"Best Years" - 5:16
"Can You Hear the Wind Blow" - 5:02
"Call on Me" - 5:01
"All I Want All I Need" - 5:42
"Good to Be Bad" - 5:13
"All for Love" - 5:14
"Summer Rain" - 6:15
"Lay Down Your Love" - 6:01
"A Fool in Love" - 5:14
"Got What You Need" - 4:14
"'Til the End of Time" - 5:32
Et konge album, desverre fikk jeg ikke øyene opp for WS før dette albumet. TJUKK lyd fra gitarer, greie soloer og finfin rytme.
Coverdale er helt klart en av historiens vokalister som har talent. Og det sier mye, for de finnes ikke i hvert et småberømt gamlisband.
Sjekk ut Lay Down Your Love og tittelsporet.
Liker du god gammeldags rock, løp og hør!
Terningkast 5!!
Du bør sjekke ut dei gamle Whitesnake-platene, mi meining er at Whitesnake etter 1987 stort sett er oppskrytt (med nokre få unntak på Slip of The Tongue).
Du bør sjekke ut dei gamle Whitesnake-platene, mi meining er at Whitesnake etter 1987 stort sett er oppskrytt (med nokre få unntak på Slip of The Tongue).
Har 1987, ja. Still of The Night er fin, men min mening er at GTBB er bedre uansett hvorfor hvem sier hva om hva.
1. Down the Road of Golden Dust
2. The Night Time
3. 99 Degrees (Woltmann/Schimmel)
4. Electric Dandruff
Min mening om EP'en:
I min mening er Kåre & The Cavemen det beste bandet noensinne, hvis jeg ennå ikke har funnet mitt favorittband. Eller med andre ord så skjønner jeg at det er andre band der ute som er bedre på andre områder, i andre sammenhenger og på andre måter rett og slett, men mitt favoritt band er uten tvil Kåre & The Cavemen. Og når det er sagt så er dette en temmelig bra EP, blant annet grunnet det faktum at den inneholder 2 av Kåre & The Cavemen's virkelige bedre låter, her snakker jeg altså om Down The Road Of Golden Dust og The Night Time.
"Down The Road Of Golden Dust" er en fryd for øret, med sin balanserte "Feel-kombinasjon" av storbandmusikk, rock og funky instrumental musikk. Sangen starter med et smell, etterfølges av noe jeg vil beskrive som det deiligiste gitar-riffet gjennom tidene og rundes av med nok en fantastisk solo av Knut Schreiner. Down The Road Of Golden Dust bekrefter at Kåre & The Cavemen også kan levere sofistikerte, seriøse og kvalitetssprengte låter, etter en plate som hovedsaklig var fylt med film-musikk prega sanger (Jet Age).
"The Night Time" definerer og perfeksjonerer "easy-listening/cool-lounge-Musikken" til det ytterste med, ja, sin virkelige "cool-sounding"-feel.
"99 Degrees" er en langt mer avslappet og filosoferende sang enn EP'ens 2 første spor, men med absolutt like mye kvalitet innabords. Som sangens tittel kanskje forklarer bringes man, i hvertfall jeg til et tropisk scenario med "Wood-stick-knocking" og et "keyboard-sound" som gjør at du drømmer deg bort.
"Electric Dandruff" har jeg ikke et fult så emosjonelt forhold til, men er absolutt verdt å få med seg, men det bør nevnes at den først og fremst er reservert til de mer trofaste, og kanskje sære Kåre & The Cavemen-samlerne.
Terningkast:
Subjektiv: 6/6
Objektiv: 5/6
Dette innlegget har blitt endret av William S.S.: 10.12.2008 - 21:49
Disk 2: (60:32)
"Pink" - 04:14
"Woman on the Screen" - 02:37
"Nothing Special" - 02:14
"Ibitsu" - 03:35
"A Bao A Qu" - 04:35
"The Evilone Which Sobs" - 13:41
"Flower Sun Rain" - 08:04 (PYG cover)
"Just Abandoned My-self" - 13:21
"Farewell" - 08:11
Først litt informasjon: Boris er et japansk stoner/doom/drone-trio som har holdt det gående siden midten av 90-tallet.
De gir ut album i et imponerende tempo, og har sluppet ca. 25 plater på 10 år. Merzbow er en sprø, halvgammel japaner som, etter ca. 30 år og over hundre utgivelser på samvittigheten, ofte omtales som støymusikkens gudfar.
Ganske ekstrem type. Metalheads, ta dere ei bolle.
Plata:
Dette er ei liveplate spilt inn i 2006.
