert. Mulig det var det Lord merket også, og som gjorde at han valgte å trekke seg ut mens leken enda var sånn nogenlunde god. Hva vet jeg.

Love is all er det beste med RAH-dvd'en.

[Byljer]

Audun, 17.01.2011 - 13:38, skrev:

Delvis enig i Purpendicular. Den har i hvert fall 2-3 glimrende låter. Lord var fortsatt med, og en del av det som de kom med da, hadde fortsatt et visst friskt pust over seg. Senere har det i grunnen dalt sakt men sikkert. Mulig det var det Lord merket også, og som gjorde at han valgte å trekke seg ut mens leken enda var sånn nogenlunde god. Hva vet jeg.

Love is all er det beste med RAH-dvd'en.

Jon Lord trakk seg pga at han ikke taklet non-stop turnering, noe som også medførte at han ikke fikk tid til å dyrke sine klassike interesser. Det hadde absolutt ingenting med det musikalske innad i bandet å gjøre, og Lord har uttalt flere ganger etterpå at han var veldig usikker på om han gjorde det rette da han offisielt sluttet i 2002. Han skryter også veldig av Steve Morse (og Don Airey). Lord har sagt at Blackmore var en helt utrolig sparringspartner (a master of his instrument), men at Morse var stabiliteten selv. Ulikt Blackmore, så kunne Lord stole på at Morse først og fremst var på scenen når konserten begynte, og at han forble der til konserten var over, men også musikalskt var han litt enklere å forholde seg til. Hadde Blackmore en dårlig dag så merket Lord det på innsatsen under konserten. Blackmores lynne på 80/ 90-tallet er jo forsåvidt viden kjent.

Det beste med RAH DVD'n er etter min mening selve verket, Concerto For Group And Orchestra. Fikk heldigvis sett det fremført live i 2000, og det var en gedigen opplevelse.

[Audun]

Regner med du var på Værnes? Så konserten selv. Veldig bra den.
Har lest mye om hvordan Blackmore var/er ja. Det er forsåvidt nok å se åpningsnr. på Come Hell or High Water - dvd'en for å se at det var kraftig spenning mellom spesielt Blackmore og Gillan, men også resten av bandet. Har også lest den uoffisielle Blackmore biografien der slutten på hans epoke i Purple står beskrevet, og det er ingen tvil om at samarbeidet mellom Blackmore og Gillan var ikke eksisterende. Det er bortimot antydet at Blackmore nærmest hatet Gillan og han var som du nevner sterkt i mot at bandet/plateselskapet hentet han tilbake før Battle Rages On. Mener også å ha hørt eller lest at den plata faktisk ble påbegynt med Turner på vokal.

At John Lord trakk seg delvis på grunn av sin interesse for klassisk musikk og lysten til å jobbe mer med det, er jeg nok klar over. Men hadde det vært slik at Lord VIRKELIG hadde elsket å spille med Purple over alt på jord, og hadde et brennende ønske om å fortsette, hadde de nok kommet fram til en ordning der han kunne fortsatt, og gjort begge deler, men dette blir jo bare spekulasjoner fra min side. At han også skryter av Morse og Airey, er jo ikke det minste rart da begge er utrolig flinke musikere. De har da begge også en rimelig brukbar cv før DP.

[Byljer]

Audun, 17.01.2011 - 15:32, skrev:

Regner med du var på Værnes? Så konserten selv. Veldig bra den.
Har lest mye om hvordan Blackmore var/er ja. Det er forsåvidt nok å se åpningsnr. på Come Hell or High Water - dvd'en for å se at det var kraftig spenning mellom spesielt Blackmore og Gillan, men også resten av bandet. Har også lest den uoffisielle Blackmore biografien der slutten på hans epoke i Purple står beskrevet, og det er ingen tvil om at samarbeidet mellom Blackmore og Gillan var ikke eksisterende. Det er bortimot antydet at Blackmore nærmest hatet Gillan og han var som du nevner sterkt i mot at bandet/plateselskapet hentet han tilbake før Battle Rages On. Mener også å ha hørt eller lest at den plata faktisk ble påbegynt med Turner på vokal.

At John Lord trakk seg delvis på grunn av sin interesse for klassisk musikk og lysten til å jobbe mer med det, er jeg nok klar over. Men hadde det vært slik at Lord VIRKELIG hadde elsket å spille med Purple over alt på jord, og hadde et brennende ønske om å fortsette, hadde de nok kommet fram til en ordning der han kunne fortsatt, og gjort begge deler, men dette blir jo bare spekulasjoner fra min side. At han også skryter av Morse og Airey, er jo ikke det minste rart da begge er utrolig flinke musikere. De har da begge også en rimelig brukbar cv før DP.