Det låter brutalt, vakkert, forstyrrende, inspirerende og fantastisk på en gang.
Dette er ei plate som må spilles høyt! HØYT!
Plata består av bl.a HELE Feedbacker(2003), 5 låter fra Pink(2005), en cover av bandet PYG og enkelte "hits" fra andre plater.
Merzbow låter litt "mildere" på denne plata enn "harsh noise"-platene hans. Men han bråker som Gud alikevell.
Boris spiller tyngre og mer psychedelisk enn noen gang, noe som kler dem utrolig bra.
Jeg har selv hatt gleden av å se Boris live, og det var en fryd å stå forran 150 cm høye Wata, for å så få kroppen knust av de fantastisk tonene som kom ut av riggen hennes.
Plata varer i nesten to timer, men føles aldri for lang. Skulle egentlig ønske den var enda lengre.
Annbefales til alle som synes at U2, SRV og AC/DC er triste greier.
Vinylversjonen er heilt fantastisk designa, men lyden på plata er dessverre ikkje så bra. Eg kunne godt tenkt med litt meir hi-fi innspeling for å fram dei mange detaljane i Boris sitt lydbilete. Men det er jo himla kult at dei covrar "Flower sun rain" da.
Lyden er ganske skitten og grumsete ja, men jeg synes at det kler denne plata utrolig bra.
Men det hadde vært artig å hørt en studio/hifi-versjon av plata også.
Lyden er ganske skitten og grumsete ja, men jeg synes at det kler denne plata utrolig bra.
Men det hadde vært artig å hørt en studio/hifi-versjon av plata også.
Jeg sliter med å få taket på Boris. Noen av platene some er mer "dronete" enn andre?
Jeg tenkte jeg kunne si noe om en av de viktigste platene for meg personlig og for rock sjangeren i sin helhet på 90 tallet.
I 1989 var album listene i Norge preget av artister som Wasp, Accept, Mötley Crüe og Bon Jovi (i alle fall hvis vi snakker om rock) Singelisten tør jeg ikke tenke på engang. MTV spilte hårmetall og artistene brukte flere skjønnhetsprodukter enn søsteren din som gikk i åttende klasse.. Samme år kom det en ny plate utgitt på en liten europeisk label (4AD) :
Pixies - Doolittle
Booom ! Der var hårmetall epoken over enten man ville det eller ikke.. Selvsagt solgte ikke Pixies sin (fjerde) plate så mye at de rev alt annet ned fra listene, faktisk ble de knapt spilt på radio eller vist på MTV, men påvirkningskraften bandet hadde på blandt annet en del slackere fra byen Seattle førte til at en hel sjanger ble "reformert" på bare noen år.
"Alle" har egentlig hørt pixies, men forundelig få har platene i cd-hylla. Dette er litt synd da et par av utgivelsene er å regne som udødelige og rimelig tidløse klassikere.
Å beskrive Pixies er egentlig litt vanskelig og kanskje litt meningsløst.. Det må høres.. La oss bare si at 4 (tilsynelatende) über streitinger fra Boston med litt for høyt hårfeste (Herrene i alle fall) frigjorde meg fra en uendelighet av tenåringsmoods og dårlige dager. Det er ikke spesielt aggresivt, (anti)religiøst, politisk eller "downer" orientert. Det er hva du gjør det til og hva du eventuelt klarer å tolke ut av de til tider ganske merkelige tekstene til Hr. Black/Francis
Korte poplåter, start/stopp DYNAMIKK !, ekstremt melodiøst og fengende med en perfekt støy/atonal faktor. Jeg vet ikke.. Men et par av Pixies platene var og er fortsatt å regne som "songwriting for dummies" for mange. Det hele er så enkelt, men likevel utrolig komplisert. Kanskje er det noe Ramones og clash her.. det er i alle fall definitivt mye Lennon/Mcartney. Powerchords og barregrep, soloer på to strenger som ofte (for min del) er mer minneverdige enn 3-4 minutter med gitarheltmasturbasjon eller lengre føleri fra ymse flinkisser. Det er enkle saker, men det er fremført/arrangert og produsert på en slik måte at det låter helt ubegripelig bra.
Hør f.eks spor 13 og 15 to eller tre ganger og du klarer ikke å legge fra deg albumet, jeg garanterer.. Plukk opp en gitar og spill med på noen låter.. Energi !