Valget Lord hadde var konstant turnering med Purple, eller trekke seg. Det var rett og slett ikke tid til begge i og med at bandet ikke ville slappe av med turneringen selv om Lord hadde ymtet frampå mer enn en gang. Lord tenkte at det var "nå eller aldri", også pga sin egen alder. Det var ingen dramatikk rundt hans avgang. Han trengte bare mer tid, og det kunne ikke Purple gi han.

Blackmore ja! Jeg bodde på Oslo Plaza da bandet holdt sin nest siste konsert med Blackmore i Spektrum, og Purple bodde der også. Fikk møtt både Gillan og Blackmore (og Glover), men for å si det sånn- de var ikke i puben på Plaza samtidig iløpet av de to døgnene de bodde der. "Hatet" mellom han og Gillan var påtagelig, men fy f... for en konsert de holdt.

[Yngtchie Blacksteen]

Nå må det sies som sant er at med unntak av enkeltlåter på de fire platene som Purple gjorde etter gjenforeningen i 1984 så kan man vel ikke si at det var voldsomt med kvalitetslåter å spore. Eller, det var en del bra låter, men mesteparten vitnet om mangel på kreative idéer. Jeg er fan av The Battle Rages On, men selv her må jeg innrømme at selv de beste låtene hørtes ganske standard ut.

Så på låtskriverfronten var det nok på tide med utskiftninger, og Morse ga bandet en vitamininnsprøytning på Purpendicular. "Ted The Mechanic", "Loosen My Strings", "The Aviator", "A Touch Away", dette var musikk vi ikke hadde hørt fra Deep Purple før, og platen hadde flere kvalitetslåter med fyrrig gitarspill. Joda, Purpendicular leverte så det ljomet, og Morse er bare helt konge.

Det er live jeg mener at vi heretter mangler mye av gnisten. Klart Blackmore var en primadonna uten like, men hans temperament var en av de aller viktigste elementene i et Deep Purple live-show. Når han var i form var det ganske enkelt umulig å finne gitarister som kunne levere tungrock med slik innlevelse, slik eleganse og samtidig slikt enormt trøkk. Deep Purple var alltid bedre live enn i studio, og personlig mener jeg at bandet mistet veldig mye energi da Blackmore pakket gitarkofferten for siste gang. Man kan vel også påstå at det sier en del om Blackmore som gitarist når man ser hvilke folk som er blitt leid inn for å erstatte mannen i sort. Først var det fusion-pionéren Tommy Bolin, så kom Joe Satriani inn i bildet, og til sist altså Steve Morse.

Ikke dårlig.

Til sist må jeg bare få si:

[Byljer]

Min personlig rangering, akkurat nå, av Deep Purples studioalbum (bortsett fra MKI som jeg ikke har et stort forhold til...):

1. In Rock (beste hard rock album ever!)
2. Machine Head, Burn, Perfect Strangers, Purpendicular
3. Who Do We Think We Are, Abandon
4. Stormbringer, Come Taste The Band
5. Rapture Of The Deep (ødelagt av Bradfords elendige produksjon og et par-tre elendige fillers, men fungerer utrolig bra live)
6. Bananas (Bradford igjen...), House Of Blue Light

[GunnarpåMo]

Byljer, 17.01.2011 - 16:23, skrev:

Min personlig rangering, akkurat nå, av Deep Purples studioalbum (bortsett fra MKI som jeg ikke har et stort forhold til...):

1. In Rock (beste hard rock album ever!)
2. Machine Head, Burn, Perfect Strangers, Purpendicular
3. Who Do We Think We Are, Abandon
4. Stormbringer, Come Taste The Band
5. Rapture Of The Deep (ødelagt av Bradfords elendige produksjon og et par-tre elendige fillers, men fungerer utrolig bra live)
6. Bananas (Bradford igjen...), House Of Blue Light

Hvor ble det av Fireball?

[Audun]

Når nå Bolin også blir nevnt, må jeg si at Come Taste The Band er ei plate jeg faktisk setter over veldig mye av det DP har gitt ut både av nytt og gammelt, og det med en besetning uten både Blackmore og Gillan. Comin' Home er simpelthen en killer av en åpningsmelodi av et band som fyrer på alle sylindre! Rett og slett magisk....
Aberet med den besetningen var dessverre det at der Blackmore ofte var enda bedre live enn på plate (og det sier litt), var vel det veldig sjelden tilfelle med Bolin.

Her er den remiksa versjonen av Comin Home:

[Byljer]

GunnarpåMo, 17.01.2011 - 16:41, skrev:

Hvor ble det av Fireball?

Skulle ligget på 4. plass sammen med de du finner der