Andre Pixies album
Pixies har selvsagt gitt ut flere gode album, selv om Doolittle er det mest anerkjente og bestselgende. Jeg anbefaler spesielt "Surfer Rosa" fra '88 som er litt mer rølpete enn doolittle og "Bossanova" fra '90 som er rimelig "surfy"
Dette var vel min først egentlige plateomtale på dette forumet - kan eventuelle lesere av tråden (jeg er sikker på at det gjelder de andre skribentene også) gi litt tilbakemelding på om innlegget faktisk fikk deg til å sjekke ut platen som omtales ? Det er alltid artig å høre hvis man har inspirert noen til å høre på noe nytt eller at folk faktisk leser det du skriver
Hesitation is a hole in the head, and contradiction buys you time..
Jeg sliter med å få taket på Boris. Noen av platene some er mer "dronete" enn andre?
Sleit litt med det selv, men det kom seg etter hvert.
Her er noen tips:
Dronete:
Amplifier Worship
Feedbacker
Altar(sammen med Sunn O)))
Rock Dream (med Merzbow. Ikke alt er like dronete, men noe er det)
Flood (ganske rolig, men er til tider også ganske mørk og dronete)
Ikke dronete:
Heavy Rocks (badass stonerrock)
Pink (åpnings og avslutningslåtene, som forøvreig jeg har som favoritter, er ganske dronete. Men resten er mer skitten garage-punk)
Rainbow (med Michio Kurihara. "Rolig" og psychedelisk).
Tredje fullengder fra multi-instrumentalisten Toby Drivers tumleplass Kayo Dot (ex-Maudlin of the Well) er ute nå på Hydra Head.
Toby Driver har aldri gjort det enkelt for en gammel anmelder. Å prøve å forklare denne skiven er som å beskrive en drøm, et sanseinntrykk, en stemning eller et minne. Det er akkurat som om Toby Driver komponerer musikk som fungerer i flere dimensjoner. Å få kokt alt dette ned på noen små setninger så leserne skjønner hva det handler om er dødfødt.
Ikke er det rock, ikke er det metal, ikke er det jazz, ikke er det klassisk, men allikevel alt dette. Det er som å høre en bok, se en sang og lese en film. Klokere? Neppe.
Se for dere soundtracket til en syretripp som låter som en blanding av filmene til David Lynch, diktene til Edgar Allan Poe, Zappa-jazz og King Crimson på sitt mest utilgjengelige.
Kan også nevne at sjefen selv trår til på 'acoustic, electric, 12-string, baritone, and bass guitars, soprano clarinet, voice, piano, organ, gamelan, analog synth, laptop mellotron'.
Jeg har så langt ikke nevnt noe om hva jeg synes om skiva, men resultatet har rett og slett blitt fantastisk. En skive jeg blir mer og mer glad i, og som jeg har hørt mer på enn de to forrige skivene til sammen. Dette er rett og slett en skive som kommer til å komme høyt oppe på lista mi over beste skiver dette året. Det er rett og slett slik progrock anno 2008 skal låte.
Musikk for alle? Neppe, men jeg tror denne har potensial til å nå ut til ganske mange. Når The Mars Volta greide å komme inn på VG-lista, så er jeg ganske sikker på at det eksisterer mange der ute som vil falle for denne også. Kan ikke annet en å anbefale denne sterkt for de som vil ha litt friskt blod inn i platesamlingen sin.
Tracklist:
"Blue Lambency Downward" – 10:00
"Clelia Walking" – 5:29
"Right Hand Is The One I Want" – 6:54
"The Sow Submits" – 4:02
"The Awkward Windwheel" – 3:30
"The Useless Ladder" - 2:40
"Symmetrical Arizona" -10:50
Lyden er ganske skitten og grumsete ja, men jeg synes at det kler denne plata utrolig bra.
Men det hadde vært artig å hørt en studio/hifi-versjon av plata også.
De er jo vintage-freaks, så de insisterer på å spille inn alt på bånd og mixe analogt. Det er jo en del av greia. Forøvrig må jeg vel si jeg holder Pink eller Akuma no Uta høyest av Boris-platene. Men så har jeg ikke hørt intensivt på alt ennå. Får bare håpe og be om at de dukker opp et eller annet sted i sommer (de var vel på roskilde i 07?)
De er jo vintage-freaks, så de insisterer på å spille inn alt på bånd og mixe analogt. Det er jo en del av greia. Forøvrig må jeg vel si jeg holder Pink eller Akuma no Uta høyest av Boris-platene. Men så har jeg ikke hørt intensivt på alt ennå. Får bare håpe og be om at de dukker opp et eller annet sted i sommer (de var vel på roskilde i 07?)
De spilte på Roskilde i 07 ja, jeg var der
De spilte også i Bergen i fjor, jeg var ikke der
Håper de tar turen innom igjen snart. De bør det.
[quote name='Greener' post='278422' date='30.12.2008 - 06:58']Where is My Mind ? (fra Surfer Rosa)
[/quote]
En gang i gode gammle dager var jeg vokalist når vi covra denne (vi var tre gitarister, så jeg og en av de andre bytta på rollen som vokalist). I den (lille) grad vi dro damer så var det denne låta som gjorde det - det var definitift denne låta vi ble husket for etter konserter.
Husker ikke helt hvilken tekst jeg sang, men at vi hadde noen bommerter når vi plukka tekst er jeg helt sikker på. Var før internett hvor alle tekster i verden er et tastetrykk unna...
Dette innlegget har blitt endret av rocktrond: 26.01.2009 - 02:12
Tracklist:
1 - "I Want to Take You Higher" – 5:22
2 - "Everybody is a Star" – 3:00
3 - "Stand!" – 3:08
4 - "Life" – 2:58
5 - "Fun" – 2:20
6 - "You Can Make It If You Try" – 3:39
7 - "Dance To The Music" – 2:58
8 - "Everyday People" – 2:20
9 - "Hot Fun in the Summertime" – 2:37
10 - "M'Lady" – 2:44
11 - "Sing a Simple Song" – 3:55
12 - "Thank You (Falettinme Be Mice Elf Agin)" – 4:47
Fantastisk plate, som inneholder singlene fra albumene Dance To The Music (1968), Life (1968) og Stand (1969) samt ytterligere tre singler fra 1969. Stand! har kanskje tidenes kuleste midtparti-break, og Thank You (Falletinme Be Mice Elf Agin) er vel den første låta som er innspilt med slapbass (40 år siden i år!). Ellers må det sies at alle låtene er gode, og albumet er kåra til det 60. beste albumet gjennom alle tider. Anbefaler selvsagt å ta en titt på resten av katalogen til bandet også, men om man skal ha én og bare én plate med bandet, så er det denne!
Dette innlegget har blitt endret av Dellers: 26.01.2009 - 23:59
Fender Marcus Miller Jazz Bass (3-Color Sunburst)
EBMM Stingray 5 HH black w/white pearloid pickguard
Digitech XBW Bass Synth Wah
Gibson Les Paul Standard 60's neck (lightburst)
Fender Standard Stratocaster Satin MN (Midnight Blue)
Yanagisawa T901 tenorsax
Rocktron Banshee talkbox!
En gang i gode gammle dager var jeg vokalist når vi covra denne (vi var tre gitarister, så jeg og en av de andre bytta på rollen som vokalist). I den (lille) grad vi dro damer så var det denne låta som gjorde det - det var definitift denne låta vi ble husket for etter konserter.
Husker ikke helt hvilken tekst jeg sang, men at vi hadde noen bommerter når vi plukka tekst er jeg helt sikker på. Var før internett hvor alle tekster i verden er et tastetrykk unna...
He-he jeg hører for meg en noe alternativ tekst Hr Black er ikke alltid like lett å tyde
Hesitation is a hole in the head, and contradiction buys you time..
"I stole my sister's boyfriend. It was all whirlwind, heat, and flash. Within a week we killed my parents and hit the road."
----------------------------------
Fakta:
Utgitt: 5 Mai 1998
Label: Off teh Records
Tid: 01:17:59
Sjangre: Sludge
Stilarter: Metal, Blues, Doom, Hardcore,
Anbefalte låter: ...At a Loss. A Lack Of, Kakkila, Don't Bring me Down, Red/Green
Tracklist:
1. ...At a Loss
2. A Lack Of
3. Kakkila
4. Loracei
5. Flow
6. Crawl Away
7. Whiskey Fit
8. Don't Bring me Down
9. Dirtkickers
10. Red/Green
11. Useless
12. Heal
13. Left Behind
Hva kan jeg si? Et av de beste platene innen sludge sjangeren. Hvis du liker Eyehategod, Iron Monkey, Grief, Electric Wizard,
Black Sabbath etc. kommer du til å sette stor pris på denne plata. Musikken er enkel men fengende og plata har et dystert preg over seg.
Låtene variere fra raske til seige og utforsker det meste innen underground sludge.
Dette innlegget har blitt endret av causeofdeath: 08.03.2009 - 18:53
5
Lukather, 28.11.2008 - 23:09, skrev: 
- det var definitift denne låta vi ble husket for etter konserter.
Hr Black er ikke alltid like lett å tyde 